ET FILOSOFISK BLIKK PÅ MONARKIET

Monarkiet er en av de eldste institusjonene i landet vårt, og dets røtter strekker seg tilbake til middelalderen. Gjennom historien har kongemakten utviklet seg fra å være en eneveldig maktfaktor til dagens konstitusjonelle monarki, der kongen først og fremst har en seremoniell rolle. Likevel har monarkiet beholdt en unik plass i norsk identitet, ofte fremstilt som en samlende og stabil kraft.

Men monarkiets posisjon har ikke alltid vært ukontroversiell. Fra unionsoppløsningen i 1905 til dagens diskusjoner om privilegier og pengebruk, har kongehuset blitt utfordret både av politiske endringer og samfunnets krav om likestilling og åpenhet. Skandaler, som Märtha Louises samarbeid med kontroversielle aktører og tidligere debatter om Kong Haralds ekteskapsvalg, har også testet folkets tillit til institusjonen.

Hvordan kan vi filosofisk begrunne monarkiet i et moderne demokrati? Er det en historisk arv som bør vernes, eller en anakronisme som utfordrer prinsippene om likhet og selvstyre? Hva sier monarkiets symbolske funksjon om oss som samfunn? 

Vi spør filosofene!

Solveig Bøe

Monarkiet, en anakronistisk suksesshisorie, inntil den ikke lenger er det

I Grunnloven § 5 kunne man frem til et grunnlovsvedtak av 8. mai 2018 lese: «Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheten paaligger hans Raad.» I den nye ordlyden ble formuleringen «Kongens Person er hellig» strøket og paragrafen begynner med å slå fast at Kongens person ikke kan lastes, eller anklages. 

Kongen står fortsatt over eller utenfor loven både som monark og privatperson. Dette gjelder delvis prinser og prinsesser også; bare kongen kan avgjøre sanksjoner mot dem, noe som gir kongefamilien immunitet mot rettsforfølging. Dette fremstår som absurd i en styreform som det moderne liberale demokratiet. Likevel har det knapt vært en alvorlig diskusjon av om monarkiet som styreform er tjenlig for oss. Kongehuset har vært for populært til det. Heller enn å gå inn på prinsipielle svakheter ved styringsformen, har forsvarerne av monarkiet vektlagt den samlende funksjonen for nasjonen. 

I det siste har likevel saker knyttet til medlemmer og assosierte medlemmer av kongefamilien rokket ved overbevisningen om den samlende kraften. Disse sakene har fått frem risikoen knyttet til det at personene i kongefamilien ikke velges av oss, folket, men fødes eller giftes inn i rollene sine. Vi har hatt flaks når det gjelder kongefamilien, det innser vi nå. En annen menneskelig side er at den utvidede kongefamilien har utviklet seg til å bli et aristokrati som lever liv stadig fjernere fra idealet om folkelighet som vi i Norge liker å forbinde med kongefamilien. 

Både prinsipielle og menneskelige grunner taler dermed mot monarkiet. I tillegg har vi de økonomiske grunnene. Det er avdekket at kongehuset koster oss som samfunn enorme summer. Siden mye er skjult fra offentlig innsyn, er det summer vi ikke en gang kan få oversikt over. De prinsipielle, menneskelig og økonomiske grunnene til sammen tilsier at tiden er overmoden for at Stortinget setter overgang til republikk på sakslisten. Det beste ville være om kong Harald ble den siste kongen og monarkiet dermed kunne bli avviklet mens det var en suksesshistorie, om enn en anakronistisk en.

Hilde Nagell

Harald, en god gammel venn.

Jeg er glad i kongen vår. Jeg kjente det da jeg så ham på TV under jentenes cupfinale i fotball på Ullevål. Han sto der i sluddværet mens kongesangen ble spilt. Fra tribunen vaiet et banner: «Harald, en god gammel venn».

Hva gjør du når en god gammel venn har problemer i familien? Slår du hånden av vennen din da? Bryter kontakten? Fordømme hele familien?

Kongen har ved mange anledninger selv vist medmenneskelighet, forståelse, og raushet. Som i sin berømte tale om å inkludere alle – og om at det å være norsk betyr å kunne være den man er.

