Konspirasjonen mot mennesket

Thomas Ligottis The conspiracy against the human race ble utgitt på Viking press i 2010, og har siden blitt en undergrunnsklassiker innen den nyere antinatale og pessimistiske filosofien. Når jeg sier undergrunn så er det fordi Ligotti ikke har noen tilhørighet til den skolastiske filosofien, men er mer kjent som forfatter av skrekkfiksjon. Det er også dette, uten fiksjonsdelen.

Målet til Ligotti er å vise hvor stort og gjennomgående selvbedraget i oss er, og at det er takket være det at vi fortsatt er her. Ligotti bruker en blanding av forskning og filosofi som argumentasjon i den 248 sider lange boka som til sammen gir en skrekkvisjon av det filosofiske grunnspørsmålet: hva det betyr å være menneske.

Livet er “ålreit” sier pessimismen

Et forfriskende element ved Ligottis arbeid, er at han ikke på noen måte lar filosofien slippe unna. Snarere mener Ligotti at filosofien selv er en form for selvbedrag ettersom man kun unntaksvis er villig til å følge nedvurderingen av livet til sin ytterste konsekvens. Og det er her Ligotti begynner, med tenkere som gjennomskuer hvor fullstendig meningsløst livet er, men som likevel gir et «ja» til eksistensen videre. Et eksempel Ligotti trekker frem er Albert Camus, som gjennom sin beskrivelse av det absurde med å være menneske, avslutter med å si at vi bare må tro at Sisyfos er lykkelig. Eller som Ligotti også formulerer det, vi må bare innbille oss at ting blir bedre og at innsatsen er verdt det. At livet egentlig er “ålreit”:

«The butcher, the baker, and the crushing majority of philosophers all agree on one thing: Human life is a good thing, and we should keep our species going for as long as we can.»¹

Ligotti tar derfor et oppgjør med den filosofiske pessimismen. I denne sjangeren burde man være redelig nok til å følge konsekvensene av sitt eget analytiske basketak med livet, og når man må erkjenne nederlaget – si nei til eksistensen videre. Likevel er den biologiske livsviljen sterk nok til at de fleste finner en utvei. Men, det finnes imidlertid hederlige unntak og det er disse som blir fundamentet i Ligottis tese. Den mest betydelige er vår egen norske Peter Wessel Zapffe. Spesielt er det «Den siste messias» som Ligotti trekker med seg boka gjennom. Zapffes påstand om at vi senket vårt bevissthetsnivå for å overleve er det Ligotti bygger hele sitt arbeid på.

For å vise hvor absurd livet måtte være for de første eksemplarene av vår art gir Ligotti oss sin egen versjon av den siste messias. Denne versjonen tar med seg konsekvensene det fikk for oss å gå fra en ape-bevissthet til å bli et menneske og forstå hva det betyr å dø. Det hadde følger for utviklingen og ga oss en immanent følelse av “ubehag” for livet, noe som igjen gir oss et behov for å finne en eller annen mening som rettferdiggjør at vi skal dø. Det er denne nedrige og håpløse syklusen av søken etter noe som ikke finnes, for å tilfredsstille et behov vi aldri skulle hatt, som gjør eksistensen til et mareritt for Ligotti. For som de fleste av filosofene som Ligotti anerkjenner kommer frem til, så finnes det ingen mening, vi har ingen funksjon eller oppgaver i naturen, annet enn det andre arter har – å forplante livet videre.

Men om det ikke finnes noen hensikt med eksistensen, hvorfor fortsetter vi? Her trekker Ligotti inn Zapffes fire forsvarsmekanismer som et essensielt punkt i sin konspiratoriske tese. Vi fortsetter fordi vi har fått evner til å skape en syntetisk mening og gi oss selv en forankring i omgivelsene. Eventuelt begrave oss selv i et eller annet arbeid, livsprosjekt eller abstrakt mål slik at den “søkende tanken” aldri slipper ut. Det gjelder altså å skalke alle metafysiske luker og håpe det holder helt inn. Ligotti tar for seg selvbedraget i ulike former, fra livscoacher og buddhistiske guruer, til den enkelte filosofen som plystrende stirrer avgrunnen i øynene i jakten på publiseringspoeng, før han går fornøyd videre i livet. Poenget Ligotti vil formidle er at bedraget sitter så dypt i mennesket at selv om en Gud hadde steget ned og fortalt oss hvor håpløs og fånyttes eksistensen er, så hadde det ikke endret noe. Vi hadde fortsatt akkurat som før.

Spørsmålet som dukker opp i lesningen av Ligotti er selvfølgelig: er det virkelig slik? Og, er vi i så fall i stand til å trekke oss ut av vårt eget eksistensielle kretsløp for å vurdere om livet har noe for seg for et menneske. Problemet er som Ligotti påpeker, at om du gjør det, så vil du bli “outet” av gruppen du tilhører. For alle ønsker egentlig å være mest mulig lykkelige sier Ligotti, og om du møter noen som sier at lykken er umulig for et menneske², så lukes han ut av diskusjonen. Vi vil heller høre på han som sier at morgendagen blir litt bedre enn i dag. Vi har for lite fokus på den reelle smerten og ubehaget ved å være til. Her mener jeg Ligotti har et godt poeng, for symptomene kunne ikke vært klarere i vår egen tid med tanke på problematikken rundt mental helse og selvmord. Denne tematikken er ikke kun et tabu blant oss, men også i akademia. Et betimelig spørsmål fra Ligotti er jo hvordan eksempelvis sinnsfilosofien kan produsere tusenvis av sider med analyser av farger og “qualia”, men knapt noen nevner lidelsen som et fellestrekk for mennesket.³

