BORGERSKAPETS DISKRETE SJARM

En ny bok av Franco Moretti er alltid en begivenhet, selv om en pasjonert Moretti-leser vil gjenkjenne både synspunkter og skrivestil fra hans tidlige bøker. I denne boka er for eksempel kapittel to bearbeidet og forkortet versjon av et essay med samme tittel i det store tobindsverket The Novel, redigert av nettopp Moretti. Dessuten viderefører han her det synet på romanen, og især attenhundretallsromanen, som fremmes i The Way of the World: The Bildungsroman in European Culture fra 1987 (ny utgave 2000) og Atlas of the European Novel 1800-1900 (1998). Men kanskje er det nettopp det som kjennetegner en god forfatter og tenker; han eller hun har en tydelig stil og stemme og er ikke redd verken for å fornye seg eller for å gjenta seg selv.

Nærlesning og fjernlesning

Moretti har gjort seg bemerket som fortaler for en form for kvantitativ litteraturforskning, eller «fjernlesning», der store mengder materiale, enten det dreier seg om litterære tekster, faktastoff eller statistikk, benyttes for å få fram en litteraturhistorisk utvikling på makronivå. Samtidig er Moretti også en raffinert nærleser, både av enkeltpassasjer og måter de kan fungere som en slags strålepunkter for en større argumentasjon på, og han har en fintfølelse for den litterære formens historiske og sosiologiske betydning. Formen gir en privilegert tilgang til en historisk virkelighet som ellers ville vært lukket for oss.

Få om noen kan måle seg med Moretti når det gjelder å kombinere narrativ teori og sosialhistorie; formanalyse og en analyse av kulturelle transformasjoner.

I The Bourgeois viser han sammenhengen mellom den borgerlige romanen og regelmessigheten i borgerskapets hverdagsliv ved å benytte et begrepspar han har lånt fra Barthes og narratologien. Kardinalfunksjonen (cardinal function) er plottets vendepunkt , mens fyllstoffet (fillers) er det som skjer mellom ett vendepunkt og det neste. Karakteristisk for det borgerlige universet er at fyllstoffet så å si har tatt over: «fillers rationalize the novelistic universe, turning it into a world of few surprises, fewer adventures, and no miracles at all» (82). Eller med en annen av Morettis spissformuleringer: Realismen er borgerskapets realitetsprinsipp!

Moretti er kort fortalt kongen av treffende sentenser, gjerne framført i kursiv. Assosiasjonene er mange; begrepene og referansene til andre tenkere fungerer som igangsettere og perspektivutvidere; sitater, setningsemner og spørsmål florerer – både stofftilfang og tempo krever at leseren henger med i svingene.

Litteratur og historie

Denne gang er det altså borgeren og borgerskapet som er emnet hans, i skjæringspunktet mellom litteraturhistorie og sosialhistorie. Hva er borgerlige idealer og meninger? Hvem er borgeren? Jo, det er kapitalismens personifisering, men det er også ham som skyves i bakgrunnen når kapitalismen når sitt høydepunkt. Mens vi fortsatt snakker om middelklassen, og kapitalismen lever i beste velgående, er borgerskapet tilsynelatende forsvunnet: «The bourgeois, refracted through the prism of literature: such is the subject of The Bourgeois» (4). Litteratur, det betyr her prosa, og prosa henger sammen med prosaisk, med andre ord hverdagslivets stil, arbeidets stil, det nyttiges stil. Det er romanens verden, slik den utfolder seg fra syttenhundretallet og utover på attenhundretallet. Moretti utforsker sitt emne gjennom talende eksempler, med Robinson Crusoe som et viktig startpunkt.

Robinson, som knapt kan kalles verken borgerlig eller middelklasse der han lever i ensom majestet avsondret fra det samfunnet som har formet ham, understreker likevel sin forbindelse til det borgerlige hjemmet når han på sin øde øy identifiserer hjemlig hygge med comfort, til tross for at han altså ikke kunne vært fjernere fra den engelske middelklassekulturen. Likevel viser de tingene han omgir seg med hvordan ideen om hygge og komfort fortsatt råder: en stol, et bord, en pipe, en notatbok, ja, til og med en paraply – spissborgerens viktigste rekvisitt! Moretti gir en vidunderlig analyse av hvordan Defoes språk glir fra det nyttige til det behagelige i én eneste setning: necessary, want, enjoy, comfort danner en språklig og ideologisk kjede som plasserer denne syttenhundretallshelten innenfor den borgerlige sfæren (48).

Vi er i sannhet langt fra Voltaires berømte «det overflødige er det nødvendige». Her er det omvendt: komfort og hygge er det som gjelder, ikke luksus, som jo er det motsatte av det jevne og hjemlige. Luksus tilhører ikke borgerens verden. Men flytter vi oss framover i tid, til attenhundretallsromanens oppkomling, parvenyen, så er det nettopp drømmen som luksus som genererer plottet.

