SKJØNNLITTERÆR FILOSOFI

Det er betimelig å spørre hva skjønnlitteratur kan bidra med i filosofisk refleksjon. Er det ikke kontraintuitivt å gripe til det oppdiktede for å forstå det værende? Ikke dersom man deler oppfattelsen til kommunikasjonsforskeren Walter Fischer¹ og det narrative paradigme han foreslo på 80-tallet, at all betydende kommunikasjon er narrativ. 

Fra dette synspunkt har skjønnlitteratur den samme muligheten for å fortelle noe interessant om det å være menneske som fagfellevurdert forskning. Skjønnlitteraturen kan forstås som tankeeksperimenter. Eksperimenter som kan og bør tas alvorlig, i det minste fordi de forteller noe om det mennesket som har skrevet teksten. Etter min mening er dette også en årsak til at KI-generert tekst aldri vil interessere som litteratur, den evner ikke oppfylle en gang dette minimumskriteriet for at teksten skulle interessere. En annen og kanskje enda viktigere grunn til at litteraturen er interessant fra et filosofisk ståsted – i hvert fall for oss som synes at filosofi som utelukkende er teoretisk har mindre verdi enn den som er praktisk – er at tankeeksperimentene er en arena for å teste hvordan filosofiske diskurser kan arte seg praktisk.

Litteraturen byr oss det som er tankevekkende og interessant. Nobelprisvinner Jon Fosse er inspirert av Adorno, Derrida og Heidegger², og mye litteratur kan med fordel leses som en del av en filosofisk samtale. Likevel er kanskje ikke alt like interessant. Derfor vil Salongen forsøke å lose deg gjennom den jungelen av bøker som finnes og vise frem de som har lettere gjenkjennelige filosofiske konnotasjoner. Overvekten av bøker med filosofi på overflaten vil nok være det Jon Bing og Tor Åge Bringsværd kallet fabelprosa³ – science fiction og fantasy. Det er mulig at eksperimentene i denne genre er lettere å krystallisere siden forfatteren kan tillate seg å ta i bruk det rent fiktive. Som Jorge Louis Borges skriver, «… metafysikken er en gren av den fantastiske litteratur.»⁴. Nedenfor følger tre mikroanmeldelser som har som formål å pirre interessen for skjønnlitteratur som dufter sterkt av filosofi. Eller kanskje forholdet er omvendt?

Labyrinter av Jorge Louis Borges

Noveller, 128 sider
De norske bokklubbene, 1994

Som oftest inneholder novellesamlinger et flertall tekster som er gode, noen mindre gode og et par briljante. Når en leser Jorge Louis Borges’ Labyrinter blir en nok slått av at fortellingene er meget gode alle sammen. Det er ikke kun denne leseren som har denne oppfattelse. Labyrinter er en av de hundre bøkene i bokserien Århundrets bibliotek. Det er imponerende for en bok hvor de filosofiske spekulasjonene ikke er å finne mellom linjene, de er selve fortellingen. Borges var selv interessert i matematikk og filosofi, Arthur Schopenhauer var en av hans inspirasjonskilder.

Boken åpner med «Tlön, Uqbar, Orbius Tertius». Her lykkes Borges med å skape en lesbar tekst som over få sider omhandler metafysikken med dykk ned i filosofiske funderinger om rommet/tiden, materialisme, språk og psykologi. Vi blir også møtt med eksplisitte referanser til David Hume, John Berkeley, Schopenhauer og Baruch Spinoza. Fortelling dreier seg om en encyklopedi, og tar oss med på en reise som viser til hvordan vi forstår den verden vi bor i. Teksten kulminerer med «Tlön kan nok være en labyrint, men det er en labyrint uttenkt av mennesker, en labyrint som er laget for at menneskene skal tyde den ... Verden vil bli Tlön», sitatet referer til at vi er selv skapere av våres verden, dette på godt og ondt.

I «Biblioteket i Babel» bruker Borges universet, dettes skapelse og utfoldelse som bakgrunn for novellen. Sitat som, «Biblioteket er uendelig og periodisk» gir et innblikk hvordan Borges formentlig forstod universet. Teksten tar også utgangspunkt i noe som Borges skattet meget høyt nemlig biblioteket. Fortellingen er en variant av tankeeksperimentet med uendelig mange aper: Hvis et uendelig antall aper sitter med hver sin skrivemaskin, vil de nødvendigvis produsere Shakespeares sonetter ved en tilfeldighet. Novellen handler om en mann som vandrer i Biblioteket, fortalt gjennom kortfattede, men lite forlokkende, beskrivelser. Enda en gang byr Borges på en metafysisk omgang, i en tekst med søkelys på evigheten og vårt forhold til den. Novellen kan også leses som vår endeløse søken etter meningen med tilværelsen.

