ET ROSA FORSVAR FOR DET SUNNE SINNET

Solveig Mørk Holmøyvik er språkviter av fagbakgrunn med erfaring som forlagsredaktør. Utover det er hun også datter, søster, yrkeskvinne, mor og kone, og hun har som alle oss andre formødre. Dette både preger og strukturerer forsøkene hennes på å forstå sinne i boka Ro deg ned! Om kvinner, sinne og solidaritet.¹ Hun begynner undersøkelsene sine av sinne med å sitere et dikt for barn av Ruth Lillegraven som starter med strofen «eg er/så sint så sint/som ei eldkule/gjennom lufta» (Holmøyvik, 5),² og leder oss så rett inn i sin egen hverdag der hun kvart over fire en vanlig hverdag står ved kjøkkenbenken med middagen ferdig, barn som roper fra stua og ei dampende gryte i hånda, og kjenner sinnet sitre, dunke og prikke i kroppen. Hvorfor er hun så sint?

«Eg er eigentleg ei godt oppdradd kvinne. Venleg og smilande, lett å like.» (Holmøyvik, 12) Hun kan være sint som et lemen, skriver hun, og vi lesere kjenner oss igjen. Oppdragelsen og kulturen derimot sikter mot å forme mennesker som kan beherske og – når det gjelder kvinner – helst skjule sinnet sitt. Når kvinner åpent viser at de er sinte, oppfattes det som et problem og som noe de – altså vi – må lære seg å håndtere. En sint kvinne oppfattes først og fremst barnslig, irrasjonell, og hysterisk. Sinne er noe hun bør skamme seg over. Hos menn derimot kan det knyttes til en legitim utøvelse av makt og maskulin autoritet –og i liten grad til skam.

Boka har fått et rosa omslag. Kanskje er omslaget et nikk til alle de små jentene som gjennom fargen rosa leker med og tilpasser seg en kommende feminin kvinnerolle og et kvinnelig kjønnsuttrykk. Jeg får assosiasjoner til Barbiedukker, jenteklær, men også sårbare slimhinner. Det er interessant at det ikke alltid har vært en kopling mellom rosa og det feminine i kulturen vår. Rester av dette ser vi i menns bruk av rosa skjorter. På 1700-tallet bar europeiske menn klær i rosa som tegn på rikdom og makt, og det er først i vår tid at vi assosierer den med femininitet. Kjønning av farger er altså kontingent og varierer over tid. Når det gjelder denne boka lurer jeg derfor på om det rosa omslaget er en måte å ta makten tilbake på? En omsnuing av et verdihierarki? Det spørsmålet får forbli åpent.

Bokas anatomi

Boka består av sju kapitler rammet inn av et forord og et etterord. Seks av de sju kapitlene er viet en kvinnerolle (formor, datter, søster, yrkeskvinne, mor, kone). Dette er et originalt grep som gjør at Holmøyvik får fram bredden i og aspektene ved et kvinneliv. Samtidig kan det virke ekskluderende på mange lesere, mannlige især. Mange av oss kvinner er heller ikke koner eller mødre. Det eneste vi alle har felles er mødre og formødre. En del av det hun skriver er ikke bare personlig, men privat, og vil nok være mest tilgjengelig om det resonnerer med ens eget liv. Holmøyvik beskriver også til dels tradisjonelle kjønnsroller som hun har glidd inn i og som selv jeg, kvinne født på tidlig 1960-tall ikke kjenner meg særlig godt igjen i.

Holmøyvik er født i 1986. Likevel: gamle kjønnsroller arves imidlertid i mer eller mindre forandret form, som for eksempel når kvinner velger å ta mannens etternavn og dermed viderefører en skikk med opphav i en oppfatning av kvinnen som en eiendom som overføres fra far til ektefelle. Til dette oppfordrer Holmøyvik oss til å å stille spørsmål ved «koselige» tradisjoner som dette (navneskifte) sier hun; vi må kunne forstyrre «midt i all kosen» (Holmøyvik, 67, 199-200).³

