ER DU FORBEREDT PÅ Å BLI DREPT AV ET DOKUMENT?

Hva tenker du på når du hører ordet byråkrati? Kanskje ser du for deg en anonym kontorarbeider i et like anonymt kontorlandskap. Kanskje tenker du på ringpermer, skjemaer og datamaskiner. Disse konnotasjonene skjuler et ord med en svært presis betydning. Ifølge SNL er oppgaven til byråkratiet å sette «ut i livet de beslutningene som politikerne vedtar.» Byråkratiet er altså et instrument for maktutøvelse.

Høsten 2024 ble den israelske historikeren Yuval Noah Harari intervjuet i det svenske litteraturprogrammet Babel.¹ Mot slutten av intervjuet blir han spurt om hvordan skjønnlitteraturen og andre fiksjonstekster kan hjelpe oss å forstå den urolige tiden vi lever i. Svaret til Harari er tankevekkende. Han mener at det lages for få bøker, serier og filmer som handler om byråkrati.

Som eksempel nevner Harari tv-serien Succession, der barna i en styrtrik familie kjemper om farens anerkjennelse. Succession handler først og fremst om nære, mellommenneskelige relasjoner: rivalisering, hat og kjærlighet. Ifølge Harari har konfliktstrukturen i Succession dype røtter i evolusjonen av menneskearten. Men, som han påpeker: «Evolusjonen har forberedt oss på å bli drept av en tiger, ikke et dokument.»

Derfor etterlyser Harari flere fiksjonstekster som tar opp arven etter Prosessen av Franz Kafka og Catch 22 av Joseph Heller. I et høyteknologisk samfunn der alt skal måles, telles og settes ut på anbud, trenger vi kritisk analyse og uredd satire. Vi trenger tekster som iscenesetter og utforsker enkeltmenneskets møte med byråkratiet.

Da er det godt vi har Ali Smith.

Når samfunnet blir kaldere

Den skotske forfatteren Ali Smith fikk stor oppmerksomhet da hun ga ut romanen Høst i 2016, den første boka i «årstidskvartetten». I løpet av de fire neste årene skrev hun oppfølgerne Vinter, Vår og Sommer. Disse fire romanene speiler den turbulente samtiden de er skrevet i, med Brexit, klimakrise og Covid. Bøkene i årstidskvartetten handler også om menneskelige relasjoner, men disse relasjonene blir hele tiden påvirket av politiske avgjørelser og byråkratiske vedtak. Med like store doser systemkritisk satire og dyp humanisme skildrer Smith menneskets møte med byråkratiet.

I Høst skildrer Smith et Storbritannia som er blitt kaldere og mer fremmedfiendtlig etter Brexit-avstemningen. Hovedpersonen i romanen, Elisabeth Demand, arbeider som «tilkallingshjelpelærer på nulltimerskontrakt» ved et universitet. Hun har dårlig råd, og føler seg ikke lenger hjemme i sitt eget hjemland. Denne fremmedfølelsen blir forsterket av møtene med et ugjennomtrengelig byråkrati.

Tidlig i romanen skal Elisabeth fornye passet sitt. Hun leverer passbildet til mannen bak skranken på passkontoret, som finner fram en eske med «diverse sakser, gummistrikker, en stiftemaskin, binders og et sammenrullet målebånd». Både Elisabeth og leserne forstår at noe er galt, men hva? 

Mannen bak skranken måler bildet. «Det var det jeg tenkte, sier han. 24 millimeter.» Han konstaterer at ansiktet til Elisabeth har feil størrelse. «Hvordan kan ansiktet mitt ha feil størrelse?», spør Elisabeth. Mannen forklarer at hun «ikke har fulgt instruksen om å fylle ramma», og at «korrekt ansiktsstørrelse (..) er mellom 29 millimeter og 34 millimeter».

Litt senere i romanen er Elisabeth på legekontoret. Hun blir bedt om å vise legitimasjon, og finner fram passet sitt. Resepsjonisten påpeker at det er utløpt. Fordi hun mangler gyldig legitimasjon, kan hun ikke få legehjelp. Dermed bærer det tilbake til passkontoret. Hun gir ekspeditøren de nye bildene, «der ansiktet hennes helt sikkert har rett størrelse.».

