DYRK DIN HAGE MED ORWELL

Kort før nyttårsaften møtte jeg en gammel bekjent på Vinmonopolet. – Godt nyttår sa han til meg, men tok seg i det med det samme. – Ja nei, det blir jo ikke noe godt nyttår nå, med det som skjer i Ukraina og i Gaza. Og klimakrisen. - Ja, nei….sa jeg. Jeg kunne ikke helt få meg til å følge opp på temaet, der vi begge stod med handlekurvene fulle av alskens herligheter. Om få timer ville vi begge være fulle og glade, mens bombene fortsatt hagler over Gaza og rakettangrepene fortsetter mot Ukraina. For ikke å snakke om klimakrisen. Hva er riktig livsinnstilling når man oppholder seg på Vinmonopolet samtidig som sult, nød, krig og generell urettferdig herjer på kloden?

De fleste mennesker formår å forholde seg noenlunde aktivt til verdens ulykker uten at det går ut over evnen til å finne glede og mening i eget liv. Mange vil kanskje sågar hevde at det er en forutsetning for å engasjere seg for høye politiske mål og andres ve og vel at en også kan finne glede og mening i sitt eget. Dette er et tema som også opptar den britiske forfatteren George Orwell (1903-1950). I essayet «Noen tanker om padda» («Some Thoughts on the Common Toad»), som nylig har kommet i norsk oversettelse, skriver Orwell om det å glede seg over våren og naturen som en påstått motsetning til å engasjere seg politisk for en bedre verden. Hver gang han omtaler «Naturen» fordelaktig, skriver han, «risikerer jeg å få hatbrev». Noen hevder at «enhver glede over den faktiske livsprosessen vil fremme en slags politisk passivitet». Andre mener det er «bakstreversk» å fremme naturen i «maskinenes tidsalder». Men «[h]vor mange ganger har jeg ikke stått og sett paddene pare seg, eller et par harer ha boksekamp i den spirende åkeren, og tenkt på alle de viktige menneskene som ville hindret meg fra å nyte dette om de kunne».

Den for noen uoverkommelige motsetningen mellom personlig lykke og verdens mørke lever også i dag. Med klimarørslas avantgarde har den fått fornyet styrke, med kjente utslag som klimaangst, depresjon og vegring mot å sette barn til en verden med dystre klimautsikter. Disse fenomenene er eksistensielle og ikke nødvendigvis politiske. På den politiske venstresida har holdningen overlevd mange vintre. For er det, som Orwell skriver, «kritikkverdig politisk sett, når vi alle stønner, eller i alle fall burde stønne, under det kapitalistiske systemets åk, å påpeke at livet ofte er mer verdt å leve på grunn av svarttrostens sang, et gult almetre i oktober, eller et annet naturfenomen som ikke koster penger og ikke har det redaktørene i venstresidens aviser kaller et klasseperspektiv? Det er ingen tvil om at mange mener det».

Tvisyn og sosialisme

Nettopp dette er kanskje også noe av motivasjonen for at Forlaget Manifest har valgt å utgi et knippe tekster av George Orwell under tittelen Derfor skriver jeg og andre tekster, alle kyndig oversatt av Åshild Lappegård Lahn og med et lesverdig forord av Mímir Kristjánsson om «Den tvisynte sosialisten». For selv om George Orwell forble tro demokratisk sosialist hele sitt liv, var han like fullt innett motstander av alle totalitære regimer og diktatorer. Det er nettopp i slike samfunn og ideologier at tvisyn og motsetninger har de dårligste vekstforholdene. Derfor er det, som Mímir Kristjánsson skriver i forordet, viktig at venstresida må ta Orwell tilbake for sitt tvisyn og sin undring, for å unngå «trange meningskorridorer».

De fem essayene som utgjør denne lett medbragte boka i serien «Sosialistiske klassikere» kan leses i lys av denne motivasjonen. «Derfor skriver jeg», «Kan sosialister være lykkelige?», «Refleksjoner om Gandhi», «Du og atombomben» og «Noen tanker om padda» har til felles at Orwell viser oss de levende motsetningene, nødvendigheten av å stå i tvisyn, og en skepsis mot umenneskelige absolutter. Orwell er for eksempel ikke nådig i sin vurdering av Gandhi, som i sin strenge vegetarianisme var tilbøyelig til heller å la sin egen familie dø enn å tilby dem animalsk føde. Etter andre verdenskrig ble pasifister utfordret av et vanskelig spørsmål: Hvordan ville du ha reddet jødene uten å ty til krig? Gandhi svarte på et liknende spørsmål i 1938 og uttrykte da at han mente jødene burde begå kollektivt selvmord, noe som «ville vekke verden og Tysklands folk til Hitlers vold». Orwell forstår Gandhis holdning i lys av at han som født i 1869 aldri forstod diktaturets natur, men så alt ut ifra sin egen kamp mot den britiske statsmakta. Ikke desto mindre er det ikke Orwells formål å avvise Gandhi: «[Man] kan […] avvise helgenen som ideal og derfor se på Gandhis grunnleggende mål som umenneskelige og reaksjonære. Men kun som politiker å betrakte, og sammenlignet med de andre ledende politiske skikkelsene i vår tid, for en ren duft han har etterlatt seg!».

