Samvær i intimitetstyranniet

BOKOMTALE: Richard Sennetts siste bok handler om å mestre et håndverk: Å kunne interagere med andre på en god måte. Kan Together. The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation samtidig bidra til et svar på spørsmålet om humanistiske fags nytte?

Av Kenneth Wangen

Når en professor i Humanities bestemmer seg for å skrive om et dagligdags tema, synes jeg det er grunn til følge ekstra nøye med. For det første fordi denne typen bøker er blant dem det ikke allerede er mengdevis av. Denne gangen er det heller ikke en hvilken som helst professor, men sosiologen og filosofen Richard Sennett. Mannen som introduserte begrepet om «intimitetstyranniet», offentlighetens vei ned til å bli en personlighetskult der deltagerne utleverer sine personlige bekjennelser, for bare å distansere seg enda mer fra hverandre.

Det er heller ikke en hvilken som helst bok dette, men del av en hel trilogi om dagligdagse temaer, der Together er nummer to i rekken. En strategisk bok å lese dersom man ikke vil lese alle tre bøkene. Riktignok er de to første ment å sammenfattes i den tredje, med urban planlegging.

Der første bok The Craftsman handlet om tilvirkningen av materielle ting, handler denne også om å mestre et håndtverk: Å kunne interagere med andre på en god måte. Temaet er enkelt og greit samarbeid.

Boka er delt opp i tre hoveddeler, og etter en rask kikk på innholdsfortegnelsen kan man lure på om den har en dialektisk oppbygning. Cooperation shaped (tese), cooperation weakened (anti-tese) og cooperation strengthened (anti-tese). Det kommer uansett raskt frem at det ikke er det dialektiske som er det store honnørordet i boka, men det dialogiske. I første del beskrives forholdet mellom samarbeid og solidaritet, mellom samarbeid og konkurranse og en beskrivelse av fremveksten av moderne samarbeid. I andre del redegjøres det for svekkelsen av samarbeidet gjennom nye arbeidsformer, ulikhet i barneårene og passiviseringen av mennesket. I del tre kommer endelig forslagene til hvordan samarbeid i Vesten kan styrkes.

Det dialektiske vs. det dialogiske

Sennett tar opp svært mange former for samarbeid i Together og boka hadde nok vært mer oversiktlig om han hadde begrenset utvalget noe. Militært samarbeid, frivillig arbeid, diplomati, politisk samarbeid, laboratoriesamarbeid, samarbeid i workshops, digitalt samarbeid, samarbeid på jobb og skole er bare noen av formene. Ved å være fremgangsmåter eller prosedyrer har det dialektiske og dialogiske relevans for dem alle. Disse to skal også forstås som to temperamenter. Det dialektiske er den sympatiske ved å ville brolegge enhver forskjell. Det dialogiske er empatisk ved heller å ville forstå de(n) andre.

Vi kan slik se for oss «dialogikeren» som den avventende, lyttende, tålmodige og nikkende, mens «dialektikeren» er den raskere og målrettede, som stadig prøver å finne identifikasjon med samtalepartneren.

Sennett beskriver den dialektiske fremgangsmåten som styrt av motsetningenes spill og har som mål å ende i en shared agreement. I sin strengeste form ser jeg for meg hegeliansk logikk: Et syn presenteres (tese), et motsvar fremsettes (anti-tese), og slik fortsetter det helt til man har kommet frem til en konklusjon (syntese eller opphevelse).

Montaigne og det dialogiske

I dialogisk samarbeid er målet primært å komme frem til et felles grunnlag for forståelse, ikke et sammenfall av meninger, som i dialektikken. Deltakerne skal bli mer bevisste på sitt eget standpunkt og utvide forståelsen for hverandre. Som eksempel på en som behersket det dialogiske til fulle bruker Sennett den franske 1500-tallsfilosofen og politikeren Michel de Montaigne.

Det er forsåvidt ironisk at en franskmann som lukket seg alene inne på et lite rom i et slott, behersket det som bør sies om gode dialoger. Her er Sennetts poeng at det dialogiske henger sammen med den uformelle essayformen, som Montaigne regnes som opphavsmannen til. Essai, betyr forsøk på fransk, og er en uavsluttet, åpen og fragmentarisk fremstillingsform. Dette passer godt med det dialogiske som nettopp ikke søker mot en slutt, men er fremadrettet.

Om vi tør, kan vi si at essayisten drar leseren inn og stimulerer med sin åpne form til gjensidig refleksjon. Han forventer, ja han vil, få ballen tilbake i retur. Det dialektiske er vitenskapsmannen eller forskerens fremstillingsform. Han er formell, overtydelig, belærende og behandler leseren som om han var en tavle man kan skrive ned sannheten på.

