«JEG ER VELDIG GLAD I DEM, LILLE BEVER»
Avskjedsseremonier slipper leseren inn i samspillet og samlivet til Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoirs og kan fungere som en «filosofisk baktrapp» til deres virke som aktivister, filosofer og forfattere.
Publisert
Sist oppdatert
Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir hadde heltestatus blant unge raddiser helt fra slutten av andre verdenskrig og fram til syttitallet. De to var antiautoritære, de tok avstand fra borgerlige forpliktelser og de levde sammen, men i et åpent forhold. Begge kunne foretrekke andre elskere og beundrere – en avtale Sartre visste å gjøre bruk av. Da Sartre døde 75 år gammel i 1980 fylte femti tusen sørgende gatene i Paris.
Jeg hørte om de to først da 1970-årene begynte. Det som fenget var oppmuntringen til å gå sin egen vei, å «fly sin egen drage». Det betydde at jeg var fri til å velge mitt eget liv, ikke bare «bli til noe» for å please far og mor. Fri til å finne min egen vei og å kunne stå for det jeg eventuelt kom til å velge.
Den gang ante jeg ikke at Jean Paul og Simone allerede hadde begynt sin avskjedsseremoni. Den endelige avskjeden. Seremonien varte i 10 år, skriver Simone de Beauvoir, og legger til: «Det er disse 10 årene jeg forteller om i denne boka.» Simone regnet riktig, Jean Paul ble den første. Han var den som levde hardest av de to. I dag ler vi litt av at Sartres hovedverk Væren og intet (1943) muligens er filosofihistoriens eneste magnum opus som er skrevet i amfetaminrus.
Eksistensfilosofi
Virkeligheten, slik vi faktisk står i den, er eksistensialistenes hovedanliggende. Det er situasjonen vi er i som skal være gjenstand for filosofien. Simone de Beauvoir begynte å skrive ned hendinger og handlinger i Sartres og eget liv i 1970. De to brukte en kassettspiller og gjorde opptak der han fortalte historien om seg selv fra guttedagene og til voksenlivet. Avskjedsseremonien består av Simone de Beauvoirs notater og hennes utskrifter fra disse lydbåndopptakene.
I dag, når jeg selv er nesten like gammel som Sartre var da han gikk ut av tiden, leser jeg Bente Christensens eminente oversettelse av Simone de Beauvoirs La Cérémonie des adieux, med en klump i halsen. Den klumpen var ikke der i 1970. Den gang skulle vi forandre verden. «Come on, everybody!» (Allez vous!) Nå tenker jeg innimellom at det kanskje er smartest hvis vi ikke forandrer så helsikes mye.
De to ville leve slik de lærte. Kort fortalt: Eksistens går foran essens. Det betyr at du og dine valg er mer vesentlig enn essensen, «faktisiteten», eller det «værende» om du vil. Det er din væren som setter tingene i bevegelse, derfor er det avgjørende hva du gjør med ditt liv, hvilke valg du bestemmer deg for og hvordan du tar ansvar for eller flykter fra dine valg.
Egentlig og uegentlig eksistens snakket vi studenter mye om. Å «stivne i faktisiteten» var en nedsettende karakteristikk rettet mot de konservative. En stund tror jeg vi brukte «stivnet i faktisiteten» om alle som ikke var enige med oss.
«Filosofene til nå har bare fortolket verden. Dét det kommer an på er å forandre den!» som Karl Marx sa. Sartre og Beauvoir levde etter denne maksimen. De var engasjerte, samfunnskritiske filosofer. Når de sa, skrev eller gjorde noe, ble de hørt. Det ble gjengitt i aviser, radio og fjernsyn, og de to var alltid og uten unntak på de svakestes side.
Avskjedsseremonier slipper leseren inn i samspillet og samlivet til de to på en måte som bør interessere lesere som allerede har undersøkt eksistensfilosofien. Men vi har ikke med en fagfilosofisk tekst å gjøre her. Den norske oversettelsen er lett å lese. Det kreves få om noen fagfilosofiske forutsetninger for å ha glede av teksten. Jeg anbefaler boken også til lesere som kanskje husker paret, lesere som grunner over hva som egentlig foregikk mellom de to. Man blir overrasket over åpenheten og ærligheten. Av og til ble jeg rørt fordi det blir klart at Simone de Beauvoir har vært bekymret for Sartre i mer enn 20 år.
Da Sartre lå for døden i april 1980 skriver hun:
«Men jeg forsto at han visste at han var fortapt, og at han ikke var fortvilet over det. Han kom bare tilbake til den bekymringen som hadde plaget ham de siste årene: pengemangel. Neste dag lå han med lukkede øyne, tok håndleddet mitt og sa: -Jeg er veldig glad i Dem, lille Bever. Den 14. april da jeg kom, sov han; han våknet og sa noen ord uten å åpne øynene; så satte han fram leppene. Jeg kysset ham på munnen og på kinnet.»1
Det var altså kjærlighet der. Selv om de ikke hadde levd som et par som delte bord og seng siden årene før andre verdenskrig.2
Her et eksempel fra 1978 som Beauvoir mente det var riktig å dele med oss:
«Han var fremdeles sammen med mange unge kvinner: Melina og flere andre. Da han en dag klaget over at han arbeidet for lite sammen med Victor, sa jeg leende til ham: ‘For mange kvinner?’ - ‘Men det er nyttig for meg,’ svarte han. Og jeg tror at det virkelig var mye takket være dem at han fikk livslyst. Han erklærte overfor meg med naiv selvtilfredshet: 'Jeg har aldri gjort slik lykke hos kvinnene.'»3
Kassettspilleren.
