ALASTAIR HANNAY (1932-2024):
BITER FRA 50 ÅRS SAMTALER

Robert Alastair Hannay (1932-2024) er død. Han var professor i filosofi ved Universitetene i Trondheim og Oslo, redaktør av det norsk-startede filosofiske tidsskriftet «Inquiry» der han gjorde en formidabel jobb i mer enn et halvt menneskeliv; forfatter av mange filosofiske bøker, hvorav hans tidlige omfattende Kierkegaard-studie (som ble skrevet i Trondheimstiden) vel markerte en slags milepæl i den anglosaksiske verden; senere kom det også en biografi og flere Kierkegaard-bøker, i tillegg til mange Kierkegaard-oversettelser; han omtales ikke uten grunn som «one of the world's leading authorities on Kierkegaard». 

Hannay hadde en viktig produksjon også på feltet bevissthetsfilosofi, med Mental Images som det første verket. Jeg hadde den ære å redigere (sammen med Sverre Sløgedal) et festskrift til ham i åttiåra som en slags avskjedsgave fra tiden ved Universitetet i Trondheim.

Det som står her er skrevet raskt ned og sterkt preget av Alastairs Kierkegaard-engasjement og dets inspirerende virkning på meg. Det er et minneord sterkt preget av ting jeg minnes vi har sagt og underforstått til hverandre, selv om jeg også forsøker å få med en del fakta. Hvis denne Alastair skulle være for «min», skriv da din!

Alastair kom til Oslo fra Storbritannia og var skotte, han pleide å fortelle at hans slekt opprinnelig kom fra Hannøy (skjønt Irland er visst også en kandidat, men det lar vi stå i parentes), slik at han altså i en viss forstand reiste tilbake. Selv dro han til Norge for å være korrekturleser på Universitetsforlaget og han fikk etter hvert jobben i «Inquiry» av Arne Næss, der han etter hvert også dro meg inn i et Advisory Board, mye ære og ikke mye arbeid, ut over noen konversasjoner nå og da. Alastair var også i høyeste i grad med i produksjonen av Næss' bok om «Scepticism» (for å si det forsiktig), men avslo å stå som forfatter sammen med Næss fordi det ikke var hans egen konsepsjon han var med på å utarbeide.

I den anledning gir jeg til beste en liten anekdote om et paper jeg hadde skrevet på Yale University om «Hegel, scepticism and Arne Næss», som også førte oss sammen første gang. Skrevet i en viss fart à propos Hans Skjervheims essay ad samme tema, gled jeg i løpet av fremstillingen litt i retning av å komplimentere Næss uten streng nødvendighet. Vel tilbake i Oslo høsten 1971 og engasjert av Næss til å hjelpe ham med «The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise» (det ble et intern-manus og et par fotnoter i boka), hadde jeg også gitt ham skeptisisme-essayet. Han sa med en gang han hadde sett på det at dette måtte i «Inquiry», jeg skulle bare gi det til Alastair Hannay. 

Det var slik vi to møttes i samtale, men det førte etter hans lesning til en krass skuffelse: blankt nei, ikke en gang en ærlig ment oppfordring om å komme igjen med omarbeidet manus, mener nå jeg. Jeg skjønte det likevel: Det var jo ingen grunn til å bloddope «Inquiry» med dette høystemte innlegget fra unge Høibraaten, uansett hvor begavet han angivelig skulle være. (Om vellykket bloddoping se nedenfor). Likevel stammer forholdet til Alastair direkte fra denne konfrontasjonen, da vi umiddelbart fant mye å snakke om sammen om. Når jeg nå har fortalt dette, må jeg føye til at han kanskje har gjort mer for å kult-ivere meg enn omvendt, skjønt hvem vet. Uansett skal han nå få igjen!