Damen bak skranken ser på bildene og oppdager et nytt problem: «Det håret der skal være utenfor ansiktet». Hun gir bildene til en kollega. De studerer bildet sammen, og oppdager noe mer alvorlig: «Håret er uansett irrelevant, sier damen. Øynene dine er for små.» Deretter skyver hun bildene «fram og tilbake inni et gjennomsiktig plastdiagram med masse mål og oppmerkinger», før hun forklarer at øyenplasseringen ikke er «i henhold til reglene innenfor det skraverte området».

Ansiktet til Elisabeth har feil størrelse, og øynene hennes er plassert feil. Både ansiktet og øynene våre er viktige uttrykk for identitet og personlighet. Problemet er altså ikke bare at Elisabeth har slurvet med å ta passbilder – det er selve personligheten hennes som ikke passer inn i Storbritannia anno 2016.

Etter at passbildet til Elisabeth er blitt avvist, spør hun om størrelselseskravet har å gjøre med ansiktsgjenkjenningsteknologi. Mannen bak skranken svarer ikke på dette spørsmålet. Det blir hengende i luften, som et forvarsel.

Et høyteknologisk byråkrati

Siden utgivelsen av Høst i 2016 kan vi se en økende interesse for teknologi og overvåkningskapitalisme i forfatterskapet til Smith. I romanen Vår fra 2019 finner vi et eget kapittel som er fortalt i vi-form. Fortellerstemmen er ikke navngitt, men det er som om en samlet tech-bransje i Silicon Valley snakker direkte til leserne. Legg merke til hvor ofte ordet ansikt dukker opp i disse utdragene:

«Vi vil høre hva du sier hver gang du ser på en skjerm. Vi vil kunne se deg gjennom den skjermen mens du ser på noe helt annet enn oss (...) Vi vil at du skal vite hvor mye ansiktet ditt betyr for oss. Vi vil ha ansiktet ditt og ansiktet til alle du tar bilde av (...) Vi vil ha hele deg.»

Kjenner du deg igjen? Det er ikke rart. Vi som lever i vestlige, høyteknologiske samfunn, har gitt fra oss enorme mengder informasjon om oss selv i bytte mot billig underholdning og skreddersydd innhold. Vi forer kontinuerlig tech-bransjen med verdifulle opplysninger som blir utnyttet både kommersielt, politisk og byråkratisk. Vi har til og med gitt fra oss ansiktet vårt, det fremste uttrykket for vår egen, unike identitet.

For ordens skyld: Med «vi» mener jeg vi som er så heldige å ha stabilt internett, dyr mobiltelefon og strøm i stikkontakten. Alle er nemlig ikke så heldige. Det gjelder blant annet den anonyme fortelleren i romanens neste kapittel.

Ansiktsløse ikke-mennesker

«Vær så god. Her, ta det. Ta ansiktet mitt (...) Med ansiktet mitt mener jeg ansiktet på denne A4-fotokopien, beviset på at jeg eksisterer. Uten det er jeg offisielt ikke-eksisterende. Selv om jeg rent fysisk er her, er jeg ikke det uten dette papirarket.»

Vi forstår at fortellerstemmen tilhører en såkalt «ulovlig innvandrer», som «eksisterer fordi dette arket med ansiktet mitt på beviser at jeg ikke får studere her eller arbeide her eller bo her uten tillatelse eller tjene noen penger her (...) Dere ser sikkert også at dette ansiktet ligner på tegningene på plakatene der det står at man må melde fra når man ser noe mistenkelig.»

Mistenkeliggjøringen av migranter og minoriteter er et tilbakevendende tema i forfatterskapet til Smith, særlig i Vår. I det samme kapitlet finner vi en tydelig referanse til den fremmedfiendtlige propagandaen som ble brukt av Brexit-tilhengerne:

«Og det er dette ansiktet, i likhet med ansiktene på lastebilen til den hvite mannen i dress poserte foran, av en lang kø av mennesker, jeg mener ikke-mennesker, ved en grense, som beviste en gang for alle at alle mennesker på plakaten var ansiktsløse ikke-mennesker (...)» Den «hvite mannen i dress» er Nigel Farage, lederen for det høyrepopulistiske partiet Reform UK.²

Dette ytterliggående partiet er imidlertid ikke alene om å fronte en ytterliggående migrasjonspolitikk. Hva er skjebnen til «ansiktsløse ikke-mennesker» i det moderne Storbritannia? Hva slags byråkratisk apparat er det som tar dem imot – og sender dem ut igjen?