Skillet er naturligvis grunnlaget for bokas kritiske potensiale, ved at Sennett trekker frem den skjeve fordelingen mellom de to formene for interaksjon i det moderne samfunnet. Særlig er det mangel på det dialogiske perspektivet innenfor samarbeid som involverer teknologi.

Jeg mistenker at Sennett selv anvender den dialogiske metoden i boka, hvilket i så fall er godt tenkt. Men det gjør også at man må legge sammen små biter etterhvert som man leser, og man blir sittende en stund og lure på hva det dialektiske og dialogiske faktisk er for noe.

Et marked for humanister?

Ingen utlegning om et dagligdags tema blir fullstendig uten at forfatteren trekker inn sine egne erfaringer. Sennett bruker sin erfaring fra testperioden med Googlewave, til å si noe om online samarbeid og brolegger dermed avstanden mellonm Montaigne og sosiale medier, en avstand som både temporalt og mentalt synes milevid. Googlewave er en kommunikasjonsplattform i sanntid, noe som innebærer at man der og da kan se hva de(n) andre skriver til en (som en chat). Applikasjonen var ment som et verktøy til å gjennomføre prosjekter i samarbeid med andre. Eller som Sennett skriver: «Cyberutgaven av renessansens verksted. Et verksted der ‘alle bidrar med sine tanker’.»

Scenariet minner om det Toril Moi la frem i sin artikkel Å lage det som er vanvittig vakkert i Morgenbladet 01.12.2011. Der var poenget at Steve Jobs, før han virkelig ble interessert i teknologi, studerte humaniora ved Reed College og var særlig betatt av skjønnheten i kalligrafi. Han bestemte seg for å gi teknologien et humanistisk tilsnitt ved å ville skape noe som overgikk all annen elektronikk når det kom til dens skjønnhet. «Eksemplet Steve Jobs viser at humanistiske perspektiver kan gjøre en avgjørende forskjell i høyteknologiske sammenhenger», skrev Moi.

Om ikke Sennett akkurat mener kalligrafihistorikere passer ved tegnebordet, er det spennende å trekke inn tankene hans om hvorfor Googlewave mislyktes. Googlewave fungerte ikke, ifølge Sennett, fordi ingeniørene hadde et syn på samarbeid som var gjennomsyret av dialektisk tenkning. Slik jeg tolker ham, skulle programmet fungere som et interaktivt laboratorium eller workshop med gjensidig, eksperimentell kommunikasjon. I praksis fungerte det mer som helt alminnelig fildeling. Burde Google ha konfrontert en idéhistoriker, filosof eller litteraturviter før de lanserte programmet?

Knapp og uklar

Er det nå vi så smått kan begynne å drømme om at Google-grunnleggerne Sergei Brin og Larry Page hadde forstått hvorfor alt gikk galt med Googlewave etter å ha lest et par essays av Montaigne (naturligvis oversatt til engelsk av en humanist). Finnes det her et lite håp for oss humanister, at vi kan komme oss fra Groruddalen til Silicon Valley, fra Nav til Google? Hadde det hjulpet hvis Googlewave hadde tatt mer fra essayformen, og hvorfor? Hadde virkelig humanistisk innsikt vært på sin plass, eller er det slik internett simpelthen fungerer: mindre dialogisk enn å møtes ansikt-til-ansikt og derfor en lett utvei for den som ønsker å være sosial, men ikke vil ha utfordringene som følger med?

I fortsettelsen av dette poenget er det imidlertid vanskelig å se hvor Sennett vil hen. Han blir dessverre for uklar og knapp når han skal forklare hvordan programmet kunne blitt forbedret. Ville det blitt tydeligere dersom han hadde brukt grafiske illustrasjoner? Gjør den akademiske fordommen mot det piktografiske og godviljen mot alt skriftlig seg gjeldende her? Det blir mange referanser til ting som skjedde på Sennetts dataskjerm i testperioden, som er vanskelig å forstå. Det er synd, for poenget er spennende, og særlig siden han mener det er et problem med mange digitale plattformer.

Ser mot Østen

Allerede i bokas andre del der Sennett beskriver forfallet i vestlig samarbeid, trekker han frem en kinesisk omgangsform som en mulig løsning. Denne gangen det ikke yoga mot utbrenthet eller grønn te mot kreft, men Guanxi mot senkapitalistiske, flyktige, korttids-relasjoner. I Vesten ville man sagt at Guanxi betegner uformelle kanaler eller kontakter, for eksempel venner eller familie.

