Danning nedenfra

Av Einar Sundsdal, bidragsyter i boken Nye stemmer i norsk pedagogisk humanioraforskning (Lars Løvlie og Tone Kvernbekk (Red.))

I boken Democracy and Education (1985/ 1916) beskriver den amerikanske filosofen og pedagogen John Dewey (1858-1952) inngående pedagogikkens mange ulike element: sosiale, politiske, økonomiske, psykologiske, historiske, moralske og kulturelle. For Dewey er det imidlertid ikke tilfredsstillende å forstå disse elementene uavhengig av hverandre, og det perspektivet som holder elementene sammen er det pedagogisk-filosofiske.

Pedagogisk filosofi er derfor ikke for Dewey «en ekstern anvendelse av ferdiglagde ideer på et praktisk system som har opprinnelse og formål et helt annet sted», men en «eksplisitt formulering av problemene med danningen av de rette mentale og moralske vaner i forhold til vanskelighetene i samtidens sosiale liv (340–341).

Deweys pedagogisk-filosofiske perspektiv dreier seg altså først og fremst om oppklaringen av pedagogiske begreper gjennom en eksplisitt diskusjon av vanskelighetene med utdanning og danning. I så måte handler det like mye om å kritisere som å fremme utdannings- og danningsformål.

Deweys filosofikritikk

Dewey så en nær forbindelse mellom pedagogikk og filosofi. Denne forbindelsen er så sterk at det nesten blir en overdrivelse å snakke om den som en forbindelse i det hele tatt. Et par avsnitt før Dewey presenterer den forståelsen av pedagogisk filosofi jeg siterte ovenfor, skriver han nemlig at om vi tenker på danning som «den prosessen hvor grunnleggende intellektuelle og emosjonelle disposisjoner formes overfor naturen og våre medmennesker» kan vi definere filosofi som «en generell teori om danning» (338).

Grunnen til noe så hårreisende som å definere filosofi som en generell teori om danning forklarer Dewey ved å peke på noen farer han mener filosofien står overfor. Særlig advarte han mot at filosofien kan bli en «nytelse for de få» om den ikke spiller noen rolle i praksis, om den ikke betyr noe fra eller til for våre holdninger og vår oppførsel. Dette, skriver han, er en fare fordi filosofiens tekniske språk kan komme til å skjule den kjensgjerning at filosofiske problemer oppstår på grunn av en utbredt opplevelse av vanskeligheter knyttet til våre sosiale praksiser. Han frykter en situasjon hvor filosofene blir en «spesialisert klasse» som snakker med et annet språk enn det språket som er blitt brukt til å formulere vanskelighetene.

Filosofen Philip Kitcher (2011) hevdet nylig at den situasjonen Dewey advarte mot har blitt realitet. Kitcher foreslår derfor å vrenge filosofien inside out slik at den kan få betydning for folks faktiske liv.

Filosofi nedenfra

Deweys poeng er at filosofiske problemer springer ut av situasjoner som angår mange mennesker, og ikke ut fra situasjoner som bare angår de få som tilhører en liten spesialisert klasse. Ved å definere filosofi som en generell teori om danning understreker Dewey nettopp dette. Den som studerer filosofi «’i seg selv’» risikerer ifølge Dewey å gjøre antagelsen at filosofi krever så mye intellektuelt finarbeid og teknisk finesse at det bare kan være noe som angår de få. I motsetning til dette representerer det pedagogiske perspektivet – danningsperspektivet – et «gunstig utgangspunkt for å trenge gjennom til det menneskelige» (338).

Danningsperspektivet gjør det ifølge Dewey mulig å se de filosofiske problemene der de vokser frem og hører hjemme, og der det – i praksis – spiller en rolle hva man aksepterer eller avviser. Dette er filosofi sett nedenfra.

Hva betyr det? Det betyr å gå løs på de problemene verden er full av. For Deweys del: bidra til etableringen og driften av den nytenkende elev- og aktivitetssentrerte Laboratory School, og å i samarbeid med G. H. Mead og Jane Addams utvikle arbeids- og velferdstiltak for nyankomne immigranter.