I tillegg til Zapffe trekker Ligotti inn Philipp Mainländer, Arthur Schopenhauer, Emil Cioran og David Benatar som eksempel på filosofer som har gjennomskuet livsbedraget og innsett at det ikke finnes noen utvei. Til felles fremmer de en kompromissløs tenkning som ikke promoterer livet for noen med bevissthet over et organisk, instinktivt nivå. For et menneske er det eneste riktige, etter deres mening, å bruke vår etiske kapasitet og avvikle oss selv som art. For det vil aldri være noen fortid eller fremtid eller noe tidspunkt hvor det er eller var etisk riktig å sette nytt liv til verden. Smerten er konstant for et menneske og ved å la være å skape flere så sparer vi også potensielle nye for lidelsen som venter i livet. Dette ville være et rasjonelt og moralsk valg, for det «ideelle livet på jorden» er det ikke-bevisste livet. Men, som vi kan lese mellom linjene til Ligotti  – hva har rasjonalitet og etikk med å være menneske å gjøre?

Ligotti har verken tiltro til at etikken eller vår intellektuelle redelighet kommer oss eller nye generasjoner til unnsetning. Illusjonene er for godt forplantet i oss, og desto bedre vi er til å fortrenge virkeligheten, desto mer “ålreit” blir livet. Helt til naturen viser sitt sanne ansikt, slik den av og til gjør. Og når den gjør det så fremstår realiteten som uvirkelig for oss.

Doctor: «I’m afraid you have an inoperable tumor and haven’t long to live.Patient: “That can’t be. I feel in perfect health».⁴

For erkjennelsen om at tilfeldigheten er vårt eneste rådende prinsipp, passer ikke inn i synet på oss selv som den spesielle og unike arten i altet. Når vi blir rammet av et lynnedslag eller en uforklarlig sykdom, så er det helt uforståelig. Kun unntaksvis slipper realiteten gjennom og når den gjør det, så står vi som regel sammenbruddet nært.

“Puppets on a string”

Det er verken et tungt eller akademisk språk som venter deg i boka til Ligotti. Det skal også sies at de fleste, om ikke alle ideene i boka, er hentet fra andre tenkere. Men, det er måten Ligotti setter dem sammen på som gjør boka verdt å lese. Han vil ikke forsøke å overvinne deg med en objektiv, analytisk eller drøftende retorikk, for han vet at det er fånyttes. Dette kan være befriende, men vi må likevel spørre oss hva Ligotti egentlig vil oppnå når alt kommer til alt.

Ligotti vil rive ned våre forestillinger av oss selv og vise at vi ikke er de vi tror vi er. Vi er ikke det frie, rasjonelle og evolusjonært perfektible vesenet på toppen av næringskjeden. Ikke har vi fri vilje og ikke klarer vi, til tross for vår rasjonelle kapasitet, å innse at å sette bevisst liv til verden er moralsk feil. Vi drives av indre mekanismer som gjør oss til “puppets on a string” ifølge Ligotti, som sammenligner vårt utgangspunkt med det vi kjenner i sjangeren for skrekklitteratur eller film. Her er det ofte slik at vi er underlagt ukjente krefter både inni og utenfor oss. Det er vi i virkeligheten også, mener Ligotti.

Det mest interessante med arbeidet til Ligotti er imidlertid forskningen han viser til som gjør den biologisk/psykologiske konspirasjonen mer forståelig. Han trekker inn Ernest Becker og Sheldon Solomon⁵, som han etter mitt syn kunne ha fremmet enda mer. Dette for å utdype hvor betydelig dødsinnsikten er for vårt behov for mening og vår heroiske levemåte. Ligotti tar det han har bruk for i sin egen tese, men holder seg til filosofien, selv om psykologien⁶ har flere teorier av interesse som jeg tror kunne ha styrket Ligottis konspirasjonsteori.

Filosofi på sitt mest ekte

Dette er boka for deg som vil inn i filosofien på sitt mest nådeløse og ekte. Det vil si, det er filosofi på sitt mest upopulære og uakademiske i måten. Ligotti forener tankegods og ideer mellom ulike disipliner og forfattere mot et felles mål: å avsløre hvordan livet velges videre uten vårt samtykke. Samtidig er Ligotti smertelig klar over at verken dette eller noe annet litterært arbeid kan riste oss ut av vår livsbejaende lykketilstand. Til det er selvbedraget for sterkt og for integrert i oss. Dermed er det ikke annet å gjøre enn som Ligotti sier:

«Keep your medicine and liquor cabinet stocked like the rest of us.»⁷

Noter

1. Thomas Ligotti, The Conspiracy against the Human Race: A Contrivance of Horror (Penguin, 2018), s. 21.
2. For den som er interessert i et slikt argument kan lese: Herman Tønnessen. 1966, «Happiness is for the pigs – Philosophy versus Psychotherapy», Journal of Existentialism, 7:26, 181–213.
3. Ligotti, The Conspiracy against the Human Race: A Contrivance of Horror, s. 108.
4. Ligotti, The Conspiracy against the Human Race: A Contrivance of Horror, s. 72.
5. The denial of death og Terror management theory. Begge er teorier som utdyper hvor stor betydning dødsinnsikten har på oss og hvor avgjørende evnen til fornektelse er for måten vi lever på.
6. Her kunne Ligotti trukket inn teorier som depressiv realisme og Pollyanna-prinsippet.
7. Ligotti, The Conspiracy against the Human Race: A Contrivance of Horror, s. 172.