Nå er det lenge siden jeg har lest Næss’ saklighetslære og jeg skal passe meg for å rette en bombastisk kritikk sånn rent generelt. Like fullt, jeg lurer på om ikke saklighetslæren er utilstrekkelig når det kommer til politikk i praksis? For er ikke saklighetslæren nettopp avhengig av en form for positivisme eller i hvert fall en gjensidig konsensus om hva som teller som et faktum i en sak? All den tid praktisk politikk er basert på beslutninger i tilfeller der saken som diskuteres ikke understøttes av et verdinøytralt faktum er jeg redd saklighetslæren nødvendigvis må overskrides for å overhode skape en genuin politisk diskusjon. For handler ikke politikk ofte om å vinne definisjonsmakten over et saksområde før en eventuelt saklig diskusjon kan tre i stand?

Ta klimaforandringer. Fra et vitenskapelig ståsted er det ikke vanskelig å si seg enig i at politisk uavhengige forskere burde kunne diskutere saklig og dermed avgjøre om klimaendringer skyldes menneskelig atferd eller naturlige svingninger. Ideelt sett burde politiske beslutninger derfor vente til faktumet er konstatert og anerkjent av de ulike interessepartene før en saklig debatt der argumentene gjensidig oppleves som relevante og holdbare kan føres. Problemet er bare at i mange tilfeller kan ikke politiske prosesser vente til et faktum er uomtvistelig konstatert. For politikk krever kontinuerlig beslutning selv der man ikke kan enes om hva som er en saklig fremstilling av fakta. Det å avvente beslutninger rundt klimaspørsmålet er jo selv en handling som har politiske konsekvenser.

I en politisk ladet debatt om klimaendringers årsak fungerer debatten ofte som en metadebatt som søker å legge føringer på hvordan politikk bør utformes, hvilke beslutninger som bør gjøres og hvilke handlinger som bør utføres. I så tilfelle må jo debatten karakteriseres som tendensiøs nettopp fordi den søker å forhåndsdefinere hva som regnes som et faktum eller ikke. Spørsmålet mitt er om ikke saklighetslæren underkjenner at dette er et vesentlig aspekt ved politikken? For handler ikke politikk ofte om å berede en bestemt virkelighetsforståelse og vinne definisjonsmakt før en eventuell saklig diskusjon kan starte?

Ta for eksempel finanskrisen i 2008. Det er selvfølgelig uomtvistelig at den inntraff, at folk tapte penger, mistet jobber og måtte gå fra hus og hjem. Det som ikke er like uomtvistelig er selve årsaken til finanskrisen og følgelig hva som eventuelt må gjøres for at noe lignende ikke skal inntre igjen. Hvis det stemmer, som venstresiden gjerne hevder, at det er det økonomiske systemet selv som leder til bobledannelser, så må jo hele systemet reformeres for å forhindre fremtidig kollaps. Hvis det derimot stemmer som høyresiden gjerne hevder, at kollapsen skyldes grådige tjenere i systemet, så må man straffe de skyldige, forandre de delene av lovgivningen som gjorde utroskapen mulig og ellers fortsette som før. Med andre ord, hva som er avgjørende for den saklige debatten som skal føres etter finanskrisen er jo nettopp avhengig av hva som regnes som et faktum om årsaken til fenomenet.

Men dermed vil ethvert argument fra henholdsvis høyre- eller venstresiden nødvendigvis fremstå som uholdbart eller urelevant for en motpart som ikke anerkjenner hva motparten regner som et faktum. Hvis det stemmer, som jeg tror og antyder, at politikk handler om dissensus heller enn konsensus, om en grunnleggende inkommensurabilitet med hensyn til forståelsen av virkeligheten og de fakta som understøtter denne, så kan ikke en politisk debatt føres uten at standpunktene nødvendigvis må være tendensiøse og dermed overskride saklighetslærens normer.

Endatil, hvis en saklig debatt baserer seg på en hegemonisk konstituert forståelse av hva som er faktum i en sak, så kan jo saklighetslæren selv brukes som en maktstrategi for å avgrense hva som ikke regnes som gyldige innspill. Næss’ argumenterer riktignok at det å hindre en minoritet å framsette sine syn på en sak er en tendensiøs tilberedelse av innlegg, men all den tid minoriteten eller opposisjonen ikke anerkjenner hva hegemoniet regner som faktum i saken, så er det vanskelig å la dem delta uten å samtidig la dem bryte kravene til saklighet, holdbarhet og relevans.