Ikke på himmelen, men på jorden

Med sitt naturalistiske utgangspunkt vender Dewey vinden mot den klassiske tyske Bildung, med sitt feste i Kants to-verden lære og Hegels himmelgitte fornuft. Dewey fester sin danningstenkning i menneskenes samliv. Et samliv som «ikke foregår på himmelen […] men finner sted på jorden» (219). Menneskelivet er ikke oppstått i et vakuum og det er heller ikke sånn at naturen bare har satt scenen for menneskelivets utfoldelse. Menneskenes liv er bundet opp i naturens prosesser, og vår bevissthet og vår intelligens er en integrert del av naturen og dens vekstprosesser.

Dewey plasserer med andre ord mennesket ubetinget midt i den naturlige verden. Dette bidrar også til å forklare hans fokus på vitenskapelig metode. De er ikke bare noe vi trenger for å gjøre vitenskapelige gjennombrudd, men også for å kunne hanskes med helt hverdagslige erfaringer på best mulig måte.

Danning nedenfra

Den motstand som finnes mot å ta i bruk vitenskapelige metoder anser Dewey som en levning fra en aristokratisk kultur. Den eksperimentelle vitenskapens humanistiske danningspotensial er større enn «den såkalte humanismen» som bygger på særinteressene til det Dewey – med et nikk til Thorstein Veblen – kaller den arbeidsfrie klasse.

Kunnskap har ikke danningskvaliteter fordi den er om produkter menneskene har skapt opp gjennom historien, men ut fra hva den gjør når det kommer til å frigjøre vår intelligens og vår medmenneskelighet. Alle former for kunnskap som bidrar til dette er humanistisk dannende, og de som ikke gjør det har ingenting med danning å gjøre (238). Dette er danning sett nedenfra.

Det er danning sett fra arbeiderbevegelsens folkehøgskole på Ringsaker, fra misjonsselskapets sommerleir på Havglimt, fra Senterungdommens lokallag i Brønnøysund, fra allmøtene på Svartlamon. Danning er ikke en klassesak, men hører til folk flest i deres liv, yrke og daglige virke.

Slik er danning også intimt forbundet med Deweys demokratiforståelse. For Dewey er demokrati noe mer enn en styreform, det er «først og fremst en form for samliv, en felles kommunisert erfaring» (93).

Så hva med situasjonen nå?

Danning nedenfra handler om å gå løs på problemer i samtiden som angår mange mennesker. For Dewey var det moderne livets dypeste problem knyttet til å skape sammenheng mellom menneskets oppfatning av den verden det lever i og de verdier og formål som burde styre dets oppførsel (1960: 255).

Dette kan synes noe vagt, men et annet sted peker Dewey frem mot det som er blitt et av vår tids nøkkelproblem: miljøkrisen. Med utgangspunkt i at mennesket er på «innsiden av naturen og ikke en liten gud utenfor» (1958: 434) gjør han spørsmålet om vårt forhold til naturen til et spørsmål om være eller ikke være. For å være tro mot den naturen vi tilhører – og for i det hele tatt fortsette å være – må vi, understreker han, tilpasse oss andre deler av naturen (1958: 414ff). Dette er en tydelig advarsel mot å tro at vi kan skalte og valte med resten av naturen akkurat som vi skulle ønske uten at det vil få konsekvenser.

Dewey betegner selv sin filosofi som en naturalistisk humanisme – og formulerer med det et danningsstandpunkt som omfatter ansvar ikke bare for hverandre, men også for resten av naturen.

Litteratur

• Dewey, J. (1985/ 1916): Democracy and Education. The Middle Works, 1899 – 1924, vol 9. Carbondale and Edvardsville. Southern Illinois University Press.
• Dewey, J. (1958): Experience and Nature. New York. Dover Publications, Inc.
• Dewey, J. (1960): The Quest for Certainty. New York. Capricorn Books
• Kitcher, P. (2011): Philosophy Inside Out. I: Metaphilosophy, Vol. 42, No. 3