Når etikken kommer i andre rekke

På de neste sidene i Vår blir vi kjent med Brittany Hall, en av hovedpersonene i romanen. Hun er egentlig en samvittighetsfull, smart og skoleflink ung kvinne, men siden familien ikke har råd til å betale for utdannelsen hennes, har hun tatt seg jobb som internatbetjent (IB) ved et internat for asylsøkere.

Dette internatet likner på et fengsel, men Brittany er nøye med å understreke at «dette er ikke et fengsel, det er et spesialbygd Utlendingsinternat etter mønster av et fengsel». Ved hjelp av denne byråkratiske standardfrasen klarer hun å fortrenge det hun egentlig vet: at hun i praksis er en fangevokter, og at arbeidet hun gjør strider med hennes eget moralske kompass.

Internatet er drevet av det fiktive firmaet SA4A. Det likner mye på det britiske firmaet G4S,³ verdens største sikkerhetsselskap. G4S driver flere interneringsleire og fengsler både i Storbritannia, Australia og Sør-Afrika. Selskapet er også en ledende aktør innen elektronisk overvåking. G4S har tjent enorme summer som underleverandør til offentlig sektor, på tross av at det har begått en rekke etiske og juridiske overtramp. I 2017 avslørte en ansatt flere tilfeller av vold og overgrep ved en av selskapets interneringsleirer, på oppdrag for BBC.⁴

Når private underleverandører som G4S får drive fengsler og andre liknende institusjoner, kan staten miste kontrollen over den byråkratiske maktutøvelsen. Kommersielle aktører er først og fremst motivert av profitt, og det er stor fare for at etiske hensyn kommer i andre rekke. Ofte er det de aller mest sårbare blant oss som må ta støyten for denne sammenblandingen av offentlig byråkrati og privat forretningsdrift: pasienter, flyktninger og fanger.

En språklig uniform

I et av kapitlene i Vår får vi vite «noe av det Brittany Hall lærte i løpet av de to første ukene» som ansatt i SA4A. I dette kapitlet har Smith byttet ut den vanlige fortellende prosaen med kulepunkter. Brittany har blant annet lært:

• At man fikk isolat for å lage bråk. Ikke noe sengetøy, lyset på 24/7, sikkerhetskontroll hvert kvarter 24/7. 
• At noe av det man kunne si til inter var: sett i gang, da få se om du tør, for de gjorde det bare for å skaffe seg oppmerksomhet eller for å plage de ansatte.
• At en del IB-er mente det var greit å kalle inter kukkhue, fittetryne, pikk og rasshøl.

Ved å sette opp disse groteske setningene som kulepunkter skaper Smith en underlig kontrast mellom form og innhold. Den ufyselige hverdagen til de internerte asylsøkerne blir formidlet i den følelsesløse språkdrakten til en power point-presentasjon. Slik får Smith fram hvordan den samvittighetsfulle Brittany har tilegnet seg språket, og dermed også etikken, til den kyniske arbeidsgiveren. Det er som om hun tar på seg en språklig uniform, som igjen legitimerer maktmisbruk.

Dette minner ikke så rent lite om Hannah Arendts teori om ondskapens banalitet,⁵ som forklarer den tankeløse, byråkratiske ondskapen som muliggjorde Holocaust. Arendt mener at hvem som helst av oss kan ende opp i rollen som byråkratiske maktmisbrukere. Derfor trenger vi noen som kan advare oss mot ondskapens banalitet. Noen må vekke oss opp når vi er på vei inn i en etisk blindsone. Men hvem?

