Athens siste balansekunstner

BOKOMTALE: Den opportunistiske greske generalen Alkibiades’ liv og virke (ca. 450-404 fvt.), kan by på en spennende inngang til en dramatisk periode i Athens historie. Tord Østbergs Alkibiades og Athen skriver seg inn i en lang tradisjon når han tar i bruk dette perspektivet, men klarer ikke å hevde seg med de beste av sine forgjengere.

Av Ingvar Mæhle, Dr.art. Førsteamanuensis i antikkens historie, Universitetet i Bergen

Århundret 508-404 fvt. var Athens første storhetstid – politisk, militært, sosialt, kulturelt og intellektuelt. Verdens første demokratiske forfatning ble innført samtidig som bystaten utviklet seg til en stormakt i konkurranse med det totalitære Sparta. Formell politisk likhet mellom borgerne sameksisterte nå med en høyst reell sosial ulikhet, og ikke bare det; det var medlemmer av det gamle aristokratiet selv som ledet an i den videre demokratiseringen. Man utviklet for første gang en demokratisk ideologi og kultur i opposisjon til den tradisjonelle aristokratiske, og i brytningen mellom disse ble Athen Hellas’ virkelige skole, innen politikk, marin krigføring, retorikk, teater, kunst og filosofi. Den fattige, analfabete roer i krigsflåten hadde nå like mye han skulle ha sagt i folkeforsamlingen som den rike, velutdannede kavalerist.

Dette brøt med all tidligere tenkning, og var i strid med Sokrates’ og hans aristokratiske disiplers grunnleggende prinsipper: Det var de dyktige som burde lede staten, ikke den uvitende hop.

En aristokratisk demokrat

Alkibiades levde midt i denne brytningstiden, og hans spektakulære liv og karriere var dypt preget av konflikten. På den ene siden var han elev av Sokrates, frekventerte drikkegilder med sine aristokratiske venner og signaliserte sin aristokratiske avstamning og livsstil på alle mulige måter. På den andre siden søkte han folkets gunst og vant den, tilsynelatende uten å bøye sitt stolte hode og gjøre seg mer alminnelig enn han var. Han kjempet for Athen mot Sparta som en av de ti valgte strategene (generaler), men da han ble hjemkalt for å bli prøvd i folkedomstolen, skiftet han side. Uten blygsel kunne han fortelle de forbløffede spartanerne at det var Athen som hadde sviket ham, og ikke omvendt, og at han hjalp spartanerne nå av kjærlighet til Athen.

Denne spenningen mellom aristokratenes kosmopolitiske og folkets lokale horisont var ennå i høyeste grad til stede hundre år etter at demokratiet ble innført, og kan forklare hvorfor Alkibiades kunne gjøre comeback i athensk politikk i 411, som støttespiller for et antidemokratisk kupp, og året etter i spissen for en demokratisk motreaksjon. Forræderen mot først sitt land og deretter mot demokratiet selv, ble mottatt som frigjøringshelt i 407 og gjenvalgt til strateg med ekstraordinær myndighet. Fortsatt lojal mot demokratiet ble han myrdet av de såkalte «tredve tyranner», som støttet av Sparta regjerte Athen ved bruk av mord og terror i 404. Om spartanerne hadde strukket ut en hånd til sin tidligere allierte, er det fullt ut tenkelig at Alkibiades ville ha skiftet side enda en gang og levd et år lenger.

Men i 403 var demokratiet på plass igjen, og fungerte utmerket frem til den makedonske okkupasjonen i 323. Demokratiets fiender på 400-tallet hadde kommet innenfra, men på 300-tallet kom de utenfra. Balansekunstneren og opportunisten Alkibiades var den siste av sitt slag.

Fra idéhistorie til realhistorie

Å utforske Athen gjennom Alkibiades liv er derfor av stor interesse, og Tord Østbergs bok Alkibiades og Athen skriver seg inn i en lang tradisjon. I tillegg til at få dyptgående studier av det klassiske Athen kan komme utenom å nevne denne urokråkens forhold til tidens stridsspørsmål, finnes det også flere anerkjente biografier av Alkibiades. Her skal kun nevnes to, som til sammen dekker de temaene som Østberg tar opp; Alcibiades av professor P.J. Rhodes (2011) og Alcibiades and Athens – A Study in Litterary Presentation av David Gribble (1999).

Jeg kan ikke med min beste vilje se at Østbergs politiske biografi, bortsett fra å gjøre Alkibiades tilgjengelig for lesere som foretrekker norsk språk, tilfører denne tradisjonen noe, utover en rekke irriterende faktafeil og unøyaktigheter. Idéhistorikeren Østberg, som i 2007 skrev en hovedfagsoppgave i idéhistorie om Alkibiades, har dessverre ikke klart overgangen til realhistorie. Det finnes mange selvlærte historikere som gir betydelige bidrag til faget. I dette bidrag skorter det imidlertid på to grunnleggende kvaliteter.

