EN NORSK DANNELSESHISTORIE SETT FRA FJELLENE

Rune Slagstads nye bok Da fjellet ble dannet tar for seg nordmenns forhold til fjell fra 1700-tallet og fram til midten av 1900-tallet, med et spesielt fokus på bymenneskenes inntog i fjellene. Boka har en kronologisk utforming og en tematisk bredde som spenner fra landmåling som opplysningsprosjekt til opprettelsen av Den norske turistforening (DNT) og våre egne tindefilosofer Peter Wessel Zapffe og Arne Næss Sr. sitt forhold til fjellene. Boka tar utgangspunkt i mye skriftlig materiale, som siteres flittig, samtidig som den er full av vakre illustrasjoner. Dette er en relativt lettlest bok, som kan være til glede for forskere med interesse for krysningspunkter mellom natur og kultur, og for andre med en generell interesse for norsk natur og historie.

Det har allerede blitt utgitt noen bøker om nordmenn og fjell i Norge. Ved 100-årsjubileet til Norsk Tindeklub kom det ut en bok om fjellklatringens historie,¹ som spesielt tar for seg fjellbestigninger. Det finnes også en bok om norske fjellpionerer.² Passende nok feirer DNT 150 år i 2018. For de med en forkjærlighet for turistforeningen er Slagstads bok et fint bidrag til feiringen. Boka har til dels sitt utspring i (Sporten): En idéhistorisk studie, et lengre verk han utga i 2008. Det ser ut til å være et stort tematisk overlapp mellom noen av (Sporten)s kapitler og Da fjellet ble dannet, inkludert noen av de mer detaljerte portrettene av sentrale historiske skikkelser. Likevel gjør det eksklusive fokuset på nettopp norske fjell som en del av norsk dannelsespraksis fortsatt sistnevnte bok relativt unik. Det samme gjør den rike bruken av illustrasjoner, som ikke er å finne i (Sporten).

Slagstad vil fortelle om den norske fjellheimens dannelseshistorie gjennom portretter av fjellvandrende dannelsesagenter, og gjennom en empirisk studie av praksiser og tankesett som preget norsk kultur i møte med fjellene. Som miljøhistorie om krysningspunktet mellom natur og kultur er boka på mange måter i godt selskap. Eksempelvis har Kyrre Kverndokk skrevet godt om naturkatastrofers resepsjon i Norge,³ og Kristin Asdal har tatt for seg møtepunktet mellom natur og norsk politikk.⁴ Forfatteren refererer for øvrig til tidligere forskning på fjellvandringsområdet, men det er ikke noen dedikert bibliografi i boka.

For denne leseren er det kanskje spesielt det noe korte kapittelet om forholdet mellom landskap og natur som vekker interesse. Her presenterer Slagstad en analyse av hvordan mennesker ved sin deltagelse i og formidling av naturen, former den. Videre er det spennende å lese om hvordan fjellene tok del i å bygge nasjonsforståelsen. Dette kommer jeg tilbake til lengre nede i anmeldelsen.

Metodologi og forskningsgrunnlag

Da fjellet ble dannet har en populærfaglig tilnærming, og Slagstad har et spennende kildeapparat i sin fortelling om de norske fjellene. Han tar bredt for seg av originaltekster, inkludert brevvekslinger, DNTs årbøker og diverse turbøker fra perioden. De mange sitatene fra personer som Christopher Hansteen, Emanuel Mohn m.fl. gir boka liv. Det er noe ugunstige at disse sitatene tidvis blir litt stående ukommentert av Slagstad. Det hadde vært fint med en mer dyptgående analyse av en del slike sitater. Dette gjelder spesielt når sitatene tidvis blir relativt lange. Videre er selv slike lange sitater ikke uthevet med egne avsnitt, men er integrert i teksten på en måte som ofte blir litt forvirrende når det byttes fra en kilde til en annen. Dette er heldigvis bare et problem i noen kapitler.

Boka er rikt illustrert og Slagstad bruker malerier og fotografier som utgangspunkt for analyse av hvordan den norske fjellheimen ble ansett fra et malerisk og turistisk perspektiv. Det merkeligste momentet her er kanskje at han tidvis gir skriftlig analyse av malerier som ikke er inkludert som illustrasjon i boka, men dette er et lite problem. Generelt hever samspillet mellom tekst og bilde nivået i boka. Slagstad forteller om viktige dannelsesagenter og har portretter inkludert, men bildene matcher også andre tema, som eksempelvis en illustrasjon av klatring på led opp Store Skagastølstind i 1900, som komplementerer hans utlegning om friluftsantrekk for kvinner på denne tiden.