Dyrk din hage

Når vi ser George Orwell for oss der han fryder seg over hagearbeidets og vårens provokative kraft, minner han mer om en stabeis med anarkistiske tilbøyeligheter enn om et sosialistisk fyrtårn på vei inn i den kalde krigen. Men Orwell hadde sett hva totalitære regimer kunne gjøre. Hans to mest berømte romaner, Animal Farm (1945) og Nittenåttifire (1949), er begge på ulike måter oppgjør med det totalitære. I motsetning til Gandhi visste han å skjelne mellom det sluknende britiske imperiet (han ble selv født i et fortsatt britisk India i 1903) og det tjuende århundrets totalitære regimer og de destruktive kreftene de hadde i seg. Ikke slik å forstå at han dermed bagatelliserer den britiske imperialismen; Orwells sosialpolitiske engasjement springer ut av en forakt for den undertrykkelsen han selv var vitne til, blant annet som ansatt i Indian Imperial Police i Burma på 1920-tallet. Men Gandhis pasifisme ville ikke ha virket mot Hitler slik den virket mot britene, for i den totalitære ideologien fins det ingen resonansbunn for anerkjennelse av det menneskelige i en menneskelighet den i forveien ikke anerkjenner.

I den spontane gleden over naturen og i kjærligheten til det menneskelige finner Orwell de prøvesteinene han trenger for å gjennomskue og slå ned på alle autoritære og totalitære tendenser. Det er én av flere innsikter som Manifest og Mímir Kristjánsson gjør rett i å forvalte videre på den politiske venstresida. Men innsikten er ikke bare relevant for revolusjonære sosialister som trenger tankekorreks fra tvisynssosialister. Banal som den kan virke, er Orwells tanke i stigende grad relevant for alle som bare vil finne fotfeste i en globalisert verden hvor alle ulykker trenger seg gjennom enhver skjermflate og legger verdens skjebne på skuldrende til hver av oss.

«Den største moralleksjonen som fins»

Når Orwell oppfordrer oss til å dyrke hagen er det vanskelig å ikke tenke på at Voltaire gjorde seg berømt med samme oppfordring et par hundreår tidligere. I den satiriske romanen Candide fra 1759 lar Voltaire hovedpersonen, den optimistiske Candide, reise ut i en verden av grusomme prøvelser som utfordrer hans livsholdning. Romanen er i realiteten en satirisk kritikk rettet mot sin egen samtids framskrittsoptimisme, og særlig filosofen Leibniz’ postulat om at vi lever i den beste av alle mulige verdener. I den berømte sluttscenen møter Candide og vennene hans en gammel tyrker, som blir spurt om han kjenner navnet på en mufti som nettopp skal ha blitt kvalt i Konstantinopel. Det vet han ikke, svarer oldingen, og han har heller aldri visst navnet på noen mufti. «Jeg anser at på generelt grunnlag vil de som blander seg i offentlige anliggender noen ganger gå fryktelig til grunne, og de fortjener det» (min oversettelse). Selv forholder han seg aldri til det som skjer i hovedstaden, men nøyer seg med å «selge fruktene fra hagen jeg dyrker».

Det er dette som får Candide til å tenke. Når filosofen Pangloss (=Leibniz) forteller ham at alle de ulykkene han har opplevd er forutsetninger for at han nå spiser kandiserte sitroner og pistasjenøtter i Tyrkia, så svarer Candide: «Det er godt sagt, men vi må dyrke vår hage».

Den gamle tyrkerens innstilling kan forstås som at han gir blaffen i verdens anliggender, og heller dyrker sitt eget liv og lykke. Men det er neppe en slik tolkning som har fått den franske forfatteren Flaubert til å uttale at «slutten i Candide – «la oss dyrke vår hage» – er den største moralleksjonen som fins» (Fra Pensées de Flaubert (1915), min oversettelse). Men det er også slik Orwells antagonister vil forstå hans fascinasjon for padder – som en passiv holdning til revolusjonen og kampen for rettferdighet. Men det er en annen forståelse av Candides oppfordring som er mer rimelig: Nemlig at for å engasjere oss i verden, så må vi også ta avstand fra den. Vi kan ikke identifisere oss med verdens tilstand, men vi kan gjøre vårt for å endre den allikevel. I den tydelige opposisjonen til filosofen Pangloss i Candide, er det også naturlig å forstå hagedyrkinga som en handlende motsats til filosofisk prat. Å dyrke sin hage er å elske verden, samtidig som det beskytter oss fra verdens kaos.

Det er neppe tilfeldig at både Voltaire og George Orwell bruker hagedyrking som en protest mot samtida. Opplysningsfilosofen Voltaire var også en skarp motstander av det totalitære – for hans vedkommende og i egen samtid gjaldt dette først og fremst religionen. For Orwell gjaldt det totalitære regimer. Men Orwell har en lei tendens til å forbli like aktuell, selv i andre tider og under nye betingelser. Oppløsningen av tradisjonelle nasjonale fellesskap, globalisering, klimaendringer, overvåkningssamfunnet og den latente trusselen mot demokratiet som styreform fortsetter å gjøre Orwell like relevant, uavhengig av hvilken politisk orientering man ellers måtte holde seg med.

Orwells råd om å dyrke hagen og glede seg over våren og paddene er antakelig både sunnere og mer fornuftig enn mine egne besøk på Vinmonopolet. Men i det hendige formatet Forlaget Manifest har valgt for sin utgivelse, kan boka tas med begge steder, og til noenlunde samme nytte.