UNDRING OG REFLEKSJON PÅ TIMEPLANEN

Forkortelsen «KRLE» har stått på timeplanen til barna mine i mange år. Likevel vet jeg lite om dette faget. Før jeg blar opp i de nye KRLE-bøkene til Cappelen Damm, tar jeg derfor en titt på læreplanen. Når jeg leser den første setningen, skjønner jeg at Utdanningsdirektoratet har høye ambisjoner på vegne av faget: «KRLE er et sentralt fag for å forstå seg selv, andre og verden rundt seg.»

Er det sannsynlig at elevene på ungdomstrinnet vil få en økt forståelse av seg selv, andre og verden rundt seg etter å ha lest disse bøkene? Sagt på en annen måte: Kan det nye læreverket få elevene til å tenke, reflektere og undre seg?

Et godt førsteinntrykk

Det første som slår meg når jeg holder de tre nye KRLE-bøkene i hendene, er hvor godt det føles å holde fysiske lærebøker i hendene. Som kjent er trykte bøker sjelden vare i norske klasserom anno 2024. Bøkene virker meget forseggjorte, både når det gjelder trykkekvalitet og design. De er rikt illustrerte, og bildene er i stor grad med på å skape interesse for det faglige innholdet. Det virker som om både forlaget, forfatterne og designerne har brukt tid og krefter på å gi fagstoffet en solid og tillitvekkende presentasjon.

Men så var det tittelen på læreverket, da. Bøkene heter ganske enkelt «KRLE 8-10». Det er da litt fantasiløst? Samtidig forstår jeg at det er vanskelig å finne på en god tittel til et læreverk som skal dekke alle de fire bokstavene i KRLE: Kristendom, religion, livssyn og etikk.

Kanskje er denne nokså kjedelige boktittelen symptomatisk for selve faget? Er det rett og slett litt for stort for sitt eget beste?

Dette inntrykket blir forsterket når jeg spør min egen tretten år gamle datter om hva KRLE-faget egentlig handler om. Vanligvis har hun ingen problemer med å ordlegge seg, men akkurat dette spørsmålet synes hun det er vanskelig å svare på. Jeg får ikke vite stort mer enn at de har lært litt om etikk og livssyn. Hun forteller også at de har jobbet ganske mye med ulike religioner, aller mest med kristendommen – noe som bringer oss over til den omdiskuterte K-en i KRLE.

K for Kristendom

K-en i KRLE-faget står som kjent for «Kristendom». Denne bokstaven ble lagt til etter en hestehandel mellom Solberg-regjeringen og KrF i 2015. Før jeg leste læreplanen, antok jeg at kristendomsundervisningen utgjorde omtrent en fjerdedel av faget. Men en liten bokstav kan ha stor betydning, noe den siste setningen i læreplanens innledning viser tydelig: «Om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap.»

Innledningen til læreplanen blir altså avsluttet med en ren instruks til lærerne, som strengt tatt slår beina under den foregående setningen: «Til sammen skal elevene bli godt kjent med bredden av religiøse og ikke-religiøse livssyn.» Hvordan kan elevene få en slik breddekunnskap når 290 av 580 skoletimer skal handle om én religion?

Bare så det er sagt, har jeg ingenting imot at elevene lærer om kristendommen på skolen. Men halvparten av tiden? Det virker lite tidsriktig i 2024. Og det kan virke som om forfatterne av læreverket har tenkt det samme som meg. Bøkene er inndelt i tre overordnede temaer, og med unntak av det første temaet i boka for åttende trinn, handler ingen av dem kun om kristendommen. Bøkene legger altså ikke opp til at kristendommen skal ta så stor plass som læreplanen krever. Det virker som en fornuftig vurdering.

Bør Sarah snitche?

Siden jeg skriver denne omtalen for et tidsskrift for filosofi og idéhistorie, kommer jeg først og fremst til å konsentrere meg om kapitlene som handler om etikk, filosofi og kritisk tenkning. Jeg starter med boka for åttende trinn.

Her har temaet «filosofi og etikk» fått en helt egen del, skrevet av Solbjørg Øvretveit. Denne delen åpner med et kjent sitat: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Sitatet er tillagt Voltaire, på tross av at han mest sannsynlig aldri har sagt disse berømte og bevingede ordene. Det er kanskje ikke så farlig, all den stund sitatet sier noe sant og viktig om ytringsfrihet?