Med sin populærfaglige tilnærming tar ikke Slagstad for seg teoretiske problemstillinger rundt møtet mellom kultur og natur. Dermed fremstår ikke boka som banebrytende i sammenheng med forskning rundt miljøhistorie. Likevel er boka med sin rike bruk av referanser og spenn i historiske skikkelser og hendelser en god kilde for de som er interessert i norsk historie i denne perioden. Et av unntakene i det populærfaglige er når Slagstad begir seg ut på en kritikk av Bourdieus disiplineringsteorier, i sammenheng med fotografiets billedliggjøring av natur (s.169-171). Denne kritikken er dessverre noe malplassert ettersom dette er det eneste tilfellet av slik teorikritikk og det er en noe skarp overgang. I tillegg er det noe uklart for en som ikke er velkjent med Bourdieus teorier hva Slagstad konkluderer med angående «the tourist gaze» i denne sammenhengen.

Bokas ulike elementer

Som nevnt har boka et bredt spenn. De første kapitlene er dedikert til landmåling, utført på slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet til fordel for krigsstrategi, nasjonal politikk og mer vitenskapelige idealer, og romantisk landskapsmaling, som foregikk noenlunde parallelt. Slik viser Slagstad overlappet mellom opplysning og romantikk i norsk landskapsforståelse i perioden. I denne delen av boka framstår Slagstads tilnærming nærmest vitenskapshistorisk, samtidig som han kaster lys over opplysningstidens systematisering – bredde, lengde og høyde tatt i betraktning – på en måte som minner om James Scott’s bok Seeing Like a State.⁵ På den annen side beskriver han hvordan landskapsmalerne brakt frem naturen som levende. De presenterte naturen som Norges monumenter, der vi manglet monumenter skapt av mennesker (s. 73). Om vi følger Slagstad så man på begynnelsen av 1800-tallet dermed to forståelser av naturen som landskap i Norge: Den ene var rasjonalistisk-instrumentell, til fordel for strategi og planlegging; den andre var romantisk-estetisk, med et snev av både individuelt engasjement for naturen og et ønske om en kunstsamling spesielt knyttet til nasjonen Norge.

Videre tar Slagstad opp det faktum at realisten Christoffer Hansteen ikke har fått den samme anerkjennelsen som P.A. Munch og A.M. Schweigaard i norsk universitetshistorie, noe han mener skyldes «historikernes og juristenes fortolkingshegemoni over det norske moderniseringsprosjekt» (s. 39). Kanskje er hans egen detaljerte gjennomgang av Hansteens betydning et forsøk på å bøte på dette. Med dette innspillet avviker Slagstad noe fra sitt direkte fokus på fjellene, men ettersom Hansteen hadde et stort engasjement for landmålingen kan man forstå det i en større kontekst som et argument for at også fjellene og det norske landskap relevans har blitt skjøvet til side i norsk universitetshistorie.

Videre tar Slagstad for seg den turistiske fjellvandringens røtter. Det begynner med en samling av byeliten ute i naturen og opprettelsen av DNT som demokratisk dannelsesprosjekt. Ifølge Slagstad var det «dannelsesborgerskapet som omskapte Jotunheimen til et turistisk vandringsrom» (s.112). Blant sentrale aktører var Thomas Heftye, initiativtaker til opprettelsen av DNT, som ønsket at folk skulle kunne komme inn i fjellheimen for å bli kjent med landet både på en kunstnerisk og naturvitenskapelig måte. Det er en slags motsetning mellom samlingen av byeliten og den mer folkelige demokratiske ambisjonen. Ifølge forfatteren indikerer likevel førstnevntes bidrag til hyttebygging, stibygging, kartlegging og vardebygging et ønske om å gi den norske befolkning mulighet til å se norsk natur, selv om de ikke var spesielt bemidlet. Dette var også et nasjonsbyggende prosjekt. Heftye ville binde sammen folket gjennom å gi dem fjellet til eie sammen. Fjellet ble presentert som kjernen, eller skal man si grunnsteinen, i norsk nasjonal identitet, eksemplifisert gjennom navneskiftet fra Jotun-fjeldene til Jotunheimen – fra fæl natur til hjemlig landskap for hele folket (s.111-112).

