Heideggers filosofi og den tyske nasjonalsosialismen

BOKOMTALE: Den tyske filosofen Martin Heidegger (1889–1976) regnes i dag som en av de viktigste og mest innflytelsesrike tenkerne i det 20. århundre. Hans hovedverk Sein und Zeit (1927) har for lengst fått status som en epokegjørende klassiker. Heideggers plass i moderne filosofi er imidlertid omstridt. Hans støtte til Hitlers maktovertagelse i 1933 og hans forsvar for «førerprinsippet» som rektor ved Universitetet i Freiburg har alltid kastet et mørkt skjær over hans tenkning.

Av Nils Gilje (trykket i Arr 4-2010)

Mange av Heideggers elever har forsøkt å bortforklare mesterens politiske engasjement under Det tredje rike. En vanlig strategi har vært å skille mellom det «politiske» og det «filosofiske» hos Heidegger: Det er altså nødvendig å etablere et skarpt skille mellom Heideggers filosofiske tenkning og hans politiske tenkning. Selv om Heidegger var nazist, var ikke hans filosofi nazistisk.

Kaster nytt lys

Det siste tiåret har en rekke av Heideggers forelesninger og seminarer fra 1930-årene blitt publisert i den såkalte Gesamtausgabe. Disse tekstene kaster uten tvil nytt lys over Heideggers forhold til nasjonalsosialismen. De siste årene har vi også fått bedre innsikt i Heideggers upubliserte seminarer fra denne perioden. Basert på disse seminarene har den franske filosofen Emmanuel Faye gjort en betydelig innsats for å klargjøre Heideggers intrikate forhold til nazismen. I sin bok Heidegger: The Introduction of Nazism into Philosophy in the Light of the Unpublished Seminars of 1933–1935 (2009, fransk utgave 2005) viser Faye at mange av de tradisjonelle forsvarsstrategiene bryter sammen: Heidegger var ikke bare nazist med et klart formulert rasistisk program i perioden 1933–1935, men var også dypt involvert i nazismens verdensanskuelse helt fram til nederlaget og fortsatte å forsvare nazismens «indre storhet» i tiden etter 1945.

Det har lenge vært kjent at Heidegger hadde antisemittiske holdninger allerede i 1920-årene. I 1929 var han meget bekymret over den «voksende jødifiseringen» (Verjudung) av tysk åndsliv. Denne språkbruken finner man for øvrig også i Hitlers Mein Kampf. Hitler snakker her om «jødifiserte universiteter». I en rekke taler, seminarer og forelesninger introduserer Heidegger forestillingen om at tysk tenkning og politikk må baseres på Blut und Boden – og han vender seg eksplisitt mot filosofiske posisjoner som ikke var rotfestet i tysk nasjonal kultur.

Blut und Boden

Gleichschaltung, rasepleie og eliminering av bodenlose Juden var viktige bestanddeler i dette programmet. Det har ofte vært hevdet at Heidegger tok avstand fra nazismens rasetenkning. Faye viser at dette ikke er riktig. Innenfor den nasjonalsosialistiske bevegelsen fantes det to ulike rasistiske posisjoner. Raseteoretikere som Hans F.K. Günther forsvarte et «rasehygienisk» program som blant annet gikk ut på å øke prosentandelen med «nordisk blod» i den tyske befolkningen. Heidegger var meget kritisk til dette programmet, som han omtalte som «biologisme» (eller «liberal biologisme»).

I likhet med filosofer som Erich Rothacker, Alfred Baeumler og Oskar Becker forsvarte Heidegger en etnisk og nasjonal rasisme som var fundert i Blut und Boden – med særlig vekt på Boden. I de upubliserte seminarene fra 1933–1935 legitimerer han eksplisitt et begrep om Rasse og knytter det til Stamme og Volk. Det er ingenting som tyder på at Heidegger endret sitt syn på disse spørsmålene. Han var for øvrig en nær venn av Eugen Fischer, som ledet det «rasehygieniske» instituttet i Berlin hvor Mengele – den beryktede legen fra Auschwitz – fikk sin utdanning. I 1941–42 insisterte Heidegger fremdeles på at «rasesavl» (Rassenzüchtung) og at rasetenkning var «metafysisk nødvendig».

En politisk ontologi

Noe av det mest interessante ved Fayes analyse er diskusjonen om hvordan Heidegger systematisk ontologiserer både völkische begreper som «folkefelle», «folkefellesskap» og «rase» og politiske begreper som «stat», «folk», «nasjon» og «fører». I denne prosessen syntetiserer han nazismens verdensanskuelse og sin egen værensfilosofi. På bakgrunn av de upubliserte seminarene blir det mye klarere enn tidligere at Heideggers værensfilosofi er grunnleggende politisk. Dermed bekreftes på mange måter Pierre Bourdieus gamle tese om at Heidegger utviklet en politisk ontologi – fundert i en nazistisk virkelighetsoppfatning.

Det må understrekes at Heidegger ikke var alene om å introdusere nazismen i den filosofiske diskursen. Praktisk talt alle tyske filosofer i perioden 1933–1945 var på ulike måter involvert i Hitlers politiske prosjekt. Det mest forstemmende var kanskje filosofenes deltagelse i det store humanistiske forskningsprosjektet «Aktion Ritterbusch», også kalt «De tyske åndsvitenskapenes krigsinnsats». Dette enorme forskningsprosjektet ble etablert i 1940. Den overordnede oppgaven var å gi vitenskapelig støtte til den tyske krigføringen og legge forholdene til rette for herrefolket i de okkuperte områdene. «Aktion Ritterbusch» var organisert på en hypermoderne måte med store forskergrupper, mindre kjernegrupper og konferanser. Resultatene ble publisert som monografier og store forskningsrapporter. Filosofer som Theodor Haering og Nikolai Hartmann ledet forskergruppene. Nesten alle tyske filosofer deltok – deriblant Heideggers elev Hans-Georg Gadamer.

Emmanuel Faye
Heidegger: The Introduction of Nazism into Philosophy in the Light of the Unpublished Seminars of 1933–1935
Yale University Press: New Haven and London, 2009