En tragisk heltinne

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Lavinia

Eugene O’Neill ville bryne seg på antikkens tragediediktere. Han ville tolke antikkens stoff inn i moderne tid – og se om det går an å tro på Aischylos hvis man bruker familietragedien hans om Elektra i en moderne amerikansk familie.

«Mourning becomes Electra» (Sorga kler Elektra) ble tittelen på hans nye drama, ferdig i 1931. Han håpet å vise på scenen en selsom og «uvirkelig» virkelighet, han ville vise publikum at det vi til daglig opplever som virkelighet egentlig er meningstomme handlinger, og at den «virkelige» virkeligheten er sterke, men skjulte drifter som kan være overveldende og lammende for den som forstår hva som skjer.

Livstolking

Man kan si at O’Neill skriver en tragedie om Elektra der han gir en mørk, pessimistisk og fatal tolkning av mennesket liv på jordskorpen. Hvis jeg har rett i dette så blir det klarere hvorfor O’Neills favorittfilosofer var Schopenhauer og Nietzsche Han kjente seg igjen i forestillinger om at mennesket ikke er «herre i eget hus» (Freud). Snarere styrt av drifter, havesyke, og begjær – akkurat slik Elektra (Lavinia) i «Sorga kler Elektra» er.

Dette innebærer at O’Neill med «Sorga kler Elektra» gjør livstolking til et sentralt anliggende. Det er som om han spør: «Hva er det for noe, alt sammen? Dette livet vi er kastet ut i? Hva er det for noe?»

Han svarer med å la alle sentrale karakterer i «Sorga kler Elektra» snakke rett ut fra underbevisstheten, hver eneste replikk har en gjenklang av opplevelser av å bli såret, forsmådd, oversett, vraket og forlatt. Hver eneste replikk røper at personen som taler er sviktet. Hatet og misunnelse etter sviket presser seg fram, nesten som tvangshandlinger.

I sannhet en dyster livstolking.

Karakterbristen

Hva består Lavinia/Elektra sin karakterbrist i? Jeg siterer filosof Vigdis Songe-Møller slik hun ordlegger seg i Studio Sokrates:

Her vrimler det av freudianske motiv. Lavinia hater moren, samtidig som hun identifiserer seg med henne og vil ha alt det moren har: hun tåler ikke at faren elsker moren, hun tåler ikke det tette kjærlighetsforholdet mellom moren og broren, og hun tåler slett ikke at Adam Brant elsker moren.

Og her ligger Lavinias tragiske karakterbrist: Hun lar seg 100% styre av sitt hat til moren, eller kanskje like gjerne av sitt destruktive begjær etter alle de som elsker moren. Lavinia vil rett og slett ha hevn, og det får tragiske konsekvenser: alle dør, enten ved mord eller selvmord, og til slutt er det bare Lavinia igjen.

Da gjør hun sin siste tragiske handling, som en slags konsekvens av alt det foregående: hun stenger seg inne i familiens hus, som blir som et gravkammer for henne. Hun gjør seg selv til en levende død og setter et forferdelig punktum for familien Mannon.

Studio Sokrates

Denne uken kan interesserte se bilder og høre opptakene fra Studio Sokrates forestilling i Det norske teatret lørdag 22. sept. 2012 – her: En tragisk heltinne

Musikken vi spiller i radioprogrammet kan lyttes til i Studio Sokrates spilleliste i Spotify