Alkibiades

STUDIO SOKRATES: Vi bør begynne å drikke tidlig om morgenen fordi det er morsomst. Alkibiades var for fin til å delta i bryting, han nektet å gni kroppen mot fattiggutter. Fløytespilling kom ikke på tale fordi man ser dum ut med fløyte. Men Sokrates var übercool, mente Alkibiades. Hva var det med denne rikmannsgutten?

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Rettsaken mot Sokrates

Tre timer hadde de på seg. Rettssaken mot Sokrates skulle ikke ta lengre tid. Det var spesielt. 501 frie athenske menn samlet seg denne maidagen i år 399 f.Kr. for å dømme en av sine egne. Alle visste hvem han var. Sokrates skulle på tiltalebenken. Noen ville fjerne ham.

Tiltalte skal ha forført ungdommen og spottet athenernes guder. Forslag til straff var uvanlig strengt. Hvis han ble dømt skulle han dø.

Alkibiades

En av mange unge menn som digget Sokrates var Alkibiades. Han kom fra en av de beste familiene i Athen; onkelen hans var selveste Perikles, sjefen sjøl. Alkibiades hadde alt; han manglet bare sansen for rettferdighet, måtehold og viljen til å la fornuften styre driftene. For en greker er dette naturligvis karakterbrister av kosmiske dimensjoner.

Bettany Hughes karakteriserer Alkibiades slik i sin bok The Hemlock Cup:

Folk snakket om Sokrates, naturligvis – men de kunne ha fylt bøker med anekdoter om Alkibiades. Han var av den glatte, ulastelige typen og ble en lederskikkelse i sin egen tid. Han oppmuntret athenerne til å begynne å drikke om morgenen fordi dét var moderne og «comme il faut»; han var for fin til å delta i bryteundervisningen, fordi da måtte man gni og gnukke seg mot gutter fra bermen. Fløyte ville han ikke spille, fordi man så litt dum ut i fjeset når man blåste.

Alkibiades var så vakker at folk mista pusten, «han ble stadig kontaktet av kvinner fra overklassen» forteller Xenofon oss. I flere hundre år etter at Alkibiades var død fortalte folk historier om hvor dumdristig han var – at han engang iscenesatte et mord og presenterte den døde for sine venner – for å teste om de var lojale mot ham». (Hughes, s. 144)

Dommen

Sokrates skulle forsvare seg selv. Før turen hans kom stemte forsamlingen og det ble simpelt flertall for å dømme ham til døden. Så kom forsvarstalen som vi kjenner fra Platon. Her greide Sokrates å erte på seg omtrent hele folkeforsamlingen. Han kunne ikke love å slutte å filosofere, i stedet for å dømme ham til døden burde folkeforsamlingen tilstå ham gratis middag på statens bekostning resten av livet. Dermed var saken klar: Sokrates ble dømt til døden med klart flertall.

Hvorfor?

Kanskje fikk Sokrates skylden for Alkibiades forræderi mot Athen? Kanskje mislikte de at Sokrates på et vis ikke kjente sin plass, ikke holdt seg til grensene, men utfordret alle med spørsmål. Spørsmål som problematiserte ledernes motiver og kompetanse? Ble det for vanskelig å ha en Sokrates gående løs – en fritenker som fikk ungdommen til å tvile på at makta alltid har rett?