IMOT OVERTALELSE

Denne teksten ble først publisert i Boston Review

Filosofer er ikke de eneste som elsker visdom. Alle, enten de er filosofer eller ikke, elsker sin egen visdom: den visdommen de tror at de har. Det som særtegner filosofen, er at hen elsker den visdom hen ikke har. Filosofi er derfor en form for ydmykhet: man må være klar over at man mangler noe som er ytterst viktig. Det finnes nok ikke et bedre eksempel på denne ydmykheten enn Sokrates. Det er ikke tilfeldig at han blir regnet som den første filosofen i den vestlige tanketradisjonen.

Sokrates skrev ikke filosofi selv, han gikk bare rundt og pratet med folk. Disse samtalene var imidlertid så transformative at Platon viet livet sitt til å skrive dialoger som fremstiller en talende Sokrates. Dialogene er ikke nedskrevne samtaler, men de har likevel til hensikt å speile Sokrates’ ideer og personlighet. Platon ønsket at verden skulle huske Sokrates. I årene etter Sokrates’ død tok vidt forskjellige filosofiske skoler, som stoikerne og skeptikerne, til seg Sokrates som forbilde. På tross av uenighet på nesten alle punkter, var de likevel klar over at de måtte tenke i en sokratisk tradisjon for å kunne kalle seg filosofer.

Hva er det med Sokrates som gjorde at han ble til et symbol for filosofien som helhet? Her kan det være verdt å huske at da oraklet i Delfi utpekte Sokrates til den viseste av alle mennesker, prøvde han å motsi henne. Platon gjengir ordene hans i Apologien som følger:

«Jeg gikk til en av de som var kjent for å være vis og tenkte at der, om noe sted, skulle jeg kunne gjendrive oraklet og si til henne: «Denne mannen er visere en meg, mens du sa at det var jeg som var [den viseste]». Da jeg senere traff denne mannen–det er ingen grunn til å fortelle hvem han er, det er en av våres offentlige menn–opplevde jeg det slik: Jeg tenkte at han fremsto som vis for mange mennesker og spesielt overfor seg selv, men at han ikke var det. På grunn av dette begynte han å mislike meg, sammen med mange av de andre som var til stede med ham. Jeg trakk meg da tilbake og tenkte: Jeg er visere enn denne mannen. Sannsynligvis vet ingen av oss noe som helst som er verdt å vite. Han tror imidlertid at han vet noe når han ikke gjør det, mens jeg, når jeg ikke vet noe, heller ikke tror at jeg vet det; sannsynligvis er jeg visere enn ham på grunn av denne lille forskjellen, nemlig at jeg ikke tror at jeg vet det jeg ikke vet.»

Dersom Sokrates kjennetegnes først og fremst ved denne berømte påstanden om at han selv ikke vet noe, er det like sant at han også kjennetegnes ved sin glede i å aktivt gjendrive andres meninger, som vist i teksten over. Det er slike samtaler vi finner i Platons dialoger. Hvordan henger hans utsagn og syssel sammen? Sokrates benekter at han drives av altruisme. Han forteller at han ikke er en lærer og insisterer på at det er han selv som får mest ut av samtalene han tar initiativ til. Dette gjør saken enda mer mystisk. Hva får Sokrates egentlig ut av å vise folk at de ikke vet det de tror de vet?

Om og om igjen møter Sokrates folk som er slående lite ydmyke, i den forstand at de er sikre i egen kunnskap om hva som er rett, fromt, modig eller måteholden. Man kunne kanskje forvente at Sokrates, kjent for å være klar over at han selv mangler kunnskap, ville behandle disse selvutnevnte «vise menn» (sofister) med forakt, fiendtlighet eller likegyldighet. Det gjør han ikke.

Det mest bemerkelsesverdige i Sokrates’ tilnærming er hans utsøkte høflighet og oppriktige entusiasme. Samtalen begynner oftest med at Sokrates spør sin samtalepartner som følger: Siden du tror at du vet det, kan ikke du fortelle meg hva mot er (eller visdom, fromhet, eller rettferdighet)? Om og om igjen viser det seg at de han snakker med tror de sitter på svaret, men det gjør de ikke. Håpet forlater aldri Sokrates, heller ikke når han går inn i retten for å dømmes – til døden – grunnet sin filosofiske aktivitet. Nei, Sokrates blir rett og slett glad for å møte den selvopptatte presten Eutyfron, som absolutt burde kunne fortelle ham hva fromhet er (noe han selvsagt ikke kan).

Sokrates ga uttrykk for å tro at menneskene rundt ham kunne gi ham den kunnskapen han var så ivrig etter å oppnå, på tross av at de var feilaktig overbevist om at de allerede var i besittelse av denne kunnskapen selv. Jeg tror at deres ubegrunnede selvtillit faktisk var det som tiltrakk Sokrates. Dersom noen tror at de vet noe, er de også klare til å snakke om det. De vil kunne snakke lenge og selvsikkert, komme med teorier og påstander — og det er nettopp dette utgangspunktet som gjør det mulig for dem å til slutt oppnå den kunnskapen de har lurt seg selv til å tro at de allerede hadde i besittelse, så lenge Sokrates er der for å stille alle spørsmålene sine.