LES OGSÅ: #TRADWIVES, #SOFTGIRLS OG AMBIVALENSEN I KJØNNEDE ERFARINGER

I det første kapitlet blir spørsmålene om hva sinne er og hva en kvinne er koplet sammen. Det siste spørsmålet introduseres via Simone de Beauvoir og Toril Mois problematisering av kategorien kvinne. Som Beauvoir sa, «man fødes ikke som kvinne, man blir det».⁴ I behandlingen av sinnets kjennetegn trekker Holmøyvik inn både relevant faglitteratur og egne erfaringer til støtte for det synet at sinne er følelser vi har, heller enn impulser, og at disse følelsene kan være rasjonelle, nyttige og gode. Sinnefølelser er ofte knyttet til en innsikt i at vi eller andre blir behandlet på urettferdig vis. Hun skriver på nynorsk, og det nynorske ordet for følelser, kjensler, får tydeligere frem den kognitive siden ved følelser. Kjensler har kjennskap i seg. Sinne har i seg kjennskap om urettferdighet og maktubalanse, noe som videre kan vise seg i følelsene avmakt og skam. Hun nevner det ikke, men dette synet på følelser er gammelt, vi finner en variant av det hos Aristoteles.

Om sinne kan ha fornuft i seg, hvorfor har det i kulturen vår først og fremst blitt knyttet til ufornuft, skamløshet og ubalanse? Hvorfor har sinne blitt vurdert forskjellig avhengig av om en er kvinne eller mann?

Et undertema i boka er at sinne hos kvinner historisk sett har blitt oppfattet som forskjellig fra menns sinne, og slik er det også i dag, noe Holmøyvik illustrerer ved å se på konkrete tilfeller der kvinnelige politikere blir oppfattet og behandlet annerledes enn mannlige. Toleransen for kvinnelige politikere som viser sinne er langt lavere enn for menn som gjør det samme. Hun intervjuer blant annet senterpartipolitikeren Liv Signe Navarsete som i media blant annet har blitt omtalt som sint, ute av kontroll, «navarsint», og som neppe hadde fått samme omtale om hun var en mannlig politiker.

Sinte kvinner blir ofte oppfattet som grenseløse, skamløse og potensielt farlige for samfunnsordningen. For å forstå hvorfor går Holmøyvik tilbake til antikkens mytologi, og ikke minst til lidelsen hysteri som ble knyttet til en omvandrende livmor (hystera),⁵ et organ biologiske menn som kjent ikke har. Her kommer koplingen biologi og sinne til syne på en måte som sykeliggjør kvinnene. I språket vårt finner vi flere ord brukt som betegnelse på sinte kvinner, enn på menn. Hun lister opp furie, medusa, hespetre, rivjern, forbanna fitte, alle navn som har eldgamle røtter og forteller oss mye om kvinnesyn opp gjennom tidene. (Holmøyvik, 39)⁶

LES OGSÅ: KJØNN OG FILOSOFI

Sinte menn har kommet lettere fra det, og det er kvinner som blir bedt om å roe seg ned. Av og til er det ikke engang nok for kvinner å roe seg ned. Det å ha et kvinneansikt kan være et problem i seg selv. Kvinner risikerer å få slengt mot seg at de har et «resting bitch face» om de ikke smiler. Et tilsvarende uttrykk finnes ikke for menn. Kjønn setter altså grenser for hvordan og om sinne kan uttrykkes.

I det andre kapitlet, som har overskriften «Formor», ser hun særlig på hvordan tidligere generasjoner av kvinner har vært engasjert i kampen mot undertrykkelse og kjempet for de samme rettighetene som menn. Hun viser at sinnet har vært en viktig drivkraft eller en motor i denne kampen, spesielt når det dreier seg om et kollektivt sinne. Her får vi en gjennomgang av kvinnekampen både nasjonalt og internasjonalt, fra middelalderen via opplysningstiden frem til de feministiske bølgene i nyere tid.

Persongalleriet inneholder både kjente og (for meg) ukjente navn. Fellesnevneren for alle disse kvinnene er likevel sinnet. En av dem, Jane Anger, som sannsynligvis er et pseudonym, utga i 1589 en pamflett med tittelen Jane Anger, Her Protection for Women der hun i forsvar for kvinnekjønnet hevder retten til å være sint og skrive om det. Holmøyvik kaller henne femtenhundretallsfeminist. (Holmøyvik, 50-51). Aasta Hansteen (1824-1908) med sitt «furier er også kvinner», videreførte denne linjen her i Norge. For Hansteen og andre norske kvinnesaksforkjempere var det et problem at de som aktivister viste engasjement og sinne, og de ble dermed stemplet som ukvinnelige av sine samtidige.