«Mannen med den gode hukommelse» handler om Ireneo Funes, en mann som ikke kan glemme. Også i denne novelle presenteres vi for noen av temaene som Borges var mest opptatt av. Matematikken, John Locke og til og med en snert av språkfilosofi blir tematisert. Undertegnet gleder seg også over Borges’ omgang med sinnsfilosofi (philosophy of mind) i denne fortellingen. Det er fortsatt mye vi ikke vet om hjernen⁵ og dennes irrganger og derfor er det gode anledninger for mange spennende spekulasjoner, noe Borges viser tydelig her, «Å tenke er å glemme forskjeller – det er å abstrahere, å generalisere», som et eksempel på hvordan vi kan forstå prosessen med å tenke.

Boken inneholder 16 noveller, det er altså mer filosofisk prosa å glede seg til enn hva som er nevnt i denne anmeldelse.

Slaughterhouse-5 av Kurt Vonnegut Jr.

143 sider
Triad/Panther Books, 1979

Krig, død og menneskers ondskap mot hverandre er store temaer som dessverre ikke blitt mindre relevante gjennom menneskets sivilisasjonsbygning. Disse emnene er omdreiningspunktet i bøkene til humanisten Kurt Vonnegut Jr. Grobunnen kommer fra hans egen erfaring som krigsfange i Dresden i 1945, da byen ble bombet av de allierte. Sporene fra denne opplevelsen kan gjenkjennes i alle Vonneguts bøker. Selve hendelsen i Dresden klarte han først å skrive om etter nesten to tiår som forfatter. Resultatet er Slaughterhouse-5.

Boken er langt fra en kronologisk fortelling om episoden. I stedet velger Vonnegut å sjonglere med tidsbegrepet og vår forståelse av tid. Protagonisten Billy Pilgrim «faller ut av tiden» under andre verdenskrig. Etter dette opplever Billy forskjellige perioder av sitt eget liv, tilsynelatende uten evne til å styre hvor og når han dukker opp. Det betyr også at han opplever sin egen fødsel og død flere ganger. En får inntrykk av at Billy ikke evner å endre på noe av det han opplever og boken kommuniserer et underliggende deterministisk syn på virkeligheten.

Tralfamadorianene er romvesen som lever i fire dimensjoner og de forklarer for Billy at fortid, nåtid og fremtid er alle til stede samtidig, derfor er vi alle allerede døde og vi trenger ikke sørge over døden. I tidsfilosofien blir dette synet kalt eternalisme. Tralfamadorianene sier videre at «all time is all time. It does not change». Når Billy ber om en forklaring til hvorfor ting skjer som de gjør får han følgende forklaring: «why you, why us, why anything? Because this moment simply is».

Boken kan leses som et forsøk på å forstå det som ikke lar seg begripe: meningen med livet, hvorfor ondskap finnes og hva vi skal gjøre med vår eksistensielle uvitenhet. Gjennomgående i de mange bøkene til Vonnegut er hans humanistiske syn på livet, «vi er det vi utgir oss for å være, så vi må være forsiktige med hva vi utgir oss for»[6] [min oversettelse]. Vonnegut var selv en fortaler for at fabelprosa er nødvendig for å nærme seg det som ikke lar seg begripe. I en diskusjon i boken diskuterer protagonisten litteratur og fabelprosa, og Mr. Rosewater som han diskuterer med sier, «Everything there is to know about life is in The Brothers Karamazov [by Dostojevski] ... but that isn’t enough anymore». Jeg leser det som at før atomalderen var det tilstrekkelig å forholde seg til livet som i Brødrene Karamoazov men det er ikke lengre tilfellet, noe annet må til for å begripe nåtiden.

Dr. No av Percival Everett

278 sider
Influx Press, 2023

Dette er bra, så utrolig bra. Percival Everett er (takk og pris) en meget aktiv forfatter, men tross stor produksjon og fantastiske tekster så er han relativt ukjent her til lands. Ingen av bøkene hans er oversatte til norsk. Akkurat som Vonnegut evner Everett å skrive om tunge temaer på en måte som gjør at man ler, midt i miseren. Everetts omdreiningspunkt er den strukturelle rasismen som finnes i USA. Dette er også bakteppet i Dr. No, men boken handler aller mest om ingenting. Lurer du på hvordan du skal få en bok om ingenting til å fremstå spennende? Everett viser veien i en bok som er tettpakket med metafysiske, matematiske og logiske referanser.