Det som kjennetegner helten i den borgerlige romanen er at han er på vei bort fra den borgerlige (for ikke å si småborgerlige) middelmådigheten, den tilværelsen som danner grunnlaget både for ham og romanen han opptrer i. Opp og fram, det er ifølge Moretti formelen for den mannlige helten, slik vi møter ham hos Stendhal, Balzac og Flaubert.

Én måte romanen er historisk på, er at den ifølge Moretti holder historien på avstand. Kjennetegnende for romanhelten i 1800-tallsromanen er at han, for Moretti er det oftest en han, er atskilt fra de store dramatiske begivenhetene som preger samtiden: revolusjoner, Napoleonskrigene, industrialisme og kapitalisme. I romanen, hevder Moretti, er historien bakteppe, ikke sentrum i handlingen; det er privatlivet, tilbaketrekningen fra politikkens mest brennende konflikter, som er romanens domene – da som nå. Romanen er sekulær, inderlig, individorientert – kort sagt, moderne.

Sosial mobilitet, men først og sist kompromiss – forsoning av motsetninger – kjennetegner attenhundretallsromanens verden, og kompromissets moral er borgerens væremåte. Men borgerskapet er ikke det skapet helten attenhundretallshelten vil være i, tvert imot, han vil ut av mellomsjiktet, opp i hierarkiet. Den borgerlige romanen er altså ikke mer borgerlig enn at den er et møtested for borgerskap og aristokrati, middelklasse og overklasse; slik reflekterer den samtidens sosiale spenninger.

Dannelsesromanen er borgerskapets form, den er det prosaiske svaret på denne innette streben oppover. Men dannelsen krever forsoning og tilpasning for å lykkes, og dess lenger ut på attenhundretallet vi kommer, jo mer illusorisk blir dannelsen. Isteden slår den over i tapte illusjoner – desillusjon – og romanen blir skuffelsens form og sjanger.

Den prosaiske Ibsen

Ideen om romanen som den borgerlige prosaform par excellence er ikke ny i Morettis forfatterskap, og han har selvfølgelig lest både sin Hegel og sin Lukács, sin Marx og sin Weber. Nytt denne gang er at han innlemmer Ibsen i sin litteratur- og sosialhistoriske horisont. Stoffet er presentert i artikkelform tidligere, her bidrar det til å utvide perspektivet på det europeiske borgerskapet. Hos Ibsen finner vi ifølge Moretti en rendyrket og nærgående analyse av borgerskapets indre liv, dets interne konflikter. Ibsen, mener Moretti, er den eneste forfatteren som faktisk ser borgeren i ansiktet og mest konsekvent spør: Hva har du bidratt med i verden? Ibsens verden er en verden av halvsannheter, illojalitet og vaghet; hans univers er verken hvitt eller svart, men grått. Her trives gjengangerne, og gjengangerenbetegner for Moretti selve den ibsenske figuren. I dette gråmelerte landskapet peker moral og juss i ulike retninger, and never the twain shall meet, som en annen dikter engang sa det.

Igjen demonstreres det hvordan selve språket, prosaen, ikke bare blir et middel til å representere verden, men viser til en bestemt måte å være i verden på. Prosa, ikke bare som borgerskapets stil, men som uttrykk for og analyse av en bestemt form for liv – det er en original og uhyre skarpsynt analyse Moretti gir av den ibsenske verden.

At den borgerlige moderasjonen alltid taper for den grådige kapitalismen, er Ibsens kanskje viktigste og mest aktuelle budskap til oss i dag, ifølge Moretti.

Men hvilken rolle spiller det at Ibsen ikke er romanforfatter, men dramatiker? Vel, Moretti innrømmer at dramaet er den sjangeren som kanskje best kan analysere perioden da den nøkterne borgeren står i fare for å tape for den økonomiske spekulanten, likevel blir Ibsen i Morettis framstilling først og fremst prosaist, dernest dramatiker, en som viser fram «the unresolved dissonance of bourgeois life» (178). Moretti kursiverer ordene for å få fram den uroen som ikke viser seg som konflikt, men snarere som komfortens uhyggelige bakside. At prosaen kommer i form av replikker og ikke fortelling, spiller en mindre rolle i hans analyse, selv om han ellers er svært var for stilnyanser.

Hvis han hadde lest en dramateoretiker som Peter Szondi, ville han ha kunnet føre diskusjonen videre, til tross for at Szondis perspektiv er dramahistorisk og ikke prosahistorisk. Det er nemlig nettopp Ibsens forsøk på å framstille indre liv i en borgerlig verden som er Szondis anliggende. Hans poeng er at dette fører til en dramatisk krise fordi tematikken egentlig krever romanens bredde og form. At Ibsen ikke skildrer sine personer i romanform, der de kunne levd sine liv i fred, men tvinger dem til åpne formuleringer – det tar livet av dem, fortsatt ifølge Szondi. Slik blir altså selve dramaformen det som genererer det borgerlige livets tragedie.

Dét burde jo være et synspunkt Moretti kunne hatt glede av.