La meg skissere en dialog du kanskje kunne hatt med Sokrates.

Sokrates: Hva vil det si å være modig?

Du: Å være modig betyr å være villig til å risikere å tape mye uten å vite på forhånd hva som kommer til å skje etterpå.

Sokrates: Som å sette sitt eget liv i fare?

Du: Ja.

Sokrates: Er det en god ting å være modig?

Du: Ja.

Sokrates: Vil du at du og dine barn skal være modige?

Du: Ja.

Sokrates: Vil du at barna dine skal gå rundt og sette sine egne liv i fare?

Du: Nei. Jeg burde kanskje ha sagt at det å være modig vil si å inngå nøye overveide former for risiko i situasjoner hvor du er klar over hva du driver med.

Sokrates: Slik en investeringsekspert vet hvordan man risikerer å tape penger for å tjene inn mye mer?

Deg: Nei, det er ikke modig ...

Du er nå tom for valgmuligheter. Du kan ikke si at det å være modig betyr å gjøre risikable ting i blinde, og du kan heller ikke si at det å være modig betyr å gjøre risikable ting på en forsiktig måte. Du har ingen vei videre. Du har nå havnet i det som Sokrates sine samtalepartnere kalte for aporia, en forvirringstilstand som du ikke kan komme deg ut av.

Se nå for deg at samtalen stopper her, og at du – i et øyeblikk som er typisk for Sokrates’ samtalepartnere – marsjerer av sted i frustrasjon. Hvor står du nå, og hvor står Sokrates?

La oss begynne med deg. Du er kanskje i dårligere humør enn du var før du møtte Sokrates, men han har ikke gjort deg noe vondt. Du er faktisk i bedre forfatning enn det du var, fordi du har lært deg at mot ikke er så lett å definere som du først trodde. Å bli forbedret er ikke alltid behagelig.

Sokrates har også lært noe. Det kan se ut til at det å være modig ligner på det å ha god utholdenhet eller på evnen til å holde fast ved noe, men det kan ikke direkte identifiseres med slike tilstander, heller ikke om vi tilføyer andre ingredienser, som visdom. Før denne samtalen visste ikke Sokrates hva mot var. Nå har han et bedre grep om sin egen uvitenhet. Han vet ikke hva forbindelsen er mellom mot og utholdenhet. Han vet fortsatt ikke hva mot er, men kunnskapen hans om sin egen uvitenhet har vokst og blitt mer presis.

Det er lett å si «jeg vet ingenting». Det er en billig og lettvint tanke. Man kan si «hvem vet egentlig noe om noe som helst?» på en måte som er avvisende, fjern, og lite nysgjerrig. Det er en annen måte å si at «kunnskap er uoppnåelig, så hvorfor skal man i det hele tatt prøve å oppnå det?» på. Sokratisk ydmykhet er mer kostbar og forpliktende enn dette. Sokrates forsøkte å kartlegge sin egen uvitenhet ved å skissere dens fjeller og elver, for å kunne lære seg å navigere i uvitenheten. Jeg tror dette er grunnen til at han snakker om kunnskap om sin egen uvitenhet. Han sier seg ikke fornøyd med å erkjenne eller innrømme at han mangler kunnskap. Han har lært seg å leve i uvitenheten sin.

Dette kan nok fremstå som et paradoksalt prosjekt. Det er én ting å miste lommeboken, men den kjenner du igjen når du ser den. Men se for deg at du har mistet lommeboken, og også kunnskapen om at du noensinne har hatt en lommebok, og ikke nok med det, du har også mistet forståelsen for hva en lommebok er. En av Sokrates’ samtalepartnere, Meno, tviler på at det er mulig å vite noe som helst når man vet så lite i utgangspunktet. Dersom man ikke vet hvor man skal gå, er det vanskelig å ta et første skritt i riktig retning. Kan man lage et kart i blinde?

Sokrates’ svar er nei. I det minste kan man ikke gjøre det alene. Det riktige å gjøre etter å ha oppdaget sin egen uvitenhet er å forsøke å bøte på den ved at ta inn over seg kunnskap som tilhører andre. Den eneste måten å gjøre det på er ved å forklare til disse andre menneskene hvorfor man ennå ikke kan akseptere det ene eller det andre ved deres utsagn som kunnskap. Det er slik man lager et kart av sin egen uvitenhet.

Sokrates demonstrerer dette for Meno ved å vise ham hvor mye geometrisk fremgang han kan fremprovosere hos en ung slavegutt bare ved å stille spørsmål som avdekker guttens falske forestillinger. Det er bare når han motsier andres påstand om at de har kunnskap at Sokrates’ egen uvitenhet tar form som noe han kan forstå. Det som fremstår som et mørkt hav hvis man tilnærmer seg det ved introspeksjon, blir mulig å forstå når det kommer i kontakt med andres påstand om kunnskap.