For det første har Østberg ikke lest seg tilstrekkelig opp på den faghistoriske litteraturen om utviklingen av det politiske systemet i Athen. Dette blir spesielt tydelig i innledningen og de to første kapitlene, som med fordel kan hoppes over. Her vrimler det av faktiske feil og unøyaktigheter, og språket vitner om en betydelig usikkerhet, som ikke finnes i resten av boken. Drakon gjøres for eksempel til en reformator som svekker adelsfamilienes kontroll, uten at dette har noen som helst forankring i kildematerialet (side 18), Solons reformer forbigås omtrent i stillhet, da Kleisthenes synes enklere å forholde seg til, og demokratiske styreformer postuleres for flere greske stater på 700-tallet (side 16) uten at dette høyst kontroversielle synspunktet av Eric Robinson (The First Democracies: Early Popular Government Outside Athens, Franz Steiner Verlag 1997), diskuteres.

I samme avsnitt som Robinson brukes som hjemmelsmann, henvises det til Kurt A. Raaflaub, uten at forfatteren gjør oppmerksom på at de to forskerne er uenige om så godt som alt. Blant annet kritiserer Raaflaub Robinsons tendens til å se demokratier overalt.

Bruken av forskningslitteratur virker således ganske tilfeldig. At man i en mer eller mindre populærhistorisk bok ikke tynger leseren med omfattende redegjørelser for debatten mellom forskerne omkring kilder som er vanskelige å tolke, er helt greit. Da holder man seg simpelthen til hva der er stor enighet om, og gjør eventuelt oppmerksom på avvikende oppfatninger i notene. Hos Østberg blir imidlertid de mest kontroversielle synspunktene fremført som fakta, mens notene kun bidrar til å øke forvirringen.

Kildekritiske problemer

For det andre mangler fortrolighet med grunnleggende historisk kildekritikk. Dette er desto mer problematisk fordi Alkibiades er en myteomspunnet og svært kontroversiell skikkelse. Det nærmeste vi kommer en samtidig kilde er historikeren Thukydid, men han var ikke i Athen da talene han refererer til ble holdt på folkeforsamlingen i Athen, og vi vet ikke hvilke kilder han benyttet seg av. Mye av det samme problemet har vi med historikeren Xenophon, som tar over i 411, der Thukydid slutter, men som skriver langt mer partisk og mindre systematisk enn sin forgjenger. Filosofen Platon skrev sine Sokrates-dialoger lenge etter Alkibiades’ død, og vi vet ikke engang om hans portrett av Sokrates stemmer med den virkelige Sokrates. Historikeren Diodorus Siculus skrev i det første århundret før vår tidsregning og baserte seg trolig på det nå tapte historieverket til Eforus, mens biografen og moralisten Plutark laget sitt litterære portrett i det første århundret etter vår tidsregning.

Østberg vet og nevner selv alt dette, men bruker i liten grad denne innsikten når han anvender informasjon som er hentet fra disse kildene. «Kan vi stole på at forfatteren vet hva han snakker om?» «Hvilke interesser har forfatteren av å beskrive dette slik og slik?» «På hvilken måte bestemmer sjangeren innholdet i dette tilfellet?» Alt dette er spennende spørsmål som Østberg ikke stiller, og som kunne gitt den relativt tørre opplistingen av hendelser i Alkibiades liv i kapitlene 3-10 mer levende.

Det er imidlertid ikke kildekritikk, som Østberg synes å mene, å kritisere «Aristoteles’ aktive forsøk på å tie i hjel den egenrådige generalen» (side 14). Jeg skal ikke her ta opp den urgamle diskusjonen om det faktisk er Aristoteles eller en av hans elever som har skrevet Athenernes Statsforfatning, kun peke på at her må jo sjangeren, formatet og verkets uttalte målsetning komme forfatteren i forsvar. Det korte verket er ikke en fullstendig historie om Athen, men en oversikt over det politiske system og dets utvikling. Det mangler således svært mye informasjon om enkeltpersoner som ikke var direkte involvert i forfatningsendringer, uten at det dermed kan sies at disse blir tiet i hjel.

I det siste kapittelet, «Heltens litterære ettermæle – det sokratiske samleiet», er Østberg på tryggere grunn, og presenterer en kortversjon av sine funn fra hovedoppgaven. Denne anmelder ville ha foretrukket at Østberg hadde prioritert omvendt, og latt det idéhistoriske dominere boken på bekostning av det realhistoriske. Den alminnelig interesserte anbefales i stedet å lese Henning Mørlands elegante oversettelser av Plutarks Alkbiades-biografi og Thukydids Den Peloponnesiske Krig, som begge er digitalt tilgjengelig fra Nasjonalbiblioteket.