På de følgende sidene får elevene en innføring i hva som menes med begrepene filosofi og etikk. Øvretveit har valgt å forklare disse begrepene ved hjelp av en fortelling om skoleeleven Sarah. Hun har lagt merke til at klassemiljøet er blitt utrygt: «(...) stemningen i klassen hadde endret seg i det siste. Først var det bare noen få som kom med kommentarer av typen hore, homo og mongo, men etter hvert hadde flere slengt seg på.»

Når de har lest denne korte fortellingen, kan elevene diskutere med en medelev: Hva bør Sarah gjøre? Skal hun si fra til kontaktlæreren, eller er det å «snitche»? Slik får elevene aktivt utforske en etisk problemstilling som jeg tror de aller fleste ungdomsskoleelever vil kjenne seg igjen i. Dette er en fin måte å engasjere elevene på, men det hadde kanskje vært enda bedre om de ble presentert for et etisk dilemma uten en implisitt «fasit». Det er vel ingen som egentlig er uenige i at Sarah bør si fra til læreren?

Hva ville Kierkegaard gjort?

Når elevene har lært seg de viktigste fagbegrepene, kan de gå videre til å lese om noen av de sentrale retningene i filosofihistorien. Øvretveit har valgt å ikke gå kronologisk til verks, og det er tror jeg er klokt. Den første retningen elevene lærer om, er eksistensialismen, representert ved Kierkegaard og Sartre. Igjen møter vi Sarah, hovedpersonen i den korte fortellingen fra klasserommet. Hun kjenner på et krysspress: «Skal hun snakke med læreren sin, eller la være?» Sagt med Kierkegaard: Skal hun «leve sant», eller leve opp til andres forventninger?

På neste side kan elevene lære om Sartre, som «(...) bygget videre på Kierkegaards filosofi, og mente at mennesket selv må skape mening i livet sitt.» Her bruker Øvretveit en annen fiksjonsfigur til å forklare Sartres filosofi, nemlig Hege fra NRK-serien Rådebank. For å føle frihet, må hun ta «(...) hensyn til sine egne behov (...)» og følge «(...) sine egne drømmer.»

På den ene siden er det sikkert mange elever som har sett Rådebank, og som dermed kan relatere til valgene Hege tar i serien. På den andre siden lurer jeg på hvor det ble av Sarah, som vi nettopp har lest om. Jeg tror det hadde vært lurt å bygge videre på denne fortellingen, for å tydeligere vise likhetene og forskjellene mellom Kierkegaard og Sartre.

Jeg skulle gjerne lest litt mer om tankene til både Kierkegaard og Sartre (for ikke å si Camus!). Samtidig vet jeg at det er trangt om plassen i lærebøker. Jeg synes også at Øvretveit formidler det sentrale innholdet i Sartres filosofi i et ujålete, presist og lettfattelig språk: «Det er alltid tøft å innrømme at vi har gjort noe galt, men det er riktig å ta ansvar. Hvis ikke mister vi vår frihet, ifølge Sartre.»

Hva vil det si å tenke kritisk?

Neste overskrift lyder «Hvorfor er filosofi og etikk viktig?» Her får elevene vite at filosofien «(...) lærer oss å tenke kritisk». Det neste avsnittet er viet Sokrates og hans berømte sitat om at «Det eneste jeg vet, er at jeg ingenting vet.» Her savner jeg kanskje litt mer informasjon om den kanskje viktigste filosofen i verdenshistorien, men samtidig viser dette korte sitatet hva kritisk tenkning handler om, nemlig å stille spørsmål. Deretter forklarer Øvretveit sammenhengen mellom tankefrihet, ytringsfrihet og samfunnsendring, og hvorfor det er viktig at vi har en felles forståelse av sentrale begreper. Hva vil det for eksempel si å være feminist? Og hva skjer hvis et begrep begynner å «leve sitt eget liv» i sosiale medier?

