FREMSYNT MEN TUNGLEST KAPITALKRITIKK 

Den britiske kulturkritikeren Mark Fisher (1968-2017) var særlig kjent for sin blogg under bloggernavnet K-punk, hvor han skrev tekster om senmoderne politikk og populærkultur blandet med tilgjengeliggjort, abstrakt venstredreid teori. Når forlaget H//O//F nå utgir hans mest kjente tekst Den kapitalistiske realismen (2023), er ønsket ikke bare å gjøre den tilgjengelig på norsk, men å åpne for diskusjon om tekst og tenkers ettermæle.¹ Som foregripende analyse av tiltakende samfunnstrender siden utgivelsen, og som øyeblikksbilde fra tiden etter finanskrisen i 2008, er boken fortsatt interessant. Men en nokså tung og bokstavtro oversettelse hindrer Fishers særpregede tenkemåte og lesverdige stil helt å komme til sin rett.

Ny dag, ingen muligheter

Ifølge den amerikanske forfatteren og essayisten Nicholas Baker er oppskriften på god sakprosa at hovedpoenget kan diskuteres uten bryet ved å måtte lese den. Muligens forklarer dette noe av Den kapitalistiske realismens fortsatte status i dag, gitt dens tilgjengelige form og en grunntanke som kan oppsummeres på en heistur. I tillegg er boken et godt eksempel på «generasjonsstemmen» til Fisher, i den engasjerende måten han løftet frem tidens populærkultur og medieteknologier som viktige og derfor av betydning for enhver kulturkritikk. Som forlaget skriver innledningsvis var noe av det unike med boken hvordan Fisher gjennom eksempler fra velkjent mediekultur, viste kapitalismens innskrenkning av den politiske forestillingsevnen, samtidig som han fremheiet den samme kulturens potensial til å ta opp i seg andre uttrykk for det politisk mulige.

Grunntanken i Den kapitalistiske realismen og «realismen» i tittelen, handler da om at det i vår tid er blitt vanskeligere å se for seg verdens ende enn kapitalismens slutt, ikke ulikt hva Margaret Thatcher erklærte med sitt TINA-slagord («there is no alternative»), men med motsatt fortegn. Fisher låner og utbroderer dette synet fra Fredric Jameson og Slavoj Žižek, og ser det med sitt begrep om «refleksiv impotens» som en tilstand i tiden. For dersom vi kan erkjenne at verden «ikke er på stell», er tanken om at «det ikke er noen verdens ting [man] kan gjøre med det» like impotent og utbredt.² Ifølge Fisher er vår politiske forestillingsevne begrenset av en desillusjonert og nedslått mulighetshorisont, hvor vi feiltolker storpolitikk, sosial ulikhet og rådende hegemonier som udiskutable naturlover:

«Det er kanskje unødvendig å si det, men hva som anses som 'realistisk', hva som til enhver tid oppfattes som mulig i det sosiale feltet, avgjøres av en rekke faktorer som er av politisk natur. En ideologisk posisjon kan aldri lykkes helt før den er naturalisert, og den kan ikke naturaliseres så lenge den forstås som en verdi og ikke et faktum.»³

Fisher, som senere tok til orde for en «syrekommunisme» inspirert av 60- og 70-tallets radikale motkulturer, holder blant annet frem gangsterrap, Jason Bourne-filmene og veldedighetskonsertene Live 8 som eksempler på slik naturalisering. Der gangsterrap utgjør et salgbart og «ekte» uttrykk for en nyliberal «spis eller bli spist»-holdning,⁴ illustrerer Bourne-filmene identitetstapet som følger av et tiltakende livstempo og stadig nye omstillingskrav.⁵ Og lik Žižeks begrep om «kulturell kapitalisme» hvor produkter som kaffe eller flybilletter gjennom innbakte kompensasjons- og veldedighetsavgifter renvasker det samme moralske hodebryet de skaper, var problemet med Live 8 troen på at sult og fattigdom enkelt kunne avskaffes i én stor, felles konsensus uten å angripe rotårsak på systemnivå.

Fishers eksempelbruk er forfriskende og egen, og teksten fremstår personlig tilkjempet og «svett», sagt med Sarah Ahmeds begrep om tenkning med bunn i «den praktiske erfaringen fra å prøve å forandre verden».⁶ Teksten har tydelig rot i eget liv, og fremstillingen av slumrende og evig småspisende elever fra tiden som foreleser er kostelig. Men det personlige kan også gjøre eksemplene anekdotiske og upresise, og det er uklart hvor tungtveiende gangsterrap eller Bourne-filmene faktisk er i en større samfunnsanalyse, da som nå.

Gode innramminger

Boken og Fishers