Problemet her, er at Sennett utgir Guanxi for å være det vi kjenner som networking (s. 135). Men Guanxi er ofte uformelle, økonomiske forhold som enhver sosialist (dette er Sennets egne ord i boka) hadde hatt problemer med å svelge. Her kommer humanistisk kompetanse oss til unnsetning! Hvis man spør hva Guanxi faktisk betyr på kinesisk, kan en sinolog fortelle at begrepet betyr «lukket forbindelse». En vanlig form for Guanxi er knyttet til ettbarns-politikken. På landsbygda er det lov å få to barn hvis den første blir en jente, mens i byene er det ikke lov å få mer enn et barn overhodet. Med mindre man betaler sykehuset for å holde tyst om at man får barn nummer to eller tre. Det er vel ikke denne formen for «lukket forbindelse» (korrupsjon?) Sennett mener vi mangler i vestlig samarbeid? Det virker som om venstretenkeren Sennett ikke er særlig kritisk til det som gjør at denne tankegangen bidrar til urettferdighet.

Det er lett å tenke at den kinesiske betegnelsen blir brukt for å oppnå en mystifisering, simpelthen fordi det høres nyere, dypere og mer magisk ut enn nettverksbygging. I så fall har han kastet seg på en tankebevegelse som synes å bre om seg: Vesten har forfalt, det vi må gjøre er å rette blikket mot Østen, for der finnes løsningen. Hva gjør fenomenet i Sennetts gjengivelse så forskjellig fra det som blir beskrevet i to klassikere i nettverksosiologi – Erving Goffmanns The Presentation of Self in Everyday Life og The Strength of Weak Ties av Mark Granovetter?

Fra høvisk til høflig

Det Sennett ønsker med betoningen av det dialogiske og den kinesiske omgangsformen er naturligvis å styrke samarbeidet i Vesten. Dette er tema for bokas tredje del: Cooperation strengthened. For det som begynte så bra i renessansen, har med senkapitalismen ført ut i isolerte individer, identitet med varer og ikke mennesker, angst, splittelse, tilbaketrekning fra det sosiale. Kort sagt, the unccooperative self.

Her følger han skjemaet for kritikk av senkapitalismen. Med bevegelsen bort fra middelalderens høviskhet til høflighet, beskrives begynnelsen på det moderne, siviliserte samarbeidet. Det er interessant lesning når Sennett gjenforteller fra en av de første bøkene i skikk og bruk, Baldassare Castigliones’ The Book of the Courtier. En bok som bekrefter at man ikke må undervurdere betydningen av hverken gaffelbruk eller restriksjoner på offentlig fising og banning. Slik jeg tolker det, er dette kilden til det dialogiske i Sennetts forstand.

For viktigere enn den ærefulle duellen, ble det å opptre med Sprezzatura (it.), hvilket for Castiglione betyr å opptre nonchalant. Ikke være hypersensitiv for fornærmelser og ærekrenkelser, men vise selvkontroll og vende det andre kinn til. Det er lettsinnets, respekten og veltalenhetens opptreden. Dette kommer sterkest til uttrykk i en ny yrkesgryppe. Ambassadørene som reiste til utenlandske hoff for å opprette samarbeid med konger og fyrster.

Da var det naturligvis viktig å være en dialogiker: smile, være tålmodig, nikke på de rette tidspunkter og vise interesse ved å stille spørsmål. Ambassadørene var innovatører i Sprezzatura, og representerer dermed et annet punkt som ble helt grunnleggende for moderne samarbeid, nettopp innovasjonen selv.

Er det humanistenes feil?

Sennett burde sagt litt oftere hvor han vil når han kommer med lengre utlegninger. I tillegg kunne han ha begrenset utvalget noe når temaet er så stort som «samvær». Det hadde skapt en ryddigere bok. Av og til er dette en bok for bedriftsledere, av og til en selvhjelpsbok i kommunikasjon og noen ganger en bok for de som savner tiden da solidaritet fortsatt fantes. Og det bør være en bok for humanister.

De to viktigste punktene Sennett kommer med for å skape bedre grunnlag for samarbeid, nemlig dialogisk fremgangsmåte og uformelle forbindelser, er basert på kunnskap som humanister forvalter. Men det er humanistenes videre jobb å finne ut hvordan de konkret kan forbedre samarbeidsformene. Starter ikke humanistenes vei til større samarbeid, med faktisk å bedre samarbeidet med andre humanister?

Om det riktignok ikke er bok som indirekte gir humanister karrieretips, er det kanskje en liten søknad om å få essayets idéhistorie tilbake på pensum?