I FØRSTE PERSON PRESENS
- TIL MINNE OM AUDUN ØFSTI

Jeg har hatt mange lærere og rådgivere i mitt liv, men jeg har bare hatt én veileder: Audun Øfsti. Motstykket til en veileder er en veisøker, og jeg søkte en filosofisk retning den gangen jeg sjenert banket på kontordøra hans på Filosofisk institutt i Trondheim i 1996. Det var Ludvig Wittgenstein som brakte meg til nettopp hans sin dør. Jeg hadde lest Filosofiske Undersøkelser og fått mitt verdensbilde snudd opp ned av Wittgensteins snåle aforismer. Også Audun var i sin tid blitt betatt av Filosofiske Undersøkelser, etter at hans veileder Arne Næss ga ham i oppdrag å lese boka og skrive et kort resymé til han. Audun måtte etter hvert melde tilbake at det dessverre var umulig å skrive et sammendrag av akkurat denne boka. Når han senere fortalte denne historien unnlot han aldri å nevne at Arne Næss likevel betalte han det avtalte honoraret.

Raushet var ikke det eneste disse to nestorene i norsk filosofi hadde til felles – det er også lett å spore en likhet i den atletiske og entusiastiske energien de begge utstrålte. Men filosofisk ble det etter hvert lang avstand mellom dem. Audun distanserte seg fra veilederens logiske empirisme og nypositivisme og ble i stedet dypt inspirert av Næss’ motstander innen norsk filosofi, Hans Skjervheim.

Og altså: Av Wittgenstein. Så Audun var ikke vond å be da jeg spurte om han ville veilede min mellomfagsoppgave i filosofi med utgangspunkt i den sene Wittgensteins språkfilosofi. Det er betegnende for hans smittende entusiasme for «saken» at han innen kort tid hadde overbevist meg om å lese Ernst Tughendhats Vorlesungen zur Einführung in die Sprachanalytishe Philsosphie (Suhrkamp, 1977), et 534 sider langt, blytungt verk som stilmessig befant seg i stikk motsatt ende av Wittgensteins aforismer som jeg hadde lagt min elsk på. Jeg stavet meg gjennom den tyske mursteinen og skrev en veslevoksen mellomfagsoppgave om språk, språkhandlinger og betydningen av første person presens-perspektivet, og dermed var grunnlaget lagt for et langt og enormt givende veilederforhold gjennom hovedfag, doktoravhandling, og «beyond».

Auduns smittende entusiasme for «saken» var altså avgjørende for mitt veivalg – men hva er nå denne «saken»? Allerede i hans første bok, Språk og Fornuft (Universitetsforlaget, 1975), var saken klar: Det handler om en versjon av den språkfilosofiske vendingen i filosofien, som går ut på at erkjennelse, fornuft og kunnskap har språket som mulighetsbetingelse, og at subjektiviteten også i en bestemt forstand er språklig konstituert. Det vil si at Kant hadde rett når han skrev at et «Jeg tenker» må kunne følge alle mine forestillinger, men dette «jeg tenker» kan ikke gis uten et intersubjektivt språklig fellesskap. Dette grunnleggende poenget kan gripes i kritikken av «den metodiske solipsismen» og, i videreføringen av dette, kritikken av scientismen som legger til grunn at objektiv, vitenskapelig kunnskap om verden er den eneste som har reell gyldighet.

Dette er grunntemaer som går gjennom hele Auduns virke som filosof gjennom et par mannsaldre. Det kan kanskje virke smalt, men peker i realiteten langt utover fagfilosofien og inn i det politiske. Konspirasjonsteorier, klimaskeptisisme og generell undergraving av vitenskapen viser behovet for en bedre forståelse av vitenskapens grunnlag, hva vitenskapelige sannheter er, og hva de kan (og ikke kan) bidra med.