LES OGSÅ: TILBAKE TIL RØTTENE

Sokrates var et uvanlig menneske. La oss huske hvordan han reagerte på det oraklet sa til ham. De fleste som får vite at de er vise av en som har rykte på seg til å ha peiling på visdom, vil ikke reagere med å prøve å motbevise det de har fått høre. I stedet vil de nyte denne påstanden om sin egen visdom, som de har ventet hele livet på å få høre. De fleste mennesker har en tendens til å styre samtaler inn på områder hvor de selv er eksperter. De sliter med å innrømme at de har tatt feil, de har en grunnleggende overbevisning om at de har et godt grep om grunnleggende ting. De ser gjerne på andre – folk med andre politiske meninger eller religiøse livssyn, med andre former for utdannelse, eller som bor i en annen del av verden – som uvitende og uten peiling. De ivrer etter å kalle alt det de selv tror for kunnskap.

Sokrates brukte ikke disse forskjellene til å avskrive denne gruppen, også kjent som «folk flest» (hoi polloi). I stedet mente han at folk flest og ham selv var som skapt for hverandre. Folk flest kommer med påstander, Sokrates motsier dem. Folk flest har et behov for å eie sannheten. Sokrates så farende ved å tilegne seg usannheter. Folk flest føler at de besitter dyp innsikt og glimrende tanker. Sokrates syntes ikke selv at han hadde noe slikt. Uten folk flest ville ikke Sokrates ha hatt noe å tenke på. Sokrates var selv klar over denne avhengigheten. I dialogen Theaetetus beskriver han seg selv som en slags jordmor, tom for egen kunnskap, men opptatt av å forløse folk flest sine «visdoms-barn».

Sokrates så jakten på kunnskap som et felles anliggende som bygget på to meget forskjellige roller. Vi har deg, meg eller en annen representant for Folk Flest, som stolt står frem med en modig påstand. Så har vi Sokrates, eller en av hans etterfølgere i nåtiden, som stiller spørsmål og graver, som påpeker nyanser og vil ha klarhet i ting. Dette er noe vi ofte fortsatt gjør, som filosofer, forskere, i intervjuer, som venner, på Twitter og Facebook og i mange personlige samtaler. Vi presser hverandre hele tiden ved å spørre, «hvordan kan du si det, gitt a, b og c?» Vi forsøker fortsatt å forstå hverandre ved å ytre innvendinger, avklare og ved å simpelthen ikke ta andres påstander for gitt. Det er så naturlig for oss å dele oss inn i den sakkyndige og den som innvender, at vi ikke engang merker at vi lever i den verden som Sokrates skapte. Innflytelsen han har hatt på oss er slående. Like slående er det at han fikk så mye innflytelse uten å vite, skrive eller oppnå noe som helst.

Tross all denne påvirkningen er det mye av det vi gjør som ligger langt unna det sokratiske. Mer og mer av vårt politiske liv er preget av ensidig overbevisning i stedet for felles undersøkelse. Dersom du mener, i likhet med Sokrates, at kunnskap i bunn og grunnen er et felles prosjekt, går du ikke inn i en samtale med en forventing om at du skal overtale noen mer enn du forventer å selv bli overtalt.

På den annen side, hvis du antar at du vet noe, går du inn i en samtale i rollen som overtaler, klar til å krangle med folk helt til de sier seg enige med deg. Dersom argumentene dine ikke fungerer, kan du kanskje godta en tilstand med uenighet, men dersom temaet er alvorlig nok, vil du prøve å tvinge synet ditt på andre gjennom insentiver eller straff. Sokrates’ metode, derimot, unngikk dette overtalelsespresset. Samtidig avviste han det å gi seg. Hans ydmykhetspolitikk handlet om å åpne opp for det som ble diskutert på en måte som ikke tillot noen deltaker å lukke det bare for å lande på et svar, dersom ikke også den andre hadde landet på samme svaret. Til sammenligning er politikken vår – kjennetegnet av overtalelse, toleranse, insentiver og straff – svært lite nysgjerrig.

Platon beskriver Sokrates’ siste øyeblikk i Faidon. Før han fullfører sin dødsdom ved å tømme giftbegeret, fremsier han en rekke argumenter for sjelens udødelighet. Hvert argument har til hensikt å overbevise de rundt ham om at hans død ikke er noe som skal sørges over. På tross av lysende, raffinert og detaljert argumentasjon, klarer han ikke å overtale sine samtalepartnere. Ved hjelp av lang erfaring med å undervise og lese dialogen selv, kan jeg si at han heller ikke klarer å overbevise tekstens lesere heller. Det er ikke engang sikkert at han klarer å overbevise seg selv. Han døde på samme måte som han levde, uvitende og spørrende.

Denne teksten er oversatt av Simon Andrup og Ingrid Austveg Evans.