Det finnes argumenter for å avvikle monarkiet. Det er en gammeldags og utdatert styreform som tilhører en annen tid. Det er noen gode argumenter for å beholde det også. Monarkiet bidrar til å opprettholde en identitet og tilhørighet som norsk (statsborgerskap, flagg, nasjon). Kongehuset forvalter kultur- og håndverkstradisjoner, som historie, folkedans, bunadssøm og byggeskikk. Kongehuset representerer oss i utlandet, og viser sin støtte når storflommen har gjort folk husløse.

Men kontrakten mellom konge og folk handler også om følelser. Og den handler om felles verdier. Denne gangen er det Kongen og resten av kongefamilien som trenger vår støtte og vår medfølelse. Det gjelder uansett hva man måtte mene for/imot monarkiet som styreform.

Derfor ville dette vært det aller dårligst tenkelige tidspunktet å avvikle det norske kongehuset. Akkurat nå er kongen mest av alt en bestefar og far som er bekymret for sine.

Cathrine Holst

Styringsformen i Norge er demokrati, men det betyr ikke at rekrutteringen til alle posisjoner foregår via valg. En departementsråd eller en høyesterettsdommer er – forhåpentligvis – rekruttert ut fra sine profesjonelle meritter, fordi vi tenker at dette over tid fremmer allmenne hensyn og bedre beslutninger. Medlemmene av kongehuset har ikke vunnet frem som de mest kompetente i konkurranse med andre, men har fått sine posisjoner gjennom arv. Dette rekrutteringsprinsippet har naturligvis presumpsjonen mot seg.

Det kan likevel finnes grunner til å holde seg med et kongehus også i 2024. Kongehuset kan spille en rolle i diplomatiet og fremme norske politiske og økonomiske interesser internasjonalt. Kongehuset har dessuten betydelig oppslutning blant folk i Norge. Monarken kan fungere som et symbol på felles verdier og erfaringer, virke samlende på tvers av splid og strid, og fremme tillit til samfunnsinstitusjoner og styringsapparat.

Men dette kan ikke være utslagsgivende. Jeg tror få på alvor mener at monarkiet er avgjørende for norsk diplomati eller eksportinteresser. Jeg har også liten tro på at vi setter tillit og fellesskap radikalt på spill gjennom å avvikle kongehuset. Oppslutningen om monarkiet er synkende – og mange land med president virker rimelig velfungerende. Er vi redd for at ingen i Norge vil kunne aksle presidentrolle – noe jeg betviler – så trenger vi ikke ha noen president. Kanskje det kunne holde med statsminister, stortingspresident og høyesterettsjustitiarius?

Endring av styringsform må foregå i tråd med konstitusjonelle regler. Jeg må også understreke at jeg ikke har noe imot enkeltmedlemmer av kongehuset. Men institusjonen ser jeg ingen sterke grunner til å beholde.

Daniel Sogge

Jeg vil adressere det jeg mener er de tre vanligste motargumentene, før jeg avslutter med et rent pro-argument.

Demokratiargumentet: Kongehuset er ikke demokratisk valgt.

Opinionsmålinger bekrefter at det eksisterer et rungende «taust samtykke» i befolkningen. Befolkningen ønsker både monarkiet og kongefamilien i sine nåværende posisjoner. Ved et valg, ville monarkiet bestått, og det vet norske republikanere.

Minst like viktig er det å merke seg at land med konstitusjonelle monarkier hører til de mest demokratiske i verden. Monarkiet bidrar til å en symbolsk maktfordeling, som trolig gagner de demokratiske prosessene.

Økonomiargumentet: Monarkiet er en uforsvarlig skatteutgift.

Basert på anslag fra andre land, bidrar monarkiet trolig til betydelige nettoinntekter. Nylig viste et «konservativt regnestykke» at danskene vinner 30 milliarder på kongehuset. Lignende tall finnes for England, og det er ingen grunn til å tro at Norge er et unntak.

Anakronismeargumentet: Kongehuset hører middelalderen til.

Ingen hevder at demokratiet er utdatert fordi det oppsto i antikkens Hellas, med slaveri og kvinneundertrykkelse. På samme måte som vi har modernisert demokratiet, har vi modernisert monarkiet.

Et alternativt argument: «Familien» Norge

Utover måten monarkiet skaper en ekstra form for maktfordeling, bygger kongehuset samtidig bro mellom det offentlige og det private. Med monarkiet har offentligheten alltid et innslag av «familien». Dette søker folk, også i republikken.