Holmøyvik er innom mange andre. Jeg vil her spesielt nevne den afroamerikanske aktivisten og poeten Audre Lorde. Hun var i 1981 keynote på årskonferansen til National Women’s Studies Accosiation, og snakket om hvordan sinne kan brukes som redskap i kampen mot rasisme.⁷ Lorde anerkjenner sinne og ser på sinne som en sunn reaksjon på det alvorlige problemet rasisme er. Gjennom sinne kan vi få kraft til å lære hva som må til for å medvirke til forandring og kraften i selve følelsen motiverer oss til handling. Gjennom sinne kan vi gjøre verden til et bedre sted, ikke bare for ofrene for rasisme og andre former for undertrykkelse, men for oss alle. Denne typen sinne, et lordeansk sinne, er et kampmiddel mot urettferdighet og det er godt. Hos Holmøyvik finner vi et forsvar for et feministisk sinne av lordeansk slag, et sinne som er produktivt og inkluderende. (Holmøyvik, 65-66).

Fra kapittel tre og utover er temaet i stor grad kvinners sinne innenfor rammene av privatsfæren og hverdagslivet. Her reflekteres det over sinne rettet mot barn eller på vegner av barn, og over det å være mor og forholdet til egen mor. Temaet er sinnet vi føler, hvordan det formes, brukes og sammenhengene det står i, personlige, kulturelle og sosiale. Et feministisk, lordeansk sinne er nødvendig også her. Budskapet hennes er at vi må anerkjenne vårt eget sinne og at sinne, sunnhet og kvinnekamp hører sammen. Dette betyr selvsagt ikke at hun mener at alle former for sinne er sunt. Sinnet kan være destruktivt og direkte usunt, og til og med irrasjonelt, som det jo opp gjennom historien har blitt oppfattet som å være. Likevel, sinne og fornuft utelukker ikke hverandre. En fornuft som stenger sinnet ute er en usunn fornuft.

LES OGSÅ: ET ESSAY OM VREDE OG TILGIVELSE

Det viktigste ved hennes bok slik jeg ser det er at hun på overbevisende vis rehabiliterer sinne som noe som også kan være sunt og fornuftig, noe som trengs. Hun viser oss i gjennomgangen av kvinnekampens historie at om kvinnene i kampen var rasjonelle og kritiske, men ikke sinte, så ville den ha stoppet opp. Det samme gjør hun når hun deler med oss hvordan hun uttrykker og håndterer sitt eget sinne, og prøver å forstå det, på egenhånd og i samtaler med psykologer. En viktig konklusjon i boka er at kravet om at kvinner skal roe seg ned og ikke vise sinne er et maktmiddel som opprettholder status quo.

Kroppskontroll, skam og terapi

Boka inneholder mange sidetemaer som er godt flettet inn i hovedtemaet. Ett av dem, som er nært knyttet til det å ha kontroll, over sinnet og over egen kropp, er spiseforstyrrelser. At dette rammer kvinner i større grad enn menn henger sammen med det Holmøyvik uttrykker i én setning: «uansett kva som er problemet, er det kroppskontroll som er svaret.» (Holmøyvik, 109) Her deler hun sine egne erfaringer med det å slite med mat og for mye trening. Et annet tema er forholdet mellom sinne og skam, og vi kan legge til skyld. Dette berøres sporadisk underveis i boka. Skam som tema er viktig, ikke bare fordi det å gå rundt og skamme seg bryter en ned psykisk og fysisk, men av den grunn at skam isolerer oss, stenger oss inne i oss selv og er til hinder for søsterskap og feministisk kamp.

I etterordet oppsummerer Holmøyvik den «egenterapien» skrivingen av boka har vært. Hun har ikke blitt mindre sint, skriver hun: «Det eg har lært, er å kjenne igjen sinnet, å sette pris på det, og hugse at det prøver å fortelje meg noko». (Holmøyvik, 222). Sinnet har som vi var inne på innledningsvis et kognitivt innhold. Og vi går glipp av kunnskap om vi undertrykker det.

