Møter med Hannah Arendt

Utsnitt fra bokomslaget på Handling, frihet, humanitet. Møter med Hannah Arendt. (Kilde: Tapir forlag)

BOKUTDRAG: Å møte Hannah Arendt er å bli konfrontert med det som kanskje fremfor alt kan karakteriseres som en modig tenker. Hennes tenkning utfordrer leseren; den inspirerer samtidig som den provoserer – kategoriene og begrepene er uvante; en er stilt overfor ytringer som ikke lett kan assimileres inn i noe allerede kjent. Lesning av Arendt fordrer derfor nytenkning.

Utdrag fra innledningen til boken Handling, frihet, humanitet. Møter med Hannah Arendt. Tapir akademisk forlag, 2011. Redigert av Lene Auestad og Helgard Mahrdt.

Ikke-konformisme, pleide hun å si, er et sine qua non for intellektuelle, og hun var selv forbilledlig i så måte. «Dette er ikke et sted for min mors datter», var et annet uttrykk hun brukte når hun fant det for godt å forlate en arena hvor sosial konformisme var rådende.

En jente langt bortefra

Hannah Arendt portrettert av kunstneren Shy Abady. Med tillatelse.

Hannah Arendt ble født i Hannover den 14. oktober 1906. Tre år senere flyttet familien til Königsberg. Foreldrene, Martha Cohn og Paul Arendt, var begge barn av [jødiske] flyktninger fra datidens Russland, og de tilhørte reformsynagogen på begge sider. De var høyere utdannet – Paul Arendt var elektroingeniør, Martha Cohn studerte fransk og musikk i Paris – og de var mer sosialistisk orientert enn sine foreldre. […]

Fra 1924 til 1928 studerte Arendt filosofi, teologi og gresk i Marburg, bl.a. hos Martin Heidegger (som hun også hadde et kjærlighetsforhold til i en periode) og Rudolf Bultmann, hos Edmund Husserl i Freiburg og hos Karl Jaspers i Heidelberg.

Mørke tider

Som ung student var hun overhodet ikke interessert i politikk. Men riksdagsbrannen i februar 1933 og de illegale arrestasjonene som fulgte, ble vendepunkter for henne:

Som du vet, endte de alle opp i Gestapos kjellere eller i konsentrasjonsleire. Det var et sånt sjokk for meg at jeg følte meg ansvarlig for all ettertid. Det vil si, jeg følte at jeg ikke lenger bare kunne være en observatør.

At nazistene var fiender, var ifølge Arendt tydelig for de fleste minst fire år før Hitlers maktovertagelse i 1933. «Vi visste», sa hun, «at mange tyskere sympatiserte med nazistene», – problemet var bølgen av samarbeid; «ikke hva våre fiender kunne foreta seg, men hva våre venner gjorde». Hun befant seg i et intellektuelt miljø der samarbeid var regelen. Hun forlot Tyskland med en tanke om ‘aldri mer’; «Jeg vil aldri mer ha noe å gjøre med ‘idéhistorie’ igjen», eller med slike kretser av intellektuelle. […]

Hannah Arendt studerte under Martin Heidegger (1889–1976). (Kilde: Wikimedia commons)

Til tross for at han [Heidegger] fornyet den filosofiske tradisjonen, delte han filosofiens tradisjonelle fordommer mot det empiriske, omskiftelige og enkeltstående. Han konsentrerte seg om det grunnleggende og det generelle, det som alltid gjelder. Arendt derimot kritiserte denne forakten for fenomenene, for det idiosynkratiske, for de unntaksmessige begivenhetene, og hun viet seg til å yte disse rettferdighet. Hun ønsket å se politiske fenomener med et åpent blikk, et blikk som ikke var preget av filosofenes fordommer mot politikken.