Med kongehuset består ikke statsstrukturen bare av abstrakte partier og individuelle maktpersoner, som strides og kjemper om borgernes favør. Den består også av én familie alle nødvendigvis deler uavhengig av politisk ståsted.

Det ligger en verdi i å samles om mer enn bare politikk og makt. Gjennom monarkiet kan vi simpelthen samles om «familien» Norge.

Anita Leirfall

Monarkiet omtales ofte som en anakronisme. Samtidig har det norske monarkiet en høy tillit i befolkningen. Dette skyldes nok mere menneskene i rollen som kongelige enn monarkiet som styreform. Vårt nåværende kongepar, dronning Sonja og kong Harald, har forvaltet sine roller på måter som eksemplifiserer klokskap og god dømmekraft. Ikke minst gjelder dette kong Harald. Gjennom handling, men også gjennom ord, møter han folket på en stødig og klok måte. 

Dygdsetikere som Sokrates viser til at man trenger forbilder i form av mennesker med dygder som praktisk klokskap (phronesis). Kongen har ofte utvist en slik klokskap, for eksempel i forbindelse med 22. juli, men også med hensyn til pågående spenninger og konflikter i dagens multikulturelle samfunn. Kongen snakker på en måte som får mange til å føle seg sett, og anerkjent. Han møter den andres ansikt, for å snakke med filosofen Levinas. 

Å møte den andres ansikt påminner om en likestilthet i form av en felles menneskelighet. En menneskelighet som vekker et fellesmenneskelig ansvar i oss. Denne formen for bevisstgjøring, eller vekkelse, er vår nåværende konge god på. Spørsmålet man i disse dager stiller seg, er hvorvidt neste generasjon kongelige vil evne å bære et slikt fellesmenneskelig ansvar. Om de vil kunne utvise en slik klokskap. Flere saker den senere tid har fått folk til å tvile på nettopp det. Som Platon tidlig innså: makt og privilegier korrumperer. Spørsmålet er om den neste generasjonen kongelige er i stand til å la klokskapen råde i stedet for å la privilegiene lokke, og følgelig korrumpere. 

Tvilen råder. Praktisk klokskap er en skjør plante.

Sindre Brennhagen

Monarkidebatten kretser omkring spørsmålene: Er det en avleggs styreform, en etterlevning fra fordums udemokratiske tid? Skal enkelte være født til privilegier?

Monarkitilhengere trekker ofte frem at kongehuset er populært. Og det er klart: Institusjonen, især Kong Harald, har bred støtte i befolkningen. En svakhet ved popularitetsargumentet er imidlertid at det er relativt: person- og tidsavhengig. Ingenting garanterer at tronfølgeren vil være like tverrpolitisk samlende som sittende konge. Pendelen svinger fort i møte med omdømmekriser og kontroverser.

Med de seneste skandalene får den prinsipielle monarkidiskusjonen flere akutte tilleggskomponenter. Deriblant en normativ, som omhandler hvorvidt fellesskapets midler bør allokeres til å opprettholde denne ressurskrevende institusjonen. En empirisk, som omhandler hvorvidt skattebetalernes penger har finansiert den destruktive livsstilen til kronprinsessens sønn. En som glir over i jussen, der hovedspørsmålet er om et medlem av den utvidede kongefamilien har begått straffbare handlinger. Til slutt kommer usikkerheten om rollen kronprinsparet har spilt, der vi må få klarhet i om de evt. har beskyttet og tilbakeholdt informasjon om en forbryter og dennes gjerninger. Kan vi i så fall være bekjent at Norges fremtidige kongepar har opptrådt på moralsk kritikkverdig – og rettslig ullent – vis?

Etter mitt skjønn er monarkiets legitimitet allestedsnærværende truet. Oppslutningen synker, og i Norstat-meningsmålingen utført sensommeren 2024 oppgir eksempelvis 36 prosent av respondentene at de har fått et mer negativt syn på kongehuset.¹ Jeg mistenker mange unge, som ikke har samme forhold til institusjonen som den eldre garde, ser den som en støvet relikvie fra «gamledager». I sum er tiden kanskje overmoden for forandring.

 1. Se NRKs nettartikkel publisert 25.08.24: https://www.nrk.no/norge/naer-fire-av-ti-har-fatt-et-mer-negativt-syn-pa-kongehuset-1.17013994