I de neste avsnittene kan elevene lære om hvorfor vi bør «(...) være klar over språkets kraft – på godt og vondt.» Øvretveit nevner propaganda som eksempel: «Tenk for eksempel på hva som skjer i samfunn som er i krig. I slike situasjoner blir ofte landets egne soldater framstilt som helter som kjemper på ‘det godes side’, mens fienden er nådeløs og ond.» Forholdet mellom språk og tanke er viktig, og jeg skulle ønske elevene fikk lære litt mer om sammenhengen mellom språk, virkelighetsbilder og makt. Det hadde kanskje også vært på sin plass med noen aktuelle eksempler på manipulerende språkbruk, for eksempel fra krigen i Ukraina?

Lukk øynene og tenk på en filosof

Neste kapittel har en tankevekkende og velskrevet introduksjon: Elevene skal se for seg hva de «(...) forbinder med filosofi. Om du lukker øynene, flyr kanskje tankene dine til Sør-Europa, i retning Hellas? Det er ikke usannsynlig at du ser for deg en gjeng eldre alvorlige menn i kjortler. Men vel så interessant er det du ikke ser. Hvor er kvinnene, og hvorfor ser du ikke for deg en annen del av verden?»

Dette er gode spørsmål, som hadde fortjent et helt eget kapittel, minst! Her nøyer Øvretveit seg med å forklare at filosofihistorien er dominert av «(...) mange hvite europeiske menn (...)», men at antikkens filosofer var «(...) inspirert av filosofer fra for eksempel Egypt og India.» Her savner jeg en litt dypere refleksjon rundt eurosentrisme og mangfold, men det ville trolig tatt for stor plass i en lærebok for ungdomstrinnet.

Det sentrale begrepet i dette kapitlet er dydsetikk. Dyd blir definert som «(...) kvaliteter, eller positive karaktertrekk ved mennesker.» Også her synes jeg at teksten er både presis og pedagogisk: «Aristoteles mente dydene var til for å realisere våre muligheter som mennesker. Akkurat som et frø har potensial i seg til å bli en blomst, har mennesket utviklingsmuligheter.» Det er gøy at elevene i neste avsnitt kan lese om dydsetikk blant Cherokee-indianerne. Slik gir Øvretveit fagstoffet liv og variasjon, og hun viser hvordan filosofien ikke er en vestlig oppfinnelse.

Lær kidsa Kant

Det neste kapitlet handler om pliktetikk. Det er naturligvis ingen enkel jobb å forklare Kant på halvannen bokside, men takket være klart språk og gode eksempler lykkes Øvretveit med å gi elevene en grunnleggende innføring i Kants etikk. De får en kortfattet, men presis innføring i de to viktigste prinsippene i det kategoriske imperativ: Du skal handle slik at handlingen kan gjøres til en allmenn regel, og du skal ikke bruke andre mennesker som et middel.

Det er mye god hverdagsvisdom i pliktetikken, og Øvretveit følger opp med et jordnært eksempel: «La oss si at du besøker besteforeldrene dine fordi du vet at du får ekstra lommepenger. Selv om de sikkert blir kjempeglade for å se deg, bommer du likevel moralsk, mener Kant.» Kanskje hadde det vært enda bedre om elevene fikk utforske pliktetikken i lys av en aktuell, politisk problemstilling? For eksempel om å gjøre bærekraftige valg?

Hemmeligheter og konsekvensetikk

I neste kapittel blir konsekvensetikken forklart med utgangspunkt i et scenario elevene trolig har blitt advart mot gjennom hele oppveksten – nakenbilder på avveie. Elevene skal se for seg at en venn forteller en hemmelighet som de lover å ikke fortelle videre. Han har sendt nakenbilder til en jente på videochat, og nå er det noen som presser ham for penger. Er det innafor å bryte løftet og fortelle hemmeligheten, hvis konsekvensene er gode? Og hvordan kan vi veie langsiktige og kortsiktige konsekvenser mot hverandre?

I de neste avsnittene kan elevene lese om flere etiske dilemmaer, blant annet om fotballtreneren som må veie en etisk forsvarlig lagoppstilling mot en sannsynlig kampseier. Helt til slutt knytter Øvretveit konsekvensetikken til miljø og bærekraft. Dilemmaet er hentet fra Marvel-filmen Avengers: Infinity War (2018): «Livet er ikke lenger bærekraftig, og noe må gjøres før katastrofen er et faktum.»

