Mills Om friheten

BOKOMTALE: John Stuart Mills On Liberty er nå oversatt til norsk, 151 år etter at førsteutgaven forelå på engelsk. Hvor fristende er det ikke å anvende Marx’ hegelianske historiefortolkning på hjemlige forhold: Først som tragedie, så som farse, deretter oversatt til norsk.

Det er skjedd en del i tidsrommet 1859–2010, og Mills ideer har allerede hatt sin revolusjon. Ville han ha vært en like ubendig individualist i dag? Ville han klamret seg like hardt fast til liberale kardinaldyder som rasjonalitet og ytringsfrihet?

Nye tider

Vår samtid er åpenbart fritatt fra mange av de problemer som tynget Mills. I en globalisert og stadig mer uoversiktelig verden er selvhjelpslitteraturens imperativ om å vende blikket innover i selvperfeksjon et fristende alternativ til ytre handling. Den individuelle friheten som Mill la et teoretisk grunnlag for, er ikke bare blitt en realitet, men en perversjon. På samme måte er hans andre fanesak – ytringsfriheten – ikke bare blitt den mest bevarte og forsvarte av alle liberale friheter (nedskrevet i grunnloven, i menneskerettighetene og deretter av ytringsfrihetskommisjonens revidering av grunnloven), men så innarbeidet at frihet ofte forveksles med rettighet. Likevel, vil mange mene, blir det aldri for sent å lese essayet som har rykte på seg for å være en tidløs klassiker.

Fra individuell frihet til politiske rettigheter

Hvilke grenser kan man trekke for den makten samfunnet rettmessig kan utøve over individet? spør Mill, og tar utgangspunkt i at staten og individets interesser alltid vil stå i konflikt med hverandre. Her må vi huske at Mill kjente statens oppgaver som to: Lovgivende makt (domstol) og militær makt (krigføring). Han levde i et England preget av en sammenblanding av religion og maktpolitikk, av irrasjonalitet og av manglende prinsipper for samfunnets legitime maktutøvelse (England hadde og har ingen grunnlov, og de individuelle rettsprinsippene i Bill of Rights fra 1689 var neppe kjent hos den jevne borger). Den jevne borgers frihet var marginal, og kvinners frihet ikke-eksisterende.

I dag, derimot, har staten påtatt seg ansvar for å sikre sosiale rettigheter til alle: skolegang, eldreomsorg og en endeløs rekke av såkalt negative friheter. Frihet fra undertrykkelse er også blitt retten til ikke å bli undertrykket, og samtidig som stadig flere minoritetsgrupper får innvilget retten til ikke å bli krenket, oppstår påfallende nok nye minoritetsgrupperinger som krever politisk aksept for negativt tilstedeværende egenskaper. (Blant annet har de aseksuelle nylig dannet en politisk bevegelse. Forskningsrådet melder at «identitet, synliggjøring og aksept står på agendaen, slik det gjorde for homobevegelsen i den tidlige fasen.» Hvordan fravær av seksualitet skal synliggjøres, gjenstår å se.)

Frigjøring, tilstand, stillstand

For det første får dette oss til å glemme at liberalismen (fra det latinske liber, som betyr fri) en gang var en reell frigjøringsbevegelse fra religiøse konvensjoner og maktpolitiske begrensninger, slik også Adam Smiths økonomiske liberalisme var en politisk frigjøring fra eneveldets proteksjonistiske merkantilisme. For det andre – men dette får bli en annen diskusjon – får det evinnelige fokuset på friheter og rettigheter oss til å glemme at staten fremdeles har maktmonopol over enkeltindividet (den tiltvinger seg en del av produksjonsoverskuddet og forvalter det på militære konflikter jeg ikke nødvendigvis er enig i).

Mill kjente ikke demokratiet i praksis. I dag tar vi det for gitt, og trøster oss heller med Churchill – at demokratiet er det verst mulige styresettet, bortsett fra alle de andre, som er verre. Vi kan også formulere Churchillske paradokser, som den slovenske filosofen Slavoj Žižek gjør i månedens Le Monde Diplomatique: Det vestlige «administrerte samfunnet» er bare et barbari forkledd som sivilisasjon, en kulminasjon av fremmedgjøring og oppløsning, men alle andre sosiopolitiske regimer er verre, så dermed må man støtte det. Vi lever i en tid der alle alternativer til vårt styresett og vårt økonomiske system synes umulige. Vel – dersom vi skal følge Mills logiske slutninger, blir konklusjonen kanskje en annen.

Mennesket som et progressivt vesen

Om friheten bør uten tvil leses idéhistorisk, altså ut fra forfatterens egne forutsetninger (statsfinansierte historikere kan trygt la aktualitet bli værende i ringpermen markert søknader ). Ikke overraskende blir både elektronisk kommunikasjonsovervåkning, karikaturstriden og Rushdie-saken bragt inn i etterordet. («De som bruker Mills skade- eller frihetsprinsipp, ville ikke forsøkt å stanse publiseringen av Salman Rushdies Sataniske vers.») Ut fra dette essayet vil jeg snarere si at om én av Mills innsikter er tidløse, er det nettopp den at ingen radikale endringer er umulige.

Mill går ut fra at mennesket er et progressivt vesen. Det er ikke født med en umiddelbar forståelse av sin omverden, og i meningsdannende prosesser er det grunnleggende feilbarlig. Det kan ta feil, men gjennom erfaring og diskusjon kan feil også korrigeres. I forsvar av tanke- og ytringsfriheten fremstår Mill som en sannhetsrelativist. «Vi kan aldri være sikker på at den oppfatning vi prøver å kvele er en falsk oppfatning», skriver han. Og selv om den skulle vise seg å være falsk, mister vi noe vel så verdifullt som sannhet: motstand.

For det er nettopp i kampen mot løgnen at sannhetens levende og klare uttrykk viser seg som best. Som feilbarlig vesen finnes det likevel ingen absolutt sikkerhet. Den eneste måten et menneske kan nærme seg full innsikt på, er å lytte til alle innvendinger fra ulike tenkere med ulike synsvinkler: «Ingen vis mann har noen gang skaffet seg sin visdom på annen måte».

Bevisstheten om det ubevisste

Mill bruker faktisk, ifølge denne oversettelsen, begrepet ubevissst – et halvt århundre før psykoanalysen – for å beskrive hvordan mennesker fester lit til irrasjonelle, kollektive autoriteter. Det er først og fremst en psykologisk irrasjonalitet han peker på:

Selv om enhver vet at han kan ta feil, er det få som mener at de bør ta forhåndsregler mot sin egen tilbøyelighet for å feile. Men ingen mennesker kan tillegge seg ufeilbarlighet, mener Mill. Ikke bare individer og kulturer, men også generasjoner er feilbarlige. Var ikke Sokrates’ urettferdige død et eksempel på domstolens feilbarlighet? Ble ikke Jesus – den allmektige selv – anklaget for gudsbespottelse? Anså ikke Marcus Aurelius – «den edleste av alle filosofer og regenter» – det som sin opphøyde plikt å stanse kristendommen i sitt rike? Ved å løfte fram et knippe historiske eksempler på irrasjonalitet, trekker han, ikke uten ess i ermet, sin egen samtids vedtatte sannheter i tvil: heller ingen kan være så overbevist om at ateismen er falsk.

Selv om tanke- og ytringsfrihet ikke lenger er en kampsak, finnes det få grunner til ikke å fortsette å stille spørsmål ved fasttømrede oppfatninger av hva som er mulig, umulig og nødvendig. Det er i alle fall nødvendig – men ikke tilstrekkelig – å benytte seg av Mills innsikter i dag.