ALT DU IKKE VISSTE OM TAKKNEMLIGHET

Det er mye vi kan være takknemlige for i verden. Selv er jeg takknemlig for alle mine gode venner og relasjoner. Men hva er egentlig takknemlighet? Og viktigere: Hvorfor må jeg lære hva det er? Det var ikke åpenbart for meg at en slik leksjon trengtes, men som filosof er man jo alltid åpen for at begreper og ideer kan være underteoretisert eller at de rommer mer enn man tror. Ta for eksempel «rettferdighet», «frihet» eller «kjærlighet» – vanskelige begreper, hvis innhold kanskje bare består av wittgensteinianske familielikheter. Men takknemlighetens innhold syntes å være litt mer opp i dagen: En følelse av glede eller tilfredshet, eller rett og slett å bli anerkjent eller «sett». Er jeg på villspor?

Med Takknemlighetens filosofi, utgitt av Dreyers Forlag på tampen av 2023, får man inntrykk av at dette ikke er hele historien og at det finnes mye med takknemlighet som vi kanskje ikke har tatt i betraktning, og som vi burde tenke på. Hva er i så fall dét? Gamlund leverer svar i en kjent «hva er» stil – en slags variant av Lars Svendsens bokserie som tar opp i seg lignende tema, som håp, frihet, arbeid og ensomhet. Førsteinntrykket er at Gamlund skal gjøre det mer «popete». «Takk» tenker jeg – slike bøker lander alltid godt hos en student!

Hvilke spørsmål stiller Gamlund?

Er vi for lite takknemlige? Er det egentlig takknemlighet vi kjenner på? Har det blitt vanskeligere for oss å sette pris på det som skjer rundt oss, og med oss?

Som filosofistudent er jeg kanskje litt svak for slike lette introduksjonsbøker om hverdagslige fenomener. Jeg lar meg lett underholde av både den logiske interne striden i begrepshistorien til takknemlighet, og henger kanskje litt for regelrytter med på hvordan det ene prinsippet skiller en definisjon fra en annen. Boken er en sann filosofisk analyse, på godt og vondt.

Gamlund starter med å problematisere i hvor liten grad takknemlighet faktisk opptrer i hverdagen. Dermed begynner reisen for å finne ut hva, hvor og når det faktisk skjer. Han introduserer leseren for et mangfold av retninger i filosofien, og peker raskt ut at takknemligheten har fått for lite filosofisk oppmerksomhet. Takknemlighet i den gamle filosofien er sjeldent omtalt direkte, og Gamlund åpner døren for at takknemlighet egentlig legger grunnlaget for mange av våre interaksjoner og relasjoner. Kanskje til og med vår evne til å forstå oss på hvem vi selv er. 

Boken deles opp i 12 kapitler, hvor vi i de første kapitlene utforsker definisjoner og historie, før vi blir beveget nærmere en favoritt-kandidat. På veien plukker Gamlund ut flere spørsmål som kan hjelpe for definisjonsarbeidet: Hva med utakknemlighet? Skal man alltid være takknemlig for gaver? Bør jeg være takknemlig for at noen ikke skader meg? Skylder jeg foreldrene mine takknemlighet? Her er det mye snadder, og Gamlund viker ikke fra de jordnære spørsmålene, før han pent og ryddig filosoferer seg frem til mulige svar og løsninger.

Å holde foten plantet på jorda

Jeg nyter Gamlunds jordnære eksempler. Her er det familieliv, naboen, kjendiser og damen bak kassa som blir redskaper for å koble folk på den 3000 år gamle tradisjonen, og jeg liker det. Flere sidetall er også dedikert til nettopp hva takknemlighet ikke kan være, og det er virkelig rom for å la leseren undre seg over bredden og variasjonen av dette tankegodset. For eksempel blir Donald Trump brukt som prakteksempel for hva upassende takknemlighet kan se ut som. I 2018 under Thanksgiving uttrykte Trump sin takknemlighet for sine personlige bragder for landet. Dette, påpeker Gamlund, er en narsissistisk takknemlighet, som vi helst vil være foruten.

I tillegg får vi faktisk litt tverrfaglighet når vi i kapittel 9 besøker psykologien sine formeninger om hva takknemlighet kan være. Selve fremgangsmåtene til psykologien får litt kritikk av Gamlund, men han påpeker likevel at den psykososiale gevinsten av takknemlighet er godt dokumentert. Det er nemlig sunt å være takknemlig, kanskje til og med i møte med traumatiske livshendelser.

Hvem er det egentlig Gamlund skriver for?

Det er alltid positivt å se filosofer forsøke å snekre en bro mellom akademisk tilnærming til filosofi og de allmenne samtalene rundt middagsbordet. For det er, tror jeg, virkelig en av de store utfordringene filosofien står overfor i dag: Å gjøre filosofiske tema og spørsmål tilgjengelig for de som ikke orker originaltekstene til Kant, men fortsatt er nysgjerrig nok til å sette seg ned og lese en to hundre sider om (for eksempel) takknemlighet.

Jeg skulle derimot ønske at Gamlund var litt mer utfordrende når han først skulle gå for den populærvitenskapelige sjangeren. Boken gjør en fin god jobb med å kartlegge diskursen, hvilke tolkninger som finnes, og hva de leder til. Men den litt uengasjerende skrivestilen gjør at takknemligheten min ikke sår ut i full blomst. Personlig skulle jeg ønske meg at Gamlund dro sin personlige gnist enda mer inn i lyset. Han feier tross alt over hva moderne filosofi bringer til bordet med en frustrasjon og kort bemerkning om at de er for opptatt av konkrete og kronglete begrepsavklaringer. Spennende! Jeg vil høre hvorfor! 

Men det faller dessverre litt platt, og Gamlund beveger seg fort videre. Jeg skulle ønske dette formatet, som endelig henvender seg til et annet publikum, inspirerte Gamlund til å ta litt mer plass. Her er det rom for å uttrykke, mene, og forlate den sosialfaglige boblens forventninger. Selvsagt med en fot i faget, men gjerne plant den andre litt hardere ned i jorden. Er det virkelig slik at man ofrer filosofisk integritet hvis man våger å underholde ordet «pop» i «pop-filosofi»?

Jeg vil likevel si at Gamlund har oppnådd noe av målet sitt med denne boken. Leseren får et overblikk som gjør det enkelt å sette i gang kverna i hodet. Jeg har med denne boken blitt koblet på filosofitradisjonen og noen perspektiver som jeg ikke før hadde tenkt gjennom. Og det er jeg alltid takknemlig for.