Store spørsmål

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Legenden om Storinkvisitoren

Dostojevskis roman Brødrene Karamasov er diger. Nesten 1000 sider. Midt inne i boka forteller Ivan, den mellomste Karamasov-broren et eventyr han selv har diktet om Storinkvisitoren til lillebroren sin, den fromme Aljosja.

Helt siden Jesus døde på korset, har kirken måttet kjempe for å korrigere det han lærte oss. Jesus la vekt på at menneskene er frie. Han burde ha lagt vekt på hvordan menneskene kan bli lykkelige, mener Storinkvisitoren. Ikke bare dét: Jesus avviste også djevelens tilbud om å få stor makt på jorden. Han ville at menneskene skulle følge ham frivillig – ikke som slaver truet av fortapelse og et ødelagt liv.

Underholdning, sport og reklame

Filosofen Theodor W. Adorno skriver eller sier et sted at hvis du kan holde folkemassene beskjeftiget med underholdning, sport og reklame, så trenger ikke myndighetene bruke vold og undertrykkelse for å kontrollere massene.

Det lyder et svakt ekko av Dostojevskis dilemma i Adornos formulering. Storinkvisitoren sier:

Ja, vi skal få menneskene til å arbeide, men i fritiden skal vi arrangere deres liv som en barnlig lek, med barnesanger, kor og uskyldige danser. (Kjetsaa, Lutring gjennom lidelse, s. 87.)

Det må nevnes at Adorno selv var überkritisch til alle former for massekultur.

Menneskeforakt

Det er noe som lukter her. Ett eller annet sted har noen i tankene sine bestemt seg for at menneskene er umyndige. Underholdning, sport og reklame, gullrekka, barnesanger, kor og uskyldige danser. «Tilfredshet uten frihet», skriver Kjetsaa. Alternativet er «frihet – men med lidelse». Den som mener at massene er ute av stand til å nære «edle følelser», at det «jevne folk bare fortjener pryl» (Kjetsaa) – den som mener dette, mener antakelig også at det jevne folk må ledes, styres og underholdes med barnesanger og kor. Av en kommandør eller religionsstifter i en eller annen orden.

Og så da?

Vi må avvise tanken om at menneskene er grunnleggende (vesentlig) umyndige. Først og fremst fordi den tar fra oss ansvar for eget liv. Men også fordi ideen om umyndighet er så innmari behagelig. Den tillater oss å lene oss tilbake og betrakte vår egen livshistorie som et eventyr vi selv ikke har ansvar for.

Så da sitter vi igjen med den forbannede friheten. Og ansvar og lidelse og autonomi og hele sveiva. Velbekomme!

Der er kanskje en viss trøst i den tyske komikeren Wilhelm Busch sin sleivete bemerkning: «Wer Sorgen hat, hat auch Likör.»