OPPLYSNINGSTIDENS KVINNER

Opplysningstiden var en historisk epoke med store samfunnsmessige omveltninger – også for kvinner. Både synet på kvinner og forholdet kjønnene imellom gjennomgikk radikale endringer. Og nettopp temaet kvinner og opplysningstid synes å være et underutforsket tema.

Elisabeth Aasens siste verk Opplysningstidens kvinner var derfor en bok jeg så fram til. Både tittelen og det faktum at den er rikt illustrert ga grunn til forventninger. Desto større ble kanskje skuffelsen da jeg åpnet boken. Etter en snau en og en halvsides intro om «Omveltningenes århundre» kommer første kapittel: «Ludvig Holberg – en forløper for opplysningstiden».

Opplysningstidens menn – here we go again

Vel var Holberg en ekte opplysningstenker, motstander av kjønnshierarkiet og forsvarer av «qvindekiønnet», men han da var da vitterlig ingen kvinne? Hvorvidt Holberg var en «forløper» eller ei kan saktens også diskuteres. Opplysningshistorikeren Jonathan Israel hevder at Holberg var nettopp den som brakte opplysningen til Danmark-Norge. Holberg var altså, i følge Israel, ingen forløper for opplysningen, men en som stod midt i opplysningens begivenheter.

Neste kapittel, «Matematikk og filosofi: Émilie du Châtelet og Voltaire», handler først og fremst om Voltaire og bare sekundært om Émilie du Châtelet, kvinnen som oversatte Newtons Principa Mathematica til fransk. Kun de fem og en halv første sidene handler om Châtelet, de resterende ti sidene av kapitlet handler om Voltaire og hans forhold til andre kvinner og store personligheter. Når så tredje kapittel heter «Rousseau – motsetningenes mann», er min velvillige innstilling til boken en saga blott.

Jeg har sympati med Elisabeth Aasens prosjekt: å spre kunnskap om kvinners bidrag til historien og denne gangen til opplysningen. Men når man nok en gang plasserer mennene i forgrunnen og lar kvinnene spille annenfiolin, sparker vel det nærmest beina under prosjektet?

Man skal ikke være mye til feminist for å reagere på den måten kvinnene reduseres i denne fortellingen. Ikke bare blir de redusert ved at hovedfokus legges på mennene, men det som fortelles om kvinnene gjør at de framstår som useriøse.

Fristerinner og bjørnetjenester

Forfatteren har valgt å rette mye oppmerksomhet mot hvem som hadde et erotisk forhold til hvem. Et avsnitt i kapittelet om Rousseau har overskriften «Madame d’Houdentot – fristerinnen» og det eneste som fortelles om henne, er at Rousseau begjærte henne, men aldri fikk snøret i bånn.

Å framstille kvinner først og fremst som objekter for menns begjær er jo nettopp det som ofte har ført til bagatellisering og usynliggjøring av kvinners bidrag til historien. Dette virker overraskende lite gjennomtenkt fra forfatterens side.

Jeg har mange innvendinger mot boken, men tror jeg skal la de fleste av dem ligge, da den åpenbart ikke er myntet på et akademisk publikum. Til det er den altfor beskrivende og for lite argumentativ.

Dessuten skygger fokuset på soveromsaktivitetene for hva kvinnene faktisk bidro med til opplysningen, hva de skrev, hvorfor og hvordan. Den noe useriøse behandlingen av disse kvinnene er rett og slett å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Wollstonecraft, en fotnote til Rousseau?

Jeg savner en grundigere redegjørelse for hva disse kvinnene og mennene faktisk skrev og tenkte, i hvilken kontekst og hvilke følger det fikk.

Det er også enormt underlig at Holberg, Voltaire og Rousseau får egne kapitler og ikke Mary Wollstonecraft. Her figurerer hun kun som et underavsnitt i kapittelet om Rousseau(!). Videre hevdes det også om Wollstonecraft at «Hun blir betraktet som den første feminist» (s. 61). Betraktet som den første feminist av hvem?

Simone Beauvoir antyder i Det annet kjønn at Christine de Pizan var den første som tok pennen fatt for å forsvare sitt kjønn. Mellom Pizan og Wollstonecraft finner vi «feminister» som Anna Maria van Schurmann, Marie le Jars de Gournay og Olympe de Gouges for å nevne noen kvinner, og av menn kan François Poulain de la Barre og Marquis de Condorcet nevnes. Å utrope Wollstonecraft til den først feminist blir i beste fall unyansert.

Mest om de Staël

Om de fleste kvinnene i boken blir sporadisk behandlet, gjelder dette ikke Madame de Staël. I siste halvdel er hun den røde tråden i fortellingen, der forfatteren forflytter oss mellom Frankrike, Tyskland, Italia og Napoleon.

Det er for så vidt et greit fortellergrep, men når én kvinne gis så enormt mye mer spalteplass enn noen av de andre, signaliseres det mellom linjene at denne kvinnen var opplysningstidens aller, aller, aller viktigste kvinne.

Det mest positive med boken er at den retter søkelyset mot kvinners deltagelse i opplysningsprosjektet. Min aller største innvending er dog misforholdet mellom tittel og innhold.

Dette er ikke en bok først og fremst om opplysningstidens kvinner, men en bok om store menn og litt om enkelte kvinner og noen kongelige i Frankrike på 1700-tallet, litt om tyske kvinner, men aller mest om Madame de Staël. Et betimelig spørsmål til slutt er: Hvor i all verden har forlagets redaktør(er) vært?