HÅKON BLEKEN - ET KUNSTNERLIV

Bleken var en sterk formidler med særegent uttrykk, en ildsjel med ambisjoner om å male helt til han ble 100. I fjor, da Bleken fylte 95, holdt han også hele ti utstillinger rundt omkring i Norge. Til tross for sin høye alder virket han fortsatt ung. Kunstnerblikket og det skarpe viddet fulgte ham helt til det siste. I Blekens verk ble til og med døden møtt med både alvor og humor.

Bleken uttalte at målet hans som kunstner var å bli så ekte som mulig, å kunne si «slik er det, slik er det. Take it or leave it, men slik er det nå engang. Det er ikke jeg som har bestemt det». Men han trodde samtidig ikke at man når et tidspunkt hvor man virkelig kan male – da ville man være ferdig som kunstner og ikke ha mer å gi. Formdriften og jakten på uttrykket var viktig for Bleken, og han sa at å lage kunst er å erkjenne gjennom form. «Holder formen, så holder også uttrykket.» Selv likte han å prøve nye teknikker og medier; var det en ting han var redd for, så var det å gjenta seg selv og bli banal. Han ville hele tiden videre, for det var viktig å ikke bli sentimental. Som kunstner distanserte han seg ikke fra samfunnet, men fulgte nøye med i tiden og problematiserte mellommenneskelige og politiske forhold. Dette er nok mye av grunnen til at han fortsatt er like aktuell.

Håkon Bleken ble født i Trondheim, 9. januar 1929. Han vokste opp med en mild og omsorgsfull mor, men med en streng far som slo. Farens brutalitet gikk mest utover storebroren, som i sin tur avreagerte med å være ekkel mot Håkon. Denne vanskelige oppveksten skapte en dyp rift mellom brødrene, og sårene leget dessverre aldri. Bleken antydet selv at han muligens var blitt et konkurransemenneske som følge av usikkerheten han opplevde i sin barndom, og at han stadig hadde et stort behov for å bli anerkjent. Han valgte selv å ikke få barn fordi han så for seg at han ville få mindre tid til å male.

Gjennom sitt lange liv så Bleken et Norge under store omveltninger, preget av krig og terror, men også av velstand og kapitalisme. Bleken var aldri en taus betrakter, og hans livsverk vitner om et menneske som var dypt engasjert i samfunnet rundt seg. Blant annet var han veldig opptatt av Holocaust. Han hadde selv en jødisk gutt i klassen på barneskolen som en dag forsvant og aldri kom tilbake. Bleken sa at det først etter krigen ble klart hvilke forferdelige konsekvenser nazi- regimet hadde fått for jødene, og dette engasjerte ham sterkt hele karrieren. Likevel anså han seg ikke først og fremst som en politisk kunstner, og på spørsmål om kunstnere har en plikt til å engasjere seg politisk, svarte han nei. Plikten for en kunstner er først og fremst å uttrykke seg selv, mente han. Ifølge Bleken er den mest vellykkede politiske kunsten den som fjerner seg mest fra det opprinnelige motivet og formidler en større sannhet om menneskelig lidelse. Med andre ord må man ikke være for bokstavelig; de største kunstnerne evner å transcendere innhold til noe universelt og allmenngyldig.

Det var i 1951 at Bleken hadde sin store debut, mens han gikk i lære hos Jean Heiberg på Kunstakademiet. Gjennom mesterlig fargebruk, bestemte penselstrøk og effektfull materialbruk, skapte han uttrykksfulle tablåer og karakteristiske portretter. Blekens formspråk kjennetegnes av stemningsfulle kontraster i bruken av lyse og mørke farger, og figurative sammen med abstraherte elementer. Inspirasjonen fra kubistiske mestre som Georges Braque er tydelig i mange verk. 

I tillegg var Bleken glad i kollasj, og enkelte verk bærer preg av samme lekenhet som hos den ekspresjonistiske Kurt Schwitters. Men i motsetning til kubistene, var ikke Bleken interessert i å lage rene perspektivstudier fra sine omgivelser. Han ville få frem det som rørte seg i mennesker og alle deler av livet, og skapte en rikholdig motivverden av symboler, ikoner, myter og historier. Etter en hjernerystelse begynte han på 60- tallet å jobbe med kull, da større malerier en periode var vanskelig for ham å gjennomføre. I kullet fant han nye måter å uttrykke seg på. Han sa at farger appellerte til det poetisk- lyriske og kullet til det dramatiske, og var opptatt av riktig materialbruk med tanke på form og innhold.

Håkon Bleken bodde og jobbet i sitt kjære Trondheim hele livet. I tillegg til virket som kunstner var han også ansatt som lærer på NTNU, noe han fant interessant og veldig inspirerende. Han hevdet samtidig at det ikke var lett å være kunstner i Trondheim, og hadde dessuten sterke meninger om byutviklingen. I hans øyne gikk det feil vei med det meste i byen. For eksempel kunne han ikke tilgi nedleggelsen av trikken. Han omtalte nedriving og nybygging som ren vandalisme, og skjelte ut ordføreren i beste sendetid. Han malte et bygg på Svartlamoen, slik at bydelen ikke kunne rives. 

I det hele tatt mente Bleken mye og snakket ivrig i vei om så vel egen kunst som samfunn, kunsthistorie og litteratur. Han var en belest mann og refererte gjerne til store forfattere og kunstnere. «Jeg har dessverre hatt en tendens til å uttrykke meg litt patetisk iblant», sa han i et intervju med NRK da han ble konfrontert med utsagn fra sine yngre dager. Gullkorn som dette avslører en humoristisk og selvironisk mann. Bleken var ikke den typen kunstner som fant et endelig uttrykk tidlig i karrieren og holdt seg til det. Slikt hadde han verken tid eller tålmodighet til. Kunstnerskapet hans kjennetegnes tvert imot av nysgjerrighet og søken. Hva søkte han så etter? Flere ganger snakket han om sannheten, at det er noe som er sant og noe som er usant, uten at han kunne kretse det inn og presentere det i klar form. Kunst på sitt beste er sannhet, og sannheten kan man ikke avmytologisere, mente han.

Bleken hevdet også at flere av hans beste bilder var de han malte fort. Han var ikke redd for å ta opp eksistensielle problemstillinger i kunsten sin. Et av Blekens mest kjente bilder er et maleri av faren på likstrå. Det ble malt i en fei og Bleken var først ikke fornøyd. Men så gikk han seg en tur i byen og tenkte at sannelig, kanskje var det et godt bilde likevel. De beste bildene er ofte de det ikke er så mye tankevirksomhet bak, de som bare oppstår organisk.

Blekens kunstverk har blitt vist på sentrale museer, gallerier og kunstforeninger, og har berørt mennesker over hele landet. Han har også laget bokillustrasjoner, offentlige utsmykninger og forfattet tekster. Det er en viktig arv som nå etterlates fra et svært produktivt virke. 

Det er vemodig at en nestor i norsk kunst er borte. På spørsmål om han trodde det fantes noe etter døden, svarte han «Ja, for hvis ikke gir jo ingenting mening». I alle tilfeller vil Håkon Bleken leve videre gjennom sin kunst i generasjoner fremover i tid. Vi lyser fred over hans minne.