Andre del er utskrifter fra lydbåndopptak: «Samtaler med Sartre». På 1970-tallet skaffet Simone de Beauvoir en kassettspiller for å ta opp noen av samtalene de to hadde seg imellom.
Disse samtalene er interessante fordi de får fram Sartres «oppvåkning» i 11-12 årsalderen. Han fant en notisbok gjenglemt eller mistet på en benk på en togstasjon og bestemte seg: «Jeg skal bli forfatter!» Senere observerte han noe som skulle bli vesentlig: Han kom ut fra en kinoforestilling og ute på gaten innså han at alt her ute, utenfor kinosalen, er tilfeldig. Inne i salen, i filmen, er alt planmessig og organisert og «stivnet». Det levende livet der ute er tvers igjennom tilfeldigheter – eller kontingens, som vi sa. Og naturligvis: Det enkleste er å ordne seg i faktisiteten og å bli der. Altså å godta alle kurante borgerlige forpliktelser, ikke risikere noe ved å ta egne, originale og risikable livsvalg.
Jeg kjenner meg igjen: «Begynn heller på lærerskolen, Lars! Ikke hold på med den der filosofien din!» Sartre og de Beauvoir kjente lukten av småborgerskapet slik trollet i eventyrene kunne lukte «kristenmannsblod.» Disse samtalene er underholdende og gir god innsikt i tanker de to delte.
Etter hvert kommer en stoisk holdning til syne hos Sartre. De siste årene med mye sykdom, sterkt svekket syn, røykebein og himmelhøyt blodtrykk sier han ofte til Simone: «Vi har gjort det vi hadde å gjøre.»4 Han hadde vondt for å gi opp sigarettene og hans nærmeste måtte rasjonere på whiskyen. Den kunne vannes ut, uten at han oppdaget det. Selv om han mente at man bare kunne tenke alene ønsket han å få til et felles arbeid med Simone de Beauvoir.5 Vi vet jo at de to gjerne satt side om side og skrev på hver sin tekst. Enten de befant seg på Les deux Magots eller Le Select i Paris, eller på ferie i Venezia; skriving var det hele tiden. Helt til Sartre mistet synet av sin diabetes. Mot slutten av livet gjentok han flere ganger et ønske om å skrive et filosofisk arbeid sammen.
Det som pirret min nysgjerrighet da jeg fikk boka til gjennomsyn var Sartres besøk hos Andreas Baader i fengsel i Tyskland, 1974. En samlet europeisk presse eksploderte. Vi kjente rystelsene fra eksplosjonen helt til Tromsø. Andreas Baader og Baader-Meinhof-banden skulle man ikke snakke med. Selv ikke Jean Paul Sartre skulle ha noe med sånne mennesker å gjøre. Men Sartre tok alltid parti hvis han mente noen ble diskriminerte. Dengang var det soningsvilkårene til de fengslede, Andreas Baader, Ulrike Meinhof og Gudrun Ensslin som var drivkraften. Var soningen en psykologisk tortur?
Initiativet til Sartres fengselsbesøk kom fra Ulrike Meinhof. Gjennom sin advokat formidlet hun at en internasjonalt kjent filosof kanskje kunne beskytte Andreas Baader. Muligens forhindre at han ble drept.
Allerede i 1974 var Sartre syk. Han hadde fått diabetes, synet var svekket og bena var dårlige av over 40 år med 40 Gauloise om dagen. Fram til 1979 brukte han jevnlig Corydrane, stimulerende tabletter med både amfetamin og pussig nok også aspirin!
Møtet med Baader ble psykedelisk. Det finnes utskrifter av «samtalen» i fengslet. Baader var ikke stabil. Han leverte en usammenhengende og ubegripelig monolog som skulle bevise at Røde Arme Fraksjon var den eneste riktige og nødvendige kamporganisasjon som skulle skade kapitalismens hjerne, vekke befolkningen og styrte systemet.
Sartres budskap var at RAF måtte slutte å drepe folk. Da ble Andreas Baader forbanna og skjelte ut Sartre på det groveste. Baader avsluttet og gikk fra møtet rasende. Flere år etter at både Sartre og de Beauvoir var døde kunne Der Spiegel publisere et stenografert referat fra møtet. Slik vet vi at Sartre faktisk ba Røde Arme Fraksjon om å slutte å drepe folk. Det sluttet de ikke med, som vi vet.
Avskjedsseremonien er en rik bok. Jeg har ingen vanskeligheter med å anbefale denne nye, norske oversettelsen. Den er som nevnt godt oversatt og lett å lese. Jeg ser på boken som en «filosofisk baktrapp» til Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoirs virke som aktivister, filosofer og forfattere.
Noter
- Avskjedssremonien, s. 170. Sartre døde den 15. april, 1980
- Simone de Beauvoir: A Transatlantic love affair. Letters to Nelson Algren. NYP 1998, s 209
- Avskjedsseremonier, s 151.
- Ibid s 69
- Ibid s 137-8.