Uten Alastair og Audun Øfsti ville ikke undertegnede ha havnet i Trondheim og blant norske filosofer i deres generasjon er det vel disse to som inntar toppen på vakkerhets-skalaen, med Alastair på klar førsteplass. (De to delene av den siste setningen har kanskje ikke så mye med hverandre saklig å gjøre, men jeg lar den stå likevel som et uttrykk for en egen «stream of consciousness»). Uten ham ville undertegnede kanskje likevel fått et intenst forhold til Kierkegaard, for jeg hadde prøvd å komme i gang med dansken både i USA 1970-71 og fra mitt studium av Carl Schmitt i Tyskland i syttiåra. Men det var Alastair som ga akkurat meg den spesielle bloddopingen med Kierkegaard som gled rett inn og styrket min filosofiske orientering på en besnærende og uutslettelig måte. Jeg liker å tenke at jeg er en av riktig mange her som er blitt bloddopet av Alastair.

Hannay var nemlig også oversetter av mange Kierkegaard-verker til engelsk, og gad vite hvor mange filosofer og teologer verden over som kan måle seg med ham når det gjelder å få Kierkegaard strømmet rett inn i den filosofiske offentligheten. Det er jo noen, men likevel!

LES OGSÅ: I SANNHET Å VÆRE SEG SELV

Jeg personlig struttet formelig av Væxeldriften, Den Ulykkelige, Johannes, Nero, ridderen av den uendelige resignasjon og mange andre Kierkegaard-skikkelser, selvsagt også Vilhelm og ikke minst Sokrates, både i de filosofiske smulene der det dreier seg om inkarnasjonen, og i magister-avhandlingen der han opptrer sammen med romantikken så å si. Senere kom Roe Fremstedal som student og etter hvert ansatt til Trondheim og gjorde som Hannay Kierkegaard til en mer grunnleggende virksomhet, med utstråling internasjonalt. Men også jeg var veldig stolt over å kunne holde Kierkegaard-forelesninger ved NTNU i Alastairs, Roes og etter hvert Peter Tudvads ånd. Forholdet mellom Kierkegaard og Carl Schmitt holdt jeg et foredrag om på en større Schmitt-konferanse ved det tyske litteratur-arkivet i Marbach for rundt 10 år siden; det er et komplekst forhold og Alastair drev jo knapt med Schmitt, men snakke om dette forholdet gjorde vi allerede i begynnelsen av åttiåra.

Schmitt er kjent som en av romantikkens skarpeste kritikere, som videreførte motiver fra Kierkegaard til morderisk skjerpelse. Så imponerende denne livsholdningskritikken enn er, mitt hjerte har alltid vært mer på tidligromantikernes side, noe som kanskje gikk frem av mine minneord om Thomas Hylland Eriksen. Jeg husker jeg en gang beskrev dialektikken mellom romantisering og romantisk punktering (skissert i det nevnte minneordet) for Alastair og ble slått av at dette var tanker han var fortrolig med – ja, han brøt ut med det selv til meg. Briter (ja, US-amerikanere) og tyske romantikere/idealister: der har du et digert tema.

Resepsjonen av Kierkegaard hadde jo også stor betydning for mottakelsen av verdenshistoriske Heidegger blant mange av oss, og det var en svir å oppdage at det faktisk var sant, ryktet om at Heidegger i et visst grunnleggende sjikt var en Kierkegaard-kopi! Dette er likevel langt fra hele sannheten om den Nietzsche-besatte Heidegger med sine helt egne fenomenologiske evner. Men Heidegger ville forføre og skal derfor punkteres: Her var Alastair og jeg hjertens enige.

En som hadde denne interessen for Kierkegaard lenge før meg og også kanskje noe før Alastair var Jürgen Habermas, det blir klart allerede i hans doktoravhandling om Schelling fra 1954. Hannay var vel for øvrig kanskje den første som utga Habermas i den anglo-amerikanske verden: tre artikler i «Inquiry» i 1967 og 1970, med berømte titler. Senere skrev Hannay en bok om offentlighetstemaet.

En annen av det forrige århundrets største tyske filosofer var Michael Theunissen. Han var Kierkegaard-forsker fra tidlig i karrieren, og jeg har gjentatte ganger krystet min ånd for å forstå hans vanskeligste Kierkegaard-arbeider. Jeg var en slags student hos ham for et års tid, og selv om vi ikke traff hverandre så ofte etter dette, så husker jeg spesielt et møte etter et opphold han hadde hatt ved Kierkegaard-senteret i København. Spontant sa han da at vi i Norge arbeidet bedre med Kierkegaard enn danskene, og meningen med dette forbløffende utsagn var både glassklar og begrenset til én eneste (de facto) nordmann: Alastair. Så irritert han var på København, så begeistret for vår lokale skotte.