Allerede fra første side demonstrer Everett både humor og et skarpt intellekt. Han inviterer den som har selv en smule interesse for metafysikk til å lese videre (når leste du sist en skjønnlitterær bok hvor ontologi blir eksplisitt nevnt på side 1?!). Boken byr på platonske former, Thesevs’ skip og Hilberts hotell. Mye teori og tankenøtter med andre ord. Samtidig så blir det nevnt flere steder at med teori alene kommer du ingen vei, og Everett belyser hvor viktig det er med pragmatiske tilnærminger til verdslige problemer. Du kan ikke tenke deg vekk fra noen som prøver å skade deg, du må også gjøre noe aktivt.

Boken er også en kritikk av akademia, en verden Everett lever i som professor i engelsk ved University of Southern California. Jeg leser det som at han er en forkjemper for en humanisering av naturvitenskapene, ikke helt ulik det Isabelle Stengers skriver om i For en demokratisering av vitenskapene. Everett skriver, «Logicians, mathematicians and scientists all worry that their proposed theory will yield a contradiction, the coffin nail of rational thought, but should they be more like theologians and corporate and tax lawyers?». I et annet eksempel beskriver Everett hvordan vi kan se annerledes på hvordan vi i dag tenker om forskning, «Hegel had it turned around. One doesn’t start with a thesis. One starts with the antithesis. Everyone always underestimates negation». Boken stiller generelt opp mange ontologiske og epistemologiske funderinger, som reflekteres fra perspektivet til protagonisten – en professor i matematikk. Her kommer han med en ontologisk tanke. «I was reminded that all we see is really all we know, everything else is induction, deduction or simple guesswork». Disse fundamentale funderingene handler også om hvordan vi kommuniserer sammen, da spesielt innen forskningens verden, som bekjent utgir seg for å være objektiv: «Now I knew that any movement from initial pure thought was a movement away from precise meaning or representation».

Utover de filosofiske tilskuddene er Everett en mester med det engelske språket. Det kommer til sin rett når ingenting blir diskutert. Bare se her: «Things are matter, some things matter, nothing is never matter, nothing matters». Videre kommer et enkelt sitat for å illustrere humoren til Everett «Eigen asked for Raisinets, I would have settled for a raison d’etre». Hvis du tenker at her ble det alt for mange sitater til en så kort anmeldelse, da sier jeg som hunden til Wala Kitu (protagonisten), Trigo «That’s the kind of thinking that only becomes possible with the closure of metaphysics».

Avsluttende refleksjon

Filosofi og litteratur fordrer begge refleksjon. I filosofien gjøres refleksjonen eksplisitt, siden den gjerne har som formål å grave frem det som underbygger aksiomer og forutinntattheter. Litteraturen på sin side er mer implisitt, men gjennom den skapende prosessen tvinger det seg frem refleksjoner som minner til om hva man finner i renere filosofiske diskurser. Når det er sagt krever forskjellig litteratur forskjellig grad av refleksjon og derfor også forskjellig grad av nærhet til den mer rendyrkede filosofiske tenkingen.

Historier er noe vi eksponeres for konstant. Vi bruker historier når vi skal argumentere overfor oss selv og andre om de valgene vi har tatt og når vi skal tenke og reflektere over det som er komplekst. Filosofer har vært gode til å diske opp med tankenøtter, paradokser og store spørsmål. Vanskeligere har det vist seg å komme med svar på spørsmålene. Hva skal vi gjøre for å begripe det ufattelige og det som ikke lar seg besvare? Det vi kan gjøre er å reflektere dypere og bredere, for å prøve å komme nærmere en omfavnelse det som ikke lar seg favnes. Dette kan ses på som en av kjerneoppgavene i filosofien, men den lar seg likevel tilnærmes multimodalt. Vi kan kombinere fagfilosofisk spørsmålsstilling med skjønnlitterære historier. De overnevnte tekstene er et godt sted å begynne.

Noter

1. Fisher, Walter R. Human Communication as Narration : Toward a Philosophy of Reason, Value, and Action. Studies in Rhetoric/communication. Columbia, S.C: University of South Carolina Press, 1987.
2. Jon Fosses fem fjes. Morgenbladet. 2023
3. https://www.vinduet.no/essayistikk/fabelprosa-bing-bringsvaerd/
4. Borges, Jorge Luis. Labyrinter. Århundrets Bibliotek. Oslo: Den Norske Bokklubben, 1994. s 12
5. Dersom en ønsker et bilde av utvikling av forståelsen for våres hjerne anbefales The idea of the brain – Matthew Cobb
6. Vonnegut K. Mother night. New York: Avon Books; 1967. Introduksjonen.