PARFITS MORALSKE SANNHET

Derek Parfits monumentale arbeid On What Matters, som omsider kom ut i fjor, blir av mange sett på som det viktigste arbeidet i etikk siden Immanuel Kants andre kritikk, og av noen sett på som det viktigste arbeid i etikk noensinne. Rivalene måtte være Kant og Aristoteles. Etter Kant er det bare Henry Sidgwick som er på dette nivået, men ham er det få som har lest. Mange ville vel også framheve John Rawls, men jeg er enig med dem som vurderer dette til å være viktigere som rent filosofisk arbeid. Rawls har og har hatt stor betydning utenfor filosofien ved sitt potensial for stillingtagen og anvendelse, og vil slik sett være viktigere der enn innenfor etikken.

Parfit holder seg til de store grunnlagsproblemene i filosofien og her borer han helt usedvanlig dypt. Disse filosofiske grunnlagsproblemene er avgjørende på så mange måter, det er her man finner det virkelige grunnlaget for eventuelle anvendelser i forhold til en lang rekke praktiske spørsmål. Parfits arbeid gjør argumentasjonen i svært mye anvendt etikk som vi ser i dag ganske så irrelevant.

Samtida vår er full av billige meninger om etiske spørsmål, hos Parfit finner vi det grunnlagsmaterialet som seriøse arbeider i anvendt etikk nå må forholde seg til. Det er kanskje ikke så stor grunn til å tro at mange av dem som gjerne vil være synlige i media vil framvise den intellektuelle seriøsitet og redelighet som det å forholde seg Parfits arbeid avkrever.

På den andre siden er innflytelsen til denne boka allerede større enn for de fleste bøker før den publiseres; manuskriptene har sirkulert i opplyste kretser ved de beste universitetene i snart 15 år. For 12 år siden var manuset tusen sider. Mye av den grunnleggende tenkningen i etikk ved de beste universitetene er allerede i stor endret som et resultat av dette – og dét lenge før verket er publisert.

En grunnleggende ambisjon i verket, etter mitt syn den grunnleggende, er å etablere et tankegrunnlag for å hevde at moral har en sannhets- og objektivitetsdimensjon, at det finnes moralsk sannhet og moralsk kunnskap. Uten sannhetsdimensjonen finnes det selvsagt ikke kunnskap.

Det vil si at alle forsøk på å redegjøre for de dypeste sidene av moralen med utgangspunkt i følelser, ønsker eller andre subjektive tilstander, som igjen underkastes ulike krav slik at de verste utvekstene blant merkelige følelser lukes vekk, er dømt til å mislykkes.

Konklusjonen i verket har brodd mot all kulturrelativisme.

Et annet hovedmål er å vise at de tre rådende etiske tilnærmingene i dag kan sees på som ulike veier til det samme, som ulike ruter til den samme fjelltoppen. Dersom det er et holdbart synspunkt, har det ikke bare stor interesse i seg selv, det gir også betydelig støtte til det første synspunktet over, om objektivitet og kunnskap i moral. Disse tre hovedretningene i dag er konsekvensialisme, kontraktualisme og kantianisme.

Konsekvensialistene er mange og varierte, og Sidgwick er nok den største gjennom tidene. Den viktigste kontraktualist i dag er Tim Scanlon. Kantianerne er det også en god del av. Trolig vil disse være de som er mest kritiske til Parfit, først og fremst fordi han leser den andre versjonen av det kategoriske imperativ på en måte som de ikke umiddelbart vil være med på. Det er versjonen om at du «aldri skal bruke noen bare som et middel, men alltid som et mål i seg selv».

Parfit har ikke en helt standard måte å forstå dette på i det han vektlegger rollen til ordet «bare» ganske så sterkt. Jeg finner Parfit klargjørende her – hans Kant er en langt klarere posisjon enn den som framkommer i de fleste Kant-lojale tolkninger.

Et tredje hovedanliggende for Parfit er å etablere grunner som objektive. I forlengelsen av dette vil han se begrepet om «grunner» som dét fundamentale normative begrepet. På 1990-tallet gikk en tidlig utgave av Parfits manuskript under tittelen Rediscovery of Reasons: vi skulle gjenoppdage Platons og Aristoteles’ måte å tenke på grunner på. Dette er trolig det feltet der innflytelsen fra Parfit har vært størst i lang tid. Å innse at det finnes grunner for å gjøre ting er dermed rett og slett en måte å innse at det finnes moral og objektive verdier. Det finnes noe som «matter» – som betyr noe.

Det er vanskelig å evaluere dette arbeidet, ikke minst fordi det likevel er en frustrerende bok, den er veldig lang, veldig kompleks, kanskje alt for kompleks. Boken inneholder en nyttig innledning ved Samuel Scheffler, fire essays med kritiske innspill om deler av arbeidet ved filosofene Susan Wolf, Barbara Herman, Allen Wood og Tim Scanlon.

Alt dette, og alle diskusjonene som Parfit går inn i gjennom alle sidene, gjør at hele verket framstår med engasjerte og avklarte forbindelser til det meste som har vært oppe i den viktige filosofiske litteraturen om moral de seneste tiårene. Siden verket byr på all denne rikdommen, og mye av kommentarene og litteraturen Parfit engasjerer seg i forhold til, allerede i mange tilfeller er tankemessige responser på tidligere versjoner av samme verk, blir det å vurdere hva som er verkets betydning nesten umulig.

På den annen side så er dette et absolutt must for enhver med et seriøs interesse i slike spørsmål, og hvert kapittel og hver side er som regel en opplevelse og en intellektuell nytelse. Det er ingen grunn til å skyve den unna på grunn av omfanget: sidene er tross alt små, språket er lett tilgjengelig og veldig klart, og tankene er tydelige og store.

Det finnes få eksempler på denne typen filosofisk arbeid og ambisjon i vår tid, og enda færre eksempler på verk som flytter milepæler slik som dette gjør. Gitt all den glede som hver side gir – å lese dette redder sommeren for mange.