Filosofisk kontekst

Bokas kildeliste gir en god oversikt over relevant litteratur om sinne, fra ulike fagområder og i ulike sjangre, mange av linkene er til skjønnlitteratur og poesi. Det jeg likevel savner er flere filosofiske tekster. Hun viser til filosofen Martha Nussbaum, men Nussbaum skuffer litt for hun mener sinne mest er destruktivt og har med hevn å gjøre først og fremst, et syn som står i motsetning til Holmøyviks prosjekt, heller enn støtter det.⁸

Hvordan filosofene i den vestlige tradisjonen har behandlet sinne har formet forståelsen av og fordommene våre om denne følelsen i stor grad, og det samme har oppfatningene innenfor kristendommen gjort. Hvorfor har vi vært så opptatt av å kontrollere og nedtone sinnet vårt? Det er ikke en overdrivelse å si at filosofer, inkludert Nussbaum i vår tid, har bidratt til mistenkeliggjøring av sinnet. Dette ser vi mest tydelig i den stoiske filosofien. Filosofen Seneca (4 fvt-65 evt) argumenterer i De ira (Om sinne) for at sinne er en type galskap og at vi må ha som mål å besinne oss slik at vi kan oppnå visdom og sinnsro. En slik holdning kaller vi stoisk, og den preger fortsatt måten vi tenker omkring sinne på.

Vi er fortsatt generelt skeptiske til sinne, og ofte har vi grunn til å være det, men ikke alltid. Kristendommen videreførte den stoiske holdningen og sinne ble nå ikke bare oppfattet som en type galskap, men som en synd. Den ble i middelalderen inkludert i listen over de sju dødssyndene.⁹ Med synd fulgte skam, og er det noe kvinner er blitt eksperter i, så er det å skamme seg, noe Holmøyvik ikke minst er innom i boka si. De kristne tenkte seg at sinne er i alle mennesker, men det betyr ikke at vi skal akseptere det. Målet er å befri oss fra syndens lenker, og da må vi også legge sinnet til side. Dessverre mente de at sinnet plager kvinner mest. Mennene kunne få sunt utløp for det i krig og annen legitim maktutøvende aktivitet.

Bildet er langt mer komplekst enn det jeg her antyder, men tendensen er klar; kvinner har de største omsorgsbyrdene, noe som krever av dem at de skal være kjærlige og ømme til alle døgnets timer. Det gir kvinner mest grunn til å skamme seg over sinnet sitt, og det blir brukt mot dem for å holde dem på plass. Som Holmøyvik sammen med Lorde og andre betoner trengs imidlertid sinne som motivasjon og kraft til gjennom handling å kunne skape bedre livsvilkår. Sinne er ikke i seg selv et svakhetstegn eller en synd, og det å være sint er ikke noe å skamme seg over. Sinne er sunt, og det sunne sinnet er rasjonelt. Boka anbefales herved!

Noter:

1. Solveig Mork Holmøyvik, Ro deg ned! Om kvinner, sinne og solidaritet. (Oslo: Res publica, 2024)
2. Jeg refererer til boka hennes med navn og sidetall i parentes. Andre referanser ligger i fotnoter.
3. En som forstyrrer kosen og som Holmøyvik viser til er britiske Sara Ahmed, med The Feminist Killjoy Handbook (feministkilljoys.com).
4. Simone de Beauvoir, Det annet kjønn, (Oslo: Pax, 2000), 327.
5. Den som kikker nøye på boka omslag vil se at under rosafargen skjuler det seg en anatomisk plansje av en vandrende livmor.
6. Talen ble omformet til essay og publisert: Audre Lorde, «The Uses of Anger», Women’s Studies Quarterly, (Fall 1981), 9:3:7-10
7. Martha Nussbaum, «The Weakness of Furies», Boston Review, Febr 19, 2020 (bostonreview.net/articles/weakness-of-the-furies-
8. De sju dødssyndene er acedia, invidia, luxuria, gula, avaritia, ira, superbia.