I bokas aller siste del løfter Øvretveit disse dilemmaene opp på et høyere nivå. Her kan elevene blant annet få reflektere rundt ansvaret vi som lever i dag har for fremtidige generasjoner: «Hvor rettferdig er det at de som skal leve etter oss, må betale for en skadet klode som tidligere generasjoner har ødelagt?» Dette er et spennende spørsmål, som har blitt ekstra brennbart i lys av de siste årenes diskusjon om langsiktighetsetikk, også kjent som «longtermism» og effektiv altruisme.

Blodpannekaker, bærekraft og Beauvoir

I boka for niende trinn har filosofien fått mindre plass. Bokas første del heter «Mangfold og bærekraft» og er skrevet av Ingvild Tonette Abdissa. Den åpner med en kort fortelling fra en mat og helse-time, der elevene sliter med å bli enige om hva slags matretter de skal lage til et festmåltid. En elev er vegetarianer, en annen spiser ikke svinekjøtt, mens en tredje vil lage samiske blodpannekaker. «Akkurat slik kan vi se for oss at verden er. Vi er mange ulike mennesker med ulike syn, ulike meninger og ulik religiøs og kulturell tilhørighet.» Selv om jeg ikke opplever selve dramatiseringen som helt realistisk, er det et smart grep å vise sammenhengen mellom mangfold og måltider. Mat er en av de viktigste identitetsmarkørene vi har.

Den neste kapitteloverskriften er formulert som et spørsmål: «Hvordan ser du for deg framtiden?» Fra egen erfaring i klasserommet vet jeg at dette spørsmålet er et godt utgangspunkt for en diskusjon om bærekraft. I en tid preget av klimaendringer og rovdrift på naturen, er det viktig å av og til løfte blikket. Hvordan ser elevene for seg sitt eget livsløp, og hva slags verden ønsker de egentlig vokse opp i?

Bærekraftmålene til FN er en viktig del av dette kapitlet: «Hvilke av de 17 målene er viktigst? (...) I Norge, der alle har rett på og tilgang til god utdanning, vil mange tenke at dette målet allerede er nådd. Da vil det være viktigere å redusere mengden klimagasser som slippes ut i Norge.» Her savner jeg en refleksjon rundt Norges rolle som oljeeksportør, men den kommer litt senere, under kapitteloverskriften «Verdikonflikt og etiske spørsmål»: «I Norge (...) har vi en pågående debatt om oljeutvinningen. Skal vi fortsette å hente olje fra havbunnen, eller skal vi stoppe utvinningen?» Jeg synes det er veldig fint at Abdissa peker på elefanten i rommet, selv om dette dilemmaet er så viktig at det godt kunne fått enda mer spalteplass.

Bokas siste del har fått tittelen «Identitet og samfunn». Her kan elevene blant annet lære om kjønn og identitet. I kapitlet «Hun, han, hen» bygger på Simone de Beauvoir og Det annet kjønn, særlig sitatet «Du er ikke født kvinne – du blir det.» Abdissa forklarer sammenhengen mellom kjønn, kjønnsroller og forventninger, og avslutter med å slå fast at det ikke finnes «(...) én måte å være gutt eller jente på, eller én form som passer alle.»

Kritiske spørsmål og nye perspektiver

I boka for tiende trinn gjør filosofien et comeback. Den første delen, som har fått tittelen «Kritisk tenkning», er skrevet av Øvretveit. Her kan elevene lære om Sokrates’ kritiske metode. Her møter de på nytt det berømte sitatet «En ting vet jeg: at jeg intet vet», som de kanskje vil huske fra boka de brukte i åttende klasse. Men hvorfor har ikke sitatet den samme ordlyden i de to bøkene?

Øvretveit definerer kritisk tenkning som å stille spørsmål, «både til det vi leser og til det vi blir fortalt.» Også her er eksemplet hentet fra en fiksjonsfortelling, nærmere bestemt filmen Dead Poets Society (1989), der læreren John Keating, spilt av Robin Williams, får elevene til å hoppe opp på kateteret for å oppdage at «Verden ser annerledes ut her oppe.» Et tips til lærerne (som kanskje kunne stått i boka) er å vise filmklippet til elevene – det ligger på YouTube.