En filosof som Alastair var dypt opptatt av var skotske John McMurray. Jeg kom aldri i gang med dennes intersubjektivitets- og vel også kjærlighetsfilosofi, men nevner Alastairs engasjement her fordi det som antydet var noe intenst britisk-skotsk og kontinentalt over hans filosofiske interesser, så analytisk han enn var utdannet. Det er jo skottene Hume og Smith og østerrikeren Wittgenstein som er de største britiske filosofene. Denne kombinasjonen analytisk/kontinental ble også karakteristisk for Norge forholdsvis tidlig, og Alastair var en skarpsindig del av det på sin spesielle måte. Han hadde sin utdannelse fra Edinburgh og fra London, og han stod åpenbart under en viss sterk innflytelse fra Bernard Williams: en bemerkelsesverdig filosof hvis innflytelse nå for tiden kanskje ikke sees så tydelig av mange, også fordi han - som Alastair pleide å formulere det – «could not be bothered to write it down», tankene altså.

Hvis en slik innvending ikke kan rettes mot en filosof, så er den evig skrivende, også utgivende og oversettende Hannay her et primær-eksempel. Det skal godt gjøres å finne noen som har arbeidet hardere i filosofiens vingård enn Alastair. Han skrev kontinuerlig helt til svært høy alder, også erindringer og til slutt i et imaginært essay i bokform («novella» kalles det av forlaget): «Hallo and Goodbye, Horace, Hannover», er tittelen og undertittelen var: «On doubt, certainty, the faces of love and some other things.» Der har du Alastair, denne stille katedral av filosofisk virksomhet og vennlighet vi mange ble berørt av. Hans siste bok ble avsluttet to dager før han døde. Du reiste "tilbake" til oss i Norge, men var med din innsats over hele verden.

Litteratur

Alastair Hannay: Mental Images. A Defense. 1971. Se også Human Consciousness, 1990 og: In and With the Beginning: A Wider-eyed and Open-minded Look at the Conscious Life, 2020.

Alastair Hannay: Kierkegaard. 1982. Se også Kierkegaard: A Biography. New Ed. 2003; Kierkegaard and Philosophy: Selected Essays, 2006; The Special Messenger: Rediscovering Kierkegaard, 2022, Kierkegaard: Existence and Identity in a Post-Secular World, 2020, Alastair Hannay, and Gordon D. Marino (editors), The Cambridge Companion to Kierkegaard, 1997.

Alastair Hannay: On the Public. Thinking in Action. 2005; Odes to Joy and the Perils of a Single Society, 2021.

Alastair Hannay: "Not All at Sea. A Memoir", 2020; «Hello and Goodbye, Horace Hardcover». Extended Ed., 2022; Just my luck: A personal Pantheon (completed two days before Hannay died).

Helge Høibraaten: Festskrift til Alastair Hannay. 1986.

Arne Næss: Scepticism. 1970.

Arne Næss: The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise. 1972.

Søren Kierkegaard: Enten-Eller, Frygt og Bæven, Filosofiske Smuler, Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Sokrates.

Carl Schmitt: Politische Romantik. Eng. overs.

Martin Heidegger: Sein und Zeit. Norsk overs.

Martin Heidegger: Einleitung in die Metaphysik.

Jürgen Habermas: Das Absolute und die Geschichte. Von der Zwiespältigkeit in Schellings Denken, 1954.

Jürgen Habermas: "Systematically distorted Communication" og "Towards a Theory of Communicative Competence", begge i Inquiry, 1970. Se også "Knowledge and Interest", Inquiry 1966.

Michael Theunissen: Der Begriff Ernst bei Kierkegaard.

Michael Theunissen: Das Selbst auf dem Grunde der Verzweiflung. Kierkegaards negativistische Methode.

Michael Theunissen: Der Begriff Verzweiflung. Korrekturen an Kierkegaard. 1993: Suhrkamp, se s.10.

John Macmurray: Persons in Relation. 1961.