LES OGSÅ: ARENDT I DYSTRE TIDER

Eventyrlige urokråker

Bøkene i årstidskvartetten har flere likheter med både den magiske realismen og gamle, muntlige sjangre som sagn og eventyr. Slik skaper Smith et fortellerteknisk univers med få begrensninger, der det ofte dukker opp overnaturlige karakterer.

Det går et rykte blant de ansatte ved interneringsleiren der Brittany arbeider. På uforklarlig vis skal en ung jente ha kommet seg gjennom sikkerhetskontrollen og vandret inn i leiren. Hun skal ha tatt seg inn i rommet til en av de internerte, en «eritreisk selvskader» som har sagt til henne at «det er som å leve i håpløshet (...) smerten er det eneste som holder meg i live. Så hadde skolejenta svart et eller annet, han ville ikke si hva, og nå var han som et nytt menneske.» Jenta har tydeligvis både magiske evner og unike talegaver.

En dag møter Brittany en ung jente på togstasjonen. Hun presenterer seg som Florence, og setter seg ved siden av Britanny på toget. Britanny forstår snart at dette er jenta som det går rykter om ved internatet. En lang, forfriskende og underlig samtale følger. Florence får Britanny til å åpne seg opp. Hun blir intellektuelt stimulert for første gang på en evighet.

Til slutt sovner Florence «inntil Brit, på et tog som drar gjennom mørket i et helt annet land, et sted som Brit visste fantes, men der hun aldri har vært.» Brittany kan «ikke tro sitt eget liv. Hun er smart igjen. Hun er kvikk og morsom (...) Hun skulle ha vært på jobb på internatet, i stedet sitter hun med Florence sovende inntil seg, hun føler seg «mer beskyttende overfor en hun ikke kjenner (...) enn hun visste hun kunne føle seg overfor noen eller noe.»

Florence har kanskje sovnet, men egentlig er det hun som har vekket Brittany. Hun har forstyrret henne. I en artikkel i The Guardian⁶ skriver forfatteren Olivia Laing at mange av de viktigste karakterene til Ali Smith er «disruptors». De dukker opp på steder der de ikke passer inn, uten å være forventet, og forstyrrer fastlåste sosiale strukturer.

Disse eventyrlige urokråkene strør magisk rusk i det sosiale og byråkratiske maskineriet. De gjør at handlingen i romanene tar uventede retninger, og de får oss til å se både oss selv og verden rundt med et nytt blikk. Den underfundige humoren til disse urokråkene gir leseren håp. Det trenger vi når verden rundt oss blir stadig mørkere.

En dystopisk vending

Fjorårets roman, Gliff, er mer dystopisk enn de foregående. I romanen følger vi søskenparet Briar og Rose, som bor sammen med moren og hennes samboer. En dag oppdager de at noen har malt en rød linje rundt huset deres. Det er uklart hvem som har gjort det, og dette informasjonsunderskuddet skaper en følelse av uhygge og utrygghet. Det er imidlertid ingen tvil om at det er noen som har onde hensikter, og at de benytter seg av et av byråkratiets viktigste verktøy: Å kategorisere individer.

LES OGSÅ: KRITISK TEORI PÅ FALLITTENS RAND?

I et tilbakeblikk får vi vite at moren til Briar og Rose har kritisert sprøytemiddelfirmaet hun jobbet for. Derfor har både hun og barna blitt kategorisert som «unverifiables», sammen med alle andre som har ytret seg kritisk mot makthaverne: «They were largely unverifiable because of words. One person here had been unverified for saying out loud that a war was a war (…) Another had found herself unverifiable for writing online that the killing of many people by another people was a genocide.» Å snakke sant er blitt en forbrytelse.

I tillegg til å dele mennesker inn i kategorier, samler myndighetene inn så mye informasjon om innbyggerne som mulig: «Your date of birth your place of birth your ethnicity your gender your sexuality your religion your postcode your latest blood test figures (…)». Dermed er det nesten umulig å slippe unna byråkratiets høyteknologiske overvåkningsapparat.

Tenk på all informasjonen vi har gitt fra oss til teknologibransjen. Hva skjer hvis den kommer i hendene på noen med onde hensikter?