Arendt hyllet filosofen Karl Jaspers for alt det Heidegger ikke hadde vært: et moralsk forbilde, en kosmopolitt og et eksempel på en filosof som offentlig tar stilling til politiske spørsmål. Spørsmålet om hvordan Europas katastrofale moralske og politiske sammenbrudd kunne forklares, er sentralt i hennes tenkning fra The Origins of Totalitarianism og utover i forfatterskapet.

Den politiske filosofen Eric Voegelin kritiserte The Origins of Totalitarianism for at den manglet enhet, men til det svarte hun at formen var motivert av materialet – den gir en «historisk fremstilling av elementene som krystalliserte seg til totalitarisme». «All historiografi», skriver hun, «er nødvendigvis frelse og ofte rettferdiggjørelse», så hvordan da skrive om fenomener en ikke ønsker å bevare, men tvert imot å ødelegge? Materialet nødvendiggjorde en nytenkning av metoden:

Hvis jeg beskriver disse forholdene uten å la min indignasjon spille inn, har jeg løftet dette særskilte fenomenet ut av sin sammenheng i det menneskelige samfunnet, og har derved frarøvet det en del av dets natur, fratatt det et av dets viktige iboende kvaliteter.» […]

SE OGSÅ: Lansering: Handling, frihet, humanitet. Møter med Hannah Arendt

Allerede eksisterende kategorier er ikke tilstrekkelige for tenkning om hva det totalitære innebar, for å kritisere det, eller for å oppstille en meningsfylt kontrast. Feilen ved å tenke om Mennesket i entall snarere enn mennesker i flertall, vesener hvis unikhet realiseres i et samspill med hverandre, er, som vi skal se, et kjernepunkt i Arendts kritikk av vestlig tenkning – en feil som, da den søktes realisert i praksis, ledet til ødeleggelser av en art en tidligere ikke hadde sett. Hennes overbevisning om viktigheten av å ta fenomenene på alvor bør sees i sammenheng med dette. Bevegelsen går, kan en si, nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned; utgangspunktet er å være stilt overfor et fenomen, å være truffet av det, enten det er i gru eller i beundring, og spørre seg: «Hva er dette?», «Hvordan kan dette best karakteriseres?» – og ikke «Hvilken forhåndsgitt kategori passer dette inn i?». Arendts tenkning er derfor nytenkning i genuin forstand. […]

Filosofen Karl Jaspers (1883–1969) ble Hannah Arendts forbilde. (Kilde: Wikimedia commons)

Det lyktes Hannah Arendt, hennes mor og Heinrich Blücher å reise til Amerika i 1941, hvor de tre fant et nytt hjem i New York. I den første tiden arbeidet Arendt som politisk journalist for det tyskspråklige emigranttidsskriftet Der Aufbau. Etter hvert ble hun skribent for en rekke små engelskspråklige tidsskrifter som The Review of Politics, Menorah Journal, Contemporary Jewish Record og Partisan Review. I 1951 fikk hun sitt gjennombrudd med boken The Origins of Totalitarianism. Samme år ble hun amerikansk statsborger. Hun holdt gjesteforelesninger ved de velrenommerte amerikanske universitetene i Princeton, Harvard, Chicago og Berkeley. I 1958 kom det som er ansett for å være hennes storverk, The Human Condition, samt Die ungarische Revolution und der totalitäre Imperialismus.

Å tenke om det vi gjør

Med sin erfaring av statsløshet og det tap av frihet som følger med den, gjør Arendt frihetens problem til et av hovedpunktene i alle sine verker. Statsløse er fratatt en plass i verden – de kan bevege seg fysisk omkring, men ikke lenger handle, og de kan tenke hva de vil, men hva de tenker er politisk irrelevant. Tidlig på 1950-tallet, da hun begynte å tenke nytt omkring det politiske, var dessuten trusselen om en atomkrig helt reell. Hun begynte å skrive boken The Human Condition (1958), som er en fenomenologisk beskrivelse av hvordan menneskene lever under de gitte grunnbetingelsene, dvs. at «de er levende vesener, at de lever i en verden de selv har skapt, og at de deler verden med andre mennesker».