Om saklighetslæren dermed er et ideal å strekke seg etter når det kommer til deskriptive vitenskaper om det som ’er’ sant, er den kanskje ikke uten videre overførbar til politiske debatter om hva som ’bør’ gjøres i tilfeller der partene ikke engang enes om faktagrunnlaget?

”For er ikke saklighetslæren nettopp avhengig av en form for positivisme eller i hvert fall en gjensidig konsensus om hva som teller som et faktum i en sak?” Ja, det kan du godt si. ”En form for positivisme” er jo ikke helt på et ønskelig næssiansk presisjonsnivå, men jeg har ikke et så veldig mye mer presist begrep selv, utover det at jeg er enig i at Næss sin argumentasjons- og saklighetslære forutsetter at det er mulig å drøfte holdbarheten til et argument uavhengig av ideologisk ståsted. Nå er ikke kriteriet ”holdbarhet” synonymt med et ”faktum”. Holdbarhet dreier seg om at argumentets sannsynlige sannhet. Det er særlig viktig å være klar over i normativ argumentasjon da argumentene dreier seg om mulige konsekvenser (Y) som vil inntreffe hvis vi gjør (X). At konsekvenser vil følge som et faktum er vanskelig å fastholde. Selvsagt vil det være slik at hvis jeg står på en stige med et malerspann i hånda, og vurdere den normative beslutningen om det er lurt av meg å slippe malerspannet (da det er tungt å holde) kan jeg regne det som et faktum at det vil deise i gulvet, og at malingen vil flyte utover parketten. Men som regel vil konsekvenser av normative beslutninger vi tar dreie seg om sannsynligheten for at konsekvensen inntreffer. For eksempel: Er det lurt å starte oljeboring i Barentshavet? Hvor sannsynlig er det da at det kan oppstå oljesøl blant småskreien osv. Også i deskriptiv argumentasjon dreier holdbarhet seg om sannsynligheten for at argumentet er holdbart. Hvis vi foreløpig holder politikken unna, og begrenser oss til den juridiske konteksten vil all rettsikkerhet forsvinne hvis det ikke var mulig å anta at det var mulig å betrakte et bevis som mer eller mindre holdbart uavhengig av partenes interesser. I politikken er det selvsagt ikke bestandig slik. For eksempel er det fastlått ganske ettertrykkelig at det er en sammenheng mellom pris og tilgjengelighet på alkohol, og alkoholkonsumet i et samfunn. Likeså at det er en kar sammenheng mellom totalkonsum av alkohol og alkoholproblemer. Men man skal ikke langt ut på høyresiden i norsk politikk hvor sannhetsgehalten i slik forskning avvises, uten andre argumenter en synsning. Beveger man seg enda lenger til høyre (og i populistisk) retning, er heller ikke klimaforskning eller sosialøkonomi (som sier at økt bruk av oljepenger fører til inflasjon) lengre å regne som særlig holdbare teorier. Jeg vil likevel hevde at til tross for at spørsmål om holdbarheten til argumentene er normativt infiserte, er det likevel mulig å holde fast ved at det må være mulige å diskutere hva som er sant og falskt, og at det må være mulig å komme fram til en enighet. De fleste er for eksempel enige om at røyking er usunt.

Når det gjelder føre var prinsippet i klimasaken er jeg selvsagt helt enig med deg. I henhold til Næss sin teori om normativ argumentasjon vil det slett ikke være slik at vi må vente til vi kan vite at konsekvensene av våre handlinger vil følge som et faktum. Argumentenes kraft er lik summen av hvor sannsynlig det er at konsekvensene vil inntreffe med hvor bra/ille det er at konsekvensene inntreffer. En hver edru person, ved sine fulle fem vil da selvsagt straks forstå at det ikke er rasjonelt å holde fram som vi stevner.

Du mener også at saklighetslæren muligens kan være en hersketeknikk. Til det spørsmålet vil jeg være så kjedlig og gammeldags at jeg trekker inne selvreferanse problemet: Du framfører saklige argumenter for ditt synspunkt, og forventer saklige argumenter tilbake. Altså forutsetter du at vi kan bli enige i sak, ut fra rasjonelle argumenter. Det er bra, synes jeg. Eller som Kjell Magne Bondevik ville sagt det: “Jeg tror du og jeg er enige, jeg”