Byråkratisk maktmisbruk i krig og fred

Høsten 2024 skrev Yuval Noah Harari en artikkel i Financial Times med tittelen «Beware the AI bureaucrats».⁷ Harari er bekymret for hvordan den digitale informasjonen vi gir fra oss, kan brukes av framtidens kunstig intelligente byråkrater:

«AI bankers will decide whether to give you a loan. AIs in the education system will decide whether to accept you to university. AIs in companies will decide whether to give you a job. AIs in the court system will decide whether to send you to jail. Military AIs will decide whether to bomb your home.»

Den siste setningen er spesielt urovekkende. I Hararis eget hjemland, Israel, har den høyreekstreme regjeringen til Netanyahu ført en nådeløs krig mot palestinerne på Gazastripen fra oktober 2023 til januar i år. Avanserte KI-verktøy har vært en viktig del av krigføringen. Mest kjent er overvåkningsplattformen The Gospel, som blir sammenliknet med «en fabrikk som spyr ut forslag til bombemål i høyt tempo».⁸

Den israelske okkupasjonsmakten bruker også mer tradisjonelle, byråkratiske prosesser for å undertrykke sivile palestinere. I et intervju med Panorama nyheter⁹ uttaler Nora Ingdal, utenlandssjef i Redd Barna, at det ikke er krigshandlinger, men det israelske byråkratiet som «er den største hindringen (...) Det står nå tusenvis av lastebiler på grensa. Redd Barna har for eksempel flere hundre lastebiler på Rafah-grensa. Og av 40 lastebiler som vi har søkt om å få inn i Nord-Gaza, har bare sju sluppet gjennom.»

Også i Ali Smiths hjemland har det funnet sted flere byråkratiske overtramp de seneste årene. Ifølge tidsskriftet Prospect¹⁰ brukes det britiske byråkratiet som «et verktøy for å gjøre migrantenes liv hardere» og for å «minne dem på deres usikre status». I 2012 innførte det britiske innenriksdepartementet en tiltakspakke med det uhyggelige navnet «hostile environment policy».¹¹ Formålet var å gjøre livet så vanskelig som mulig for immigranter uten oppholdstillatelse. Denne politikken kulminerte med at 83 briter ble ulovlig deportert fra hjemlandet i 2018, i den såkalte Windrush-skandalen.¹²

Sjokkbølger gjennom systemet

Byråkratiet kan altså være en trussel mot sårbare mennesker både i krig og fred. Samtidig er det offentlige byråkratiet selv truet av høyrepopulister som vil kutte i statens utgifter. I USA har Elon Musk lovet å sende «sjokkbølger gjennom systemet»¹³ når han skal i gang med å kutte i det amerikanske byråkratiet. Mange frykter at han vil gå løs på de byråkratiske strukturene som har i oppgave å beskytte vanlige mennesker mot overgrep, såkalte «corporate watchdogs».¹⁴ Det gjelder blant annet etatene med ansvar for miljøvern og finansregulering.

Mange amerikanske byråkrater har altså grunn til å frykte for arbeidsplassene sine. Det gjelder imidlertid neppe de 30.000 som er ansatt i den føderale myndigheten med ansvar for deportasjon av illegale migranter.¹⁵ De går travle dager i møte, nå som Trump har satt i gang en massedeportasjon av migranter.¹⁶ Samtidig har presidenten gitt beskjed om at «alle føderalt ansatte som jobber med mangfold, likeverd og inkludering, kjent som DEI, skal permitteres med lønn».¹⁷

Det kan virke som om Trump, Musk og andre mektige oligarker vil skape et byråkrati som tjener deres egne økonomiske og politiske interesser. I så fall vil ikke byråkratiet nødvendigvis bli mindre, men det vil bli mindre rettferdig. Historikeren Timothy Snyder har gitt denne styreformen det treffende navnet «bootlick bureaucracy».¹⁸

Denne utviklingen skjer samtidig med at samfunnet – og byråkratiet – blir stadig mer digitalt. Når Trump har sikret seg lojaliteten til «tech-bros» som Musk, Zuckerberg og Bezos, bør vi være på vakt. Denne lille klubben av ultrarike menn har enorm makt over det digitale informasjonssamfunnet. Det er spesielt urovekkende at Trump nettopp har lansert en storstilt satsing på utviklingen av kunstig intelligens,¹⁹ samtidig med at han vil fjerne begrensningene på KI-teknologien som ble innført av Joe Biden i 2023.²⁰ Det er verdt å gjenta Yuval Hararis advarsel: Se opp for KI-byråkratene.