Tre grunnleggende menneskelige aktiviteter tilsvarer ifølge Arendt de gitte grunnbetingelsene: arbeid, fremstilling og handling. Hun rangerte dem ikke i et hierarki – de er alle fundamentale. Arbeid er den aktiviteten som tilsvarer den biologiske prosessen i menneskekroppen, fra fødsel via vekst og aldring til død. Menneskekroppen ernærer seg av det den er avhengig av for å opprettholde seg selv. Arbeid er således underlagt og diktert av livet selv. Produksjon viser til menneskets fremstilling av kunstige gjenstander. Gjennom å lage bygninger, skulpturer og kunstverk hever mennesket seg over det repeterende og monotone. Handling er den eneste aktiviteten som utspiller seg direkte mellom mennesker. […]

Vennskap, takknemlighet og håp

Arendt skrev sin doktoravhandling om Augustin. Maleri av P. de Champaigne (ca. 1650). (Kilde: Wikimedia commons)

Arendts humanisme er gjennomgående i hennes verk. Til dette syn hører ikke minst innsikten i at mennesker alltid er i bevegelse og at de eksisterer i en ‘vev av relasjoner’. Denne innsikten kan spores helt tilbake til hennes doktoravhandling Love and Saint Augustine, hvor hun skriver:

Menneskelig eksistens er ikke alt, hvilket selvsagt ikke betyr at det ikke ‘er’ noen ting. Snarere består menneskelig eksistens i å handle og opptre på en eller annen måte, alltid i bevegelse, og står dermed i motsetning til noen form for evig ‘vedvarenhet innen seg selv’ (permanere in se).

Det er Augustin som lærer henne at individet ikke eksisterer isolert i verden, men «lever i et menneskeskapt samfunn av gjensidig avhengighet, noe som blir synlig gjennom gjensidig gi-og-ta mellom mennesker». Det er også Augustins innsikt vi finner på første side i første kapittel i The Human Condition:

Action, the only activity that goes on directly between men without the intermediary of things or matter, corresponds to the human condition of plurality, to the fact that men, not Man, live on the earth and inhabit the world. While all aspects of the human condition are somehow related to politics, this plurality is specifically the condition – not only the conditio sine qua non, but the conditio per quam – of all political life. Thus the language of the Romans, perhaps the most political people we have known, used the words ‘to live’ and ‘to be among men’ (inter hominess esse) or ‘to die’ and ‘to cease to be among men’ (inter homines esse desinere) as synonyms (The Human Condition, s. 7).

I det 20. århundre gjorde både nazismen og stalinismen forsøk på å tilintetgjøre mennesker mens de fortsatt var i live – å omgjøre dem til ‘rene ting’, som Pavlovs hunder fullstendig betingede og fratatt enhver spontanitet, før de fysisk tok livet av dem. Dette skjedde i Hitlers konsentrasjons- og utrydningsleirer og likeså i Stalins Gulag, hvor de internerte ble totalt avskjermet fra resten av verden. Arendt var ikke utsatt for denne ekstreme situasjonen. Likevel opplevde hun som flyktning en livssituasjon forbundet med dyp fortvilelse, en situasjon som betydde at man måtte gå gjennom utallige komiteer for å redde livet sitt. Fortvilelsen lot hun komme til uttrykk ved å sitere en middelaldrende manns utrop: «‘And nobody here knows who I am!’»

Det er menneskelig og forståelig å reagere med fortvilelse. I en viss grad preges Arendts forfatterskap av en underliggende strøm av fortvilelse, men så er det håpet som trenger gjennom. Og det støtter seg på Augustins innsikt om at – initium ut esset homo creatus est – mennesket er født til å begynne noe nytt. Men dette betyr ikke at vi ubegrenset kan forandre verden eller oss selv. Arendt skjønte at iboende i det totalitære herredømme finnes et fundamentalt nag som bunner i at ikke alt lar seg forandre, og hun påsto at takknemlighet er den mest hensiktsmessige måten å møte livet og verden på. […]

Stadig aktuell

The Human Condition regnes som Hannah Arendts hovedverk.