Disse temaene danner også det beste grunnlaget for å bygge fruktbare tverrfaglige samarbeid, og slik gikk Audun foran med et godt eksempel i fremveksten av NTNU som breddeuniversitet. Han samarbeidet med historikere og kunstvitere i utforskingen av den industrielle produksjonsformen i «Fabrikken», og med biologer og teknologer om etiske spørsmål rundt genmodifisering av jordbær. Og ikke minst: Han var i alle sine aktive år en sentral bidragsyter i Vitenskapsteoretisk Forum, som nettopp har som formål å fremme grunnleggende, faglige diskusjoner på tvers av disiplinære skillelinjer. En ting som gjorde Audun egnet til tverrfaglig samarbeid – på tross av hans intense filosofiske faglighet – var at han etterlevde en grunnleggende etisk dyd knyttet til argumentasjon: Han henfalt aldri til personangrep eller andre usakligheter, men forholdt seg til det som ble sagt uavhengig av hvem som ytret det.

Selv om Audun som filosof kunne by på intrikate argumenter fulle av innskutte bisetninger og fotnoter, var han med andre ord slett ingen virkelighetsfjern teoretiker. Han var politisk engasjert og opptatt av å knytte sammen filosofien med virkelighetsnære problemstillinger, noe han ikke minst fikk utløp for som medarrangør av de legendariske, årvisse filosofiseminarene under sommerfestivalen i Melbu. Her engasjerte han norske og internasjonale filosofer så vel som Hadselværinger i diskusjoner om alt fra religion til fiskeripolitikk. Seminarene var ikke minst var bygget omkring hans livslange relasjon til og samarbeid med Karl-Otto Apel (1922-2017).

Slik formidlet Audun viktige bidrag fra tysk tenkning inn i norsk akademia, og til gjengjeld bygget han seg et navn utover våre grenser. Jeg husker godt hvor stolte vi ble, vi som var hans elever i Trondheim, da vi fikk høre et lydopptak fra hovedscenen på verdenskongressen i filosofi i Boston i 1998, der Apel ivrig snakket om hvordan Audun Øfsti hadde brakt hans og Habermas argumentasjon et avgjørende skritt videre.

LES OGSÅ: AUDUN ØFSTI OM NYTTEN AV FILOSOFI

Audun var også dypt engasjert i universitetspolitikk, som en glødende forkjemper for de humboldske idealene om et fritt og levende universitet. Han var smertelig klar over at han jobbet i motvind på dette området, men holdt fortet gjennom en rekke kritiske foredrag og tekster om måten universitetene i økende grad organiseres som «kunnskapsbedrifter» preget av målstyring, konkurranseevne og kommersielt potensial.

Raushet og åpenhet preget Auduns veiledergjerning – noe som ikke minst ga seg utslag i grundig lesning og detaljerte tilbakemeldinger på tekstutkast. Han kastet ikke rundt seg med verken skryt eller skjenn, men på utskriften av teksten han kommenterte på var det lett å se hvor man traff blink og hvor man misset. Rette streker ved siden av teksten markerte at han likte det som sto der – og av og til kunne to, og en sjelden gang tre, parallelle rettstreker vitne om heftig begeistring! Hvis det derimot sto en buet strek ved siden av teksten hadde han innsigelser, og jo krappere kurver på buen, jo mer grunnleggende var innsigelsene. Ellers var Audun en mild veileder med god tid – også på vegne av kandidaten. Han syntes vel strengt tatt ikke at det burde haste sånn med å bli ferdig med en grad i filosofi; hvorfor ikke tenke et ekstra semester eller to over dette med språket og intersubjektiviteten?

Også som foreleser tok Audun seg tid. Han var ofte glødende engasjert, men det kunne være krevende å henge med på hans intellektuelle krumspring. Digresjonen kunne vare ut forelesningstiden, og uka etter beit en ny digresjon den første i halen, slik at det annonserte hovedtemaet for forelesningsrekken stadig ble skjøvet utover i semesteret. Men hvis man ble med på ferden var det mye å hente underveis! Jeg minnes hvordan han, når han mente å være på sporet av et avgjørende poeng, tegnet opp et punkt på tavla og lot krittet bore seg dypere og dypere inn i dette punktet, som om sannheten befant seg et sted langt der inne. Rundt punktet tegnet han gjerne sirkler som markerte Poenget med stor P. Denne fremgangsmåten tenker jeg var symptomatisk for Audun: Ingen digresjon er for lang, intet krittpunkt for dypt, når man er på sporet av den filosofiske erkjennelsen.

Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk bli med på ferden.

Noter

1. Wittgenstein, L. (1977). Vermischte Bemerkungen. Eine Auswahl aus dem Nachlaß.