Håp i en urolig (og utrolig) verden

Vi lever i en verden preget av teknologiske kvantesprang, skruppelløse ultrarikinger, fremadstormende høyrepopulister og en grenseløs overvåkingskapitalisme. Av og til føles det som om virkeligheten er mer utrolig enn en hvilken som helst science fiction-film. Nettopp derfor trenger vi skjønnlitteraturen mer enn noensinne. Vi trenger tekster som lar oss utforske mulige framtidsscenarier. Hvordan er det å leve i et samfunn der myndighetene vet alt om innbyggerne? Hvordan føles det å bli overvåket, definert og kategorisert av et høyteknologisk byråkrati? Hvordan føles det å være avmektig? Hvordan føles det å ikke stole på myndighetene?

Både i årstidskvartetten og i Gliff trenger Ali Smith dypt inn i disse spørsmålene. Romankarakterene hennes opplever både frustrasjon og fortvilelse i møte med byråkratiet, men de gir aldri opp håpet. Takket være en kombinasjon av underfundig humor, personlig integritet og empati beholder de både verdigheten og dømmekraften, på tross av at samfunnet de lever i blir stadig mer uhyggelig. Smith dyrker fram en dyp og betingelsesløs tro på det gode i mennesket. Hun gir leseren håp, men også en skjerpet kritisk sans. Vi trenger begge deler mer enn noensinne.

 Noter

1. https://www.standard.co.uk/news/politics/eu-referendum-nigel-farage-slammed-over-brexit-poster-showing-queue-of-migrants-a3273836.html
2. https://no.wikipedia.org/wiki/G4S
3. https://www.bbc.co.uk/news/resources/idt-sh/g4s_brook_house_immigration_removal_centre_undercover
4. https://no.wikipedia.org/wiki/Ondskapens_banalitet
5. https://www.theguardian.com/books/2016/oct/16/ali-smith-autumn-interview-how-can-we-live-ina-world-and-not-put-a-hand-across-a-divide-brexit-profu
6. https://www.ft.com/content/21ddf963-e47a-4028-8e29-0ecf8f302bd5
7. https://www.forskning.no/krig-og-fred-kunstig-intelligens-partner/israel-bruker-ki-til-bombing-av-gaza-etisk-svaert-problematisk/2328107
8. https://www.panoramanyheter.no/gaza-humanitaere-kriser-israel/byrakratiet-som-har-bidratt-til-den-katastrofale-situasjonen-i-gaza-har-aldri-opplevd-lignende/362689
9. https://www.prospectmagazine.co.uk/politics/38585/home-office-bureaucracy-is-a-deliberate-tool-to-make-migrants-lives-harder
10. https://en.wikipedia.org/wiki/Home_Office_hostile_environment_policy
11. https://en.wikipedia.org/wiki/Windrush_scandal
12. https://www.vg.no/nyheter/i/pP92qV/trump-utpeker-cia-sjef
13. https://www.scientificamerican.com/article/elon-musks-doge-panel-wont-fix-bureaucracy/
14. https://www.dn.no/kommentar/usa/trump/donald-trump/trumps-store-migranttest/2-1-1753026
15. https://www.nrk.no/urix/trump-vil-tvangsreturnere-utlendinger-fra-forste-uke-1.17213958
16. https://www.nrk.no/nyheter/trump-permitterer-alle-foderalt-ansatte-innen-mangfold-og-inkludering-1.17217190
17. Snyder, Timothy (2024): On Freedom. The Bodley Head Ltd
18. https://www.adressa.no/nyheter/utenriks/i/o3PVlm/trump-lanserer-stort-ki-prosjekt-ved-navn-stargate
19. https://www.reuters.com/technology/artificial-intelligence/trump-revokes-biden-executive-order-addressing-ai-risks-2025-01-21/