Slagstad inkluderer også det internasjonales inntog i norsk natur i form av engelske sportsturister, som kom både for å bestige tinder og for å jakte og fiske. Turismen spredte om seg, med det forfatteren beskriver som et iboende paradoks, med referanse til tidligere forskning. «Ved å lette tilgjengeligheten til den natur som er annerledes enn ‘sivilisasjonen’, undermineres samtidig dens karakter av annerledeshet» (s.161). Når flere søker den uberørte natur slutter den nettopp å være uberørt. Norsk natur ble presentert som en «playground» av den engelske turisten William Cecil Slingsby (s. 237), som sammen med den norske «tinderanglende dannelsesagenten» Emanuel Mohn besteg flere tinder i Norge. Dette var ikke rent konfliktfritt, det ble offentlig debatt om hvorvidt man skulle la utlendinger bestige norske tinder først. Slik argumenterer Slagstad for at tindebestigning var en slags elitistisk beseiring av naturen, et individuelt og kollektivt prosjekt samtidig. Tindebestigning var både en individuell seier og et uttrykk for «vertikal nasjonalisme» (s.232). Det nasjonale perspektivet som knyttet seg både til DNT og til diskusjonen rundt tindebestigning, eller kanskje heller tindebeseiring, i Norge kan knyttes an til et større nasjonaliserende prosjekt som foregikk i denne perioden, men Slagstad holder blikket solid plantet på fjellene.

Både det kollektive og det individuelle tankesettet finner Slagstad også hos vandrende professorer og filosofer, fra DNT-formann og professor i geografi og etnografi Yngvar Nielsen, til filosofene Zapffe og Næss Sr. I 1908 ble DNTs idealer skjøvet noe til siden og det individuelle og elitistiske ved norsk fjellklatring kom frem gjennom etableringen av Norsk Tindeklub (NTK). NTK trakk på de engelske fjellklubbenes mer ekskluderende tilnærming med strenge opptakskrav. For Zapffe og Næss skal naturbeseiringen gjennom tindebestigning videre ha gått hånd i hånd med positivismen de forfektet, en rasjonell og rasjonaliserende tilnærming til forskning, kultur og natur. Dessverre fremstår Slagstads siste kapittel, om Arne Næss Sr., også som det svakeste i boka, da forfatteren på noen få sider søker å gjøre rede for spennet i Næss sin filosofi i relasjon til naturen, uten at det blir klart for denne leseren hverken hvordan Næss sitt syn endret seg, eller hva som var grunnprinsippene i hans filosofi.

Noen påfallende svakheter, lite redefinering, men mye aktualitet likevel

Utover den noe forvirrende sitatbruken, en viss uklarhet i kritikken av Bourdieu og presentasjonen av Næss, fremstår det også som noe problematisk for denne leseren at Da fjellet ble dannet smykker seg med å ta for seg norske kvinnelige tinderanglere. Man skal være en nøye leser for å legge merke til disse i skyggen av de mange mannlige tinderanglerne som har fått tildelt egne kapitler. De to mest sentrale kvinneskikkelsene i boka er: Catharine Kølle, som blir introdusert som «‘den første kvindelige turist her i landet’» (s. 100), og valgte reising over ekteskap i første halvdel av 1800-tallet; og Therese Bertheau, den første kvinnen som besteg Store Skagastølstind (i 1894) og som viste at fjellene var et sted også for kvinner. Disse kvinnene blir dessverre tilgodesett med et avsnitt, her og der, og avbildet med noen portretter. Det fremstår som noe uklart om dette skyldes mangel på kilder, mangel på interessante anekdoter eller mangel på interesse fra forfatterens side. Nå finnes det heldigvis litteratur der ute om disse kvinnene, ettersom det er skrevet en biografi om Bertheau⁶ og Norsk biografisk leksikons artikkel har mer informasjon om Kølle enn det vi finner i Slagstads bok.

Da fjellet ble dannet har derimot sin styrke blant annet i hvordan Slagstad tar opp forholdet mellom nasjonal identitet og natur. Når Jotun-fjeldene blir Jotunheimen, som beskrevet over, viser forfatteren hvordan norsk natur gis en valør av opprinnelsesmyte: «Dannelsesborgerskap og folkedannelseselite gikk sammen i den kulturelle konstruksjon av fjellnorge som det urekte norske» (s. 112). Denne leseren fikk nesten et grøss av erkjennelse i det Slagstad viser det gjennomgripende retoriske grepet i å døpe om disse store og ruvende fjellene. Videre er det også interessant å lese om det demokratiske dannelsesidealet som lå bak etableringen av DNT. Turistforeningens stiftere ønsket at hele folket skulle ta del i norsk natur, og gjennom fysisk utfoldelse bli bedre borgere. Dette fremstår som en nærmest fenomenologisk idé om dannelse gjennom kroppslig erfaring, for det ganske land. Videre viser forfatterens vittighet seg blant annet i hans kritikk av endringen i hyttekultur i dette landet, fra offentlige hytter med en praktisk utforming, til de private palassene som finnes noen steder i landet i dag. For de som har interesse for denne tematikken er også Sigrid Hungnes sin flotte masteroppgave om nettopp norsk hyttekultur i relasjon til naturforståelse verdt en titt.⁷