Arendt holdt ikke tilbake sine vurderinger, heller ikke i konfliktfulle situasjoner. Hennes meninger kunne iblant virke bedrevitende, iblant altfor generelle, til og med urettferdige, men ikke sjelden var de ytterst forfriskende, noe som i stor grad skyldtes hennes vilje til å tenke selvstendig. Tenkningen er i seg selv kritisk. For å nå frem til forståelse trenger ikke tenkningen hjelp av forstand eller fornuft, men av forestillingsevnen. Arendt skiller forståelsesprosessen, som støtter seg på forestillingsevnen, fra forstanden, som vitenskapen tar i bruk. Hun forklarer forståelse ved å peke på et «forståelsesfullt hjerte», som den bibelske kong Salomon ønsket seg som «den største gaven som et menneske kan få og kan ønske seg». Når vi tenker uten å ekskludere vårt hjerte, tenker vi «uten gelender» (ohne Geländer).

Det betyr på ingen måte at ikke også Arendt befinner seg i en kontekst. Hun er påvirket av flere tenkere. Til Sokrates refererer hun for å formulere tenkningen som en indre dialog med seg selv. Med og mot Platon og Aristoteles utviklet hun sin politikkforståelse. Fra Augustin hentet hun begrepet om «natalitet». Immanuel Kant ble særlig viktig for hennes refleksjoner om politisk dømmekraft. Uten Karl Marx ville bakgrunnen for hennes kritiske holdning overfor mennesket som animal laborans være ufullstendig. Filosofen Karl Jaspers var hennes forbilde for filosofens engasjement i aktuelle samfunnsproblemer. Ikke minst finner vi spor etter Alexis de Tocqueville, Macchiavelli og Montesquieu i boken On Revolution (1963). Det må også nevnes at særlig i den tyske utgaven av The Human Condition, Vita activa oder vom tätigen Leben, er en underliggende dialog med og mot Martin Heidegger synlig, som dessuten blir eksplisitt i The Life of the Mind (posthumt 1978).

Bok: Handling, frihet, humanitet. Møter med Hannah Arendt – Lene Auestad og Helgard Mahrdt (red.)

Arendt på sin side stimulerte en rekke filosofer, bl.a. Giorgio Agamben, Jürgen Habermas og Jean Luc-Nancy. For postmoderne tenkere som Jean Francois Lyotard er hennes fokus på det partikulære, konkrete, unike i livet særlig interessant. Innenfor «Jewish Studies» og «Gender Studies» har boken om Rahel Varnhagen og pariabegrepet hatt stor betydning. Feministiske forskere stusser nok over hennes strikte skille mellom privat og offentlig, mellom oikos og polis.

Men det er ikke uberettiget å si at Arendt fremstår som en av de mest originale og utfordrende tenkere i det 20. århundre. Hennes måte å prøve å forstå politiske fenomener på kan i stor grad hjelpe oss til å tenke og å utøve vår dømmekraft i møte med utfordringene i vår egen tid.

Vist 3373 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Hør også innslaget om Hannah Arendt i siste utgave av SøndagsavisaNRK. For å lytte klikk på sendingen fra 14. august og gå omtrent en fjerdedel ut i programmet.

Oppdaget nå også et tre delers TV-program om Hannah Arendt på nettsidene til Universitetet i Oslo. Med ingen ringere enn Helgard Mahrdt.

Arendt i dag er et TV-program i tre deler, laget i 2007, om den tyske filosofen Hannah Arendt (1906–1975) og hennes tilnærmning til politisk tenkning. Programmet er en samtale mellom dr. art Helgard Mahrdt og professor Bernt Hagtvet. Hver del varer i 30 minutter.

Skriv en tekst her.

Salongen

Følges av 663 medlemmer.

Klikk her for mer informasjon om Salongen.

Salongen er en del av nettsamfunnet Origo. Mer om sonen