Deretter kan elevene lese om den viktige forskjellen mellom «(...) å være kritisk og å tenke kritisk.» Øvretveit har iscenesatt en samtale mellom de to fiktive skoleelevene Elijah og Filip. Førstnevnte forteller at en gutt i klassen gikk opp to karakterer ved hjelp av manifestering, en omdiskutert mestringsstrategi som mange elever kjenner fra influensere og sosiale medier. Mens Filip avfeier manifestering som «magi», er Elijah åpen og utforskende: «Vi kan jo spørre og høre hva han sier.» Det er fint at Øvretveit tar tak i et fenomen mange elever kjenner til for å forklare hva det egentlig vil si å tenke kritisk.

Fra Sokrates til Dawkins

Neste kapittel heter «Sokrates viser vei». De som forventer en grundig innføring i Sokrates’ filosofi og metode, vil nok bli skuffet (men det gjelder kanskje ikke så mange ungdomsskoleelever?). Her bruker Øvretveit den såkalte «trippelfiltertesten» som utgangspunkt. Hun er åpen om at denne testen kun er inspirert av Sokrates’ samtalekunst, og jeg tror de tre spørsmålene kan være meget nyttige for elevene å ta med seg videre i livet: Er det som blir sagt, sant, godt og nyttig? Samtidig savner jeg litt mer bakgrunnsinformasjon om Sokrates, akkurat som jeg gjorde i boka for åttende trinn.

Kapitlet «Religionskritikk» gir elevene nyttig kunnskap om hvordan den kritiske tenkningen har formet vår egen tid, fra Copernicus via Voltaire, Kant, Marx og Freud til Dawkins. I et klart og pedagogisk språk forklarer Øvretveit hvordan et nytt og sekulært verdensbilde langsomt vokser fram, men også at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom tro og vitenskap.

Hva er meningen med livet?

Den siste delen i boka for tiende trinn, «Liv og død», er skrevet av Marius Timman Mjaaland. Her finner vi et eget kapittel med tittelen «Meningen med livet». Nå er jeg spent. Har forfatteren funnet et svar på dette evige spørsmålet? Jeg klarer ikke å dy meg, og blar opp på side 98. Ikke overraskende blir jeg møtt av en tekst som stiller flere spørsmål enn den gir svar:

«Hvis du en klar høstkveld går ut og ser opp på stjernene, kan du bli fascinert av den fantastiske himmelhvelvingen. Tusener på tusener av stjerner i et endeløst univers. Kanskje får dette synet deg til å undre deg og reflektere. Kanskje spør du deg hvorfor vi mennesker er til. Hva er meningen med vår tilværelse på en liten planet i utkanten av universet?»

Som sitatet over viser, er dette kapitlet preget av en undrende og filosoferende tone. Teksten gjør nedslag i alt fra biologisk mangfold og sammenhengen mellom sjel og kropp til grusomhetene i Auschwitz. Holocaust blir et utgangspunkt for en refleksjon rundt verdien av et menneskeliv i krig og kriser. Dette spørsmålet er brennaktuelt i vår egen samtid.

Jeg liker måten dette kapitlet er skrevet på, siden teksten åpner opp for at elevene selv kan undre seg og reflektere. Jeg vet ikke om elevene faktisk vil lese denne teksten på en nysgjerrig og utforskende måte, men hvis de gjør det, vil de få mye å tenke på. Hva som er meningen med livet, derimot, må de finne ut av selv.

Et solid læreverk

Hva er så helhetsinntrykket av dette læreverket? Jeg synes først og fremst at forfatterne og redaktørene skal ha ros for språket, som er både klart, logisk og lettlest. Jeg synes også at de har gjort mange gode pedagogiske grep som lar elevene kjenne seg igjen i de etiske og filosofiske dilemmaene. Flere steder savner jeg enda litt mer refleksjon og faglig dybde, men jeg vet av erfaring at det er trangt om plassen i fysiske lærebøker.

Alt i alt tror jeg at disse tre bøkene kan gi elevene en god og grunnleggende innføring i de helt sentrale dilemmaene og problemstillingene i filosofihistorien. Ved å stille flere spørsmål enn de gir svar, skaper forfatterne rom for at elevene selv kan tenke, reflektere og undre seg. Slik kan de få et bedre grunnlag for å forstå både seg selv, andre og verden rundt seg.