Filmens ideologi

INTERVJU: I Starship Troopers blir den fascistiske propagandaen synlig som propaganda, mener Lars Fr. Svendsen. Denne uken stiller han opp på Cinemateket for å diskutere det fascistiske potensialet i filmmediet.

Av

– Ethvert kunstnerisk medium kan brukes til propagandaformål, enten det er romaner, lyrikk, musikk, skulpturer eller malerier. Film er imidlertid et spesielt medium fordi det involverer alle sanser så sterkt samtidig, og skaper en alternativ virkelighet med en egen form for umiddelbarhet, svarer Lars Fr. Svendsen på spørsmålet om hva som gjør filmen så egnet til å fremme politiske ideer.

Torsdag arrangerer studenttidsskriftet Filosofisk supplement og Cinemateket Aisthesis, hvor Svendsen vil foredra til Paul Verhoevens Starship Troopers (1997). Han har blant annet skrevet Ondskapens filosofi og Kjedsomhetens filosofi, og er aktuell med boken Frihetens filosofi.

Klassisk propaganda

Utgangspunktet for Svendsens foredrag er Verhoevens Starship Troopers. Filmen, som er basert på Robert Heinleins roman med samme navn, har skapt sterk debatt. Verhoeven uttrykte selv at han med denne filmen ønsket å vise «hvordan krig gjør fascister av oss alle».

– Noe av det morsomme med Starship Troopers er hvordan Verhoeven baserer sitt filmspråk på propagandafilmer fra 2. verdenskrig, særlig fra Hitler-Tyskland, men også fra de allierte. De eksplisitte propagandainnslagene i filmen, med titlene Why we fight og Know your foe, er modellert sterkt etter Frank Capras amerikanske propagandafilmer fra årene 1943–1945. Verhoeven tar denne estetikken veldig lang, og synliggjør derigjennom propagandaen som propaganda, fortsetter han.

– Hva er ditt synspunkt på filmsensur?

– Mitt syn på filmsensur følger ganske greit fra mitt generelle syn på ytringsfrihet, som i det vesentlige innebærer at enhver ytring som ikke utgjør en umiddelbar trussel for noens sikkerhet bør slippe gjennom. Hvorvidt en gitt ytring har en slik trusselkarakter, må vurderes ut fra ytringens kontekst. Bør man ha anledning til å ytre seg rasistisk?

– Som et liberalt demokrati har vi en forpliktelse til å fremme tanken om menneskers likeverd, og bør derfor også bekjempe rasisme, men løsningen er ikke å forby rasistiske ytringer. Snarere må de bekjempes ved at man påviser deres grunnløshet. Så kan det finnes situasjoner hvor rasistiske ytringer er av en slik karakter at de utgjør en relativt klar trussel mot en eller flere etniske minoriteter, men da vil ytringene også miste sin immunitet i henhold til skadeprinsippet.

Moralsk og rettslig toleranse

– Enkelte mener at hatefulle ytringer tilhører en spesiell kategori som ikke bør ha samme beskyttelse fra retten til ytringsfrihet som andre ytringer, fortsetter Svendsen.

– Etter min mening er ikke det faktum at en ytring er hatefull eller krenkende avgjørende for hvor hvorvidt den bør tillates, og da spiller det heller ingen rolle hvor hatefull eller krenkende den er. Vi bør skille mellom moralsk og rettslig toleranse – mellom hva vi misbilliger, men ikke vil forfølge gjennom henholdsvis moralsk kritikk og rettslige sanksjoner. Rettighetskrenkelser bør ikke tolereres verken moralsk eller juridisk. Andre typer krenkelser, for eksempel av noens religiøse følelser, bør så absolutt tolereres rettslig, men ikke nødvendigvis moralsk, avhengig av hensikten med og konsekvensene av en gitt ytring. Atter andre krenkelser bør tolereres både rettslig og moralsk. Det politisk viktige spørsmålet er grensene for den rettslige toleransen, mens grensene for den moralske toleransen må få være opp til den enkelte og den sivile sfære. Et så omfattende prinsipp for ytringsfrihet vil ha kostnader i form av at mennesker blir støtt og såret, og alvorlige konflikter vil kunne oppstå fra tid til annen.

Som George Orwell formulerte det: «Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.» Eller i dette tilfellet: Å vise dem det de ikke vil se.

Filosofiske samtidsdiagnoser

– I bøkene dine har du ved flere anledninger brukt film som utgangspunkt for filosofiske betraktninger. Er det noe ved filmmediet som gjør det spesielt godt egnet som opphav til filosofiske betraktninger?

– Populærkulturen preger en del av det jeg skriver. Hvis spørsmålet er «hvorfor skal jeg som forsker beskjeftige meg med populærkultur?», så er svaret enkelt: Fordi denne kulturen i en viss forstand er meg. Det å stifte en identitet for personer, til større grupper og hele folk, er en av de rollene filosofien tradisjonelt har tilkjent kunsten. Det er en rolle populærkulturen så absolutt fyller.

– Flere av bøkene mine har vært en form for filosofiske samtidsdiagnoser, og det ganske opplagt å inkludere en del referanser til populærkulturen når man skriver kulturfilosofiske studier. Da må man forholde seg til den kulturen man har rundt seg. Film er en sentral del av denne kulturen, men også musikk og skjønnlitteratur, og jeg bruker det jeg synes er best egnet til det enkelte temaet, svarer Svendsen.

– I Norge har det vært lite fokus på relasjonen mellom film og filosofi. Hva tror du er årsaken til dette?

– Jeg vet ikke om Norge skiller seg ut spesielt negativt her. Det har generelt ikke vært så mye filosofisk refleksjon over filmen. Selv denne situasjonen har endret seg en del de siste 10–20 årene, kan man neppe påstå at filmfilosofi er et av filosofiens kjerneområder.

– I kinosalen befinner man seg jo helt innerst i Platons hule, men kanskje det er der man virkelig ser lyset?

Aisthesis arrangeres 7. februar klokken 18:00 på Cinemateket, og er et samarbeid mellom Cinemateket og studenttidsskriftet Filosofisk supplement. 50 kr med medlemskap. 80 kr uten medlemskap. Studenter får billett til medlemspris. Billetter kan kjøpes på www.cinemateket.no.