En annen tematikk i boka er omgjøringen av natur til landskap gjennom måling, maling, nytteforståelse, estetikk, skapelse av rom og forståelse av tid. Slagstad begynner det noe korte kapittelet om nettopp natur som landskap med endringen i tidsforståelsen som startet allerede på 1700-tallet. I et temporalt perspektiv hadde fjellandskapet blitt ansett som et uttrykk for Guds vrede etter syndefallet. Men etter hvert ble den ville naturen rasjonalisert, spesielt gjennom geologisk vitenskap, hvor både tid og rom spiller inn. Geologien ble slik forstått som en nøktern erindringsvitenskap med fundament i den utstrakte natur som arkiv. I følge Slagstad representerer 1800-tallets erobring av norske fjell «kulminasjonen av de forutgående århundrers transformasjon av europeisk naturoppfatning» (s.81). Naturen som rom ble pasifisert, kontrollert og plassert innenfor rasjonalistiske tidsforståelser.

I denne argumentasjonsrekken innfører Slagstad en dualisme – mennesket og naturen. Dette framstår ikke kun som en dualisme han identifiserer i kildematerialet sitt, blant de rasjonelle og pasifiserende opplysningsmennene. Forfatteren presenterer selv en dualistisk logikk som tolkningsperspektiv i boka. Ifølge Slagstad oppstår landskapet gjennom fortolking, både av kartografer og malere, når naturen blir gjennomtrukket med kultur. Slik fremstår dermed naturen «i seg selv» som noe essensielt og bestandig, uavhengig av mennesker, mens landskapet er det som er preget av folks innflytelse og tolkning. Slagstads beskrivelse av det sublime i romantikernes møte med fjellene står dermed i kontrast til hans egen dualisme. Her er tindebestigerne og fjellmalerne overveldet av naturen i det de står midt i den. Gjennom et slikt perspektiv fremstår hva naturen er som nært knyttet til hvem det er som ser på den. Som leser kan man kanskje syntes boka noe overveldet av elitens betraktninger om hva naturen er, men så er det nettopp inntoget av borgerskapet og byboerne i fjellene som er bokas utgangspunkt. Slagstad har ikke bonden som sliter i steinura som sentralt fokus. Noe plass gis dette perspektivet likevel i det akk så korte kapittelet om nettopp natur som landskap. Fjellet var stygt for bonden, så ble det pent for borgerskapet.

Konklusjon

Slagstad har skrevet en interessant, underholdende og vakker bok som gir sine lesere innsikt i norsk historie, sett fra landets høyeste utsiktspunkter. Selv om boka har noen mangler både i utforming og hvor dypt den diskuterer spennende tematikk, fremstår ikke dette som store problemer. En nysgjerrig leser blir uansett inspirert til videre refleksjon rundt bokens tema. Dette er en bok om møtet mellom natur og kultur som er velegnet for den allment interesserte leser, og krever ikke noen dyptgripende forståelse av miljøhistoriens grunnlagsproblemstillinger eller teorier. Slagstad gjennomfører i all hovedsak det han setter seg fore, å fortelle en dannelseshistorie om den norske fjellheimen.

Noter

¹ Schage, P.V., R. Høibakk, et al. (2007) Norsk fjellsport gjennom 200 år. Oslo: Andresen & Butenschøn.

² Lauritzen, P.R., og J. C. Frøstrup (2007). Fjellpionerer. Arendal: Friluftsforlaget.

³ Kverndokk, K. (2015). Naturkatastrofer: en kulturhistorie. Oslo: Scandinavian Academic Press.

⁴ Asdal, K. (2011). Politikkens natur – naturens politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

⁵ Scott, J. C. (1998). Seeing like a state: how certain schemes to improve the human condition have failed. New Haven: Yale University Press.

⁶ Vibe, A.-M. (2016). Therese Bertheau : tindestigerske og lærerinde. Oslo: Fri flyt.

⁷ Hungnes, S. N. (2015). Cabin Fever: A Historical Study of Nature Perceptions in Media Representations of Norwegian Cabin Tradition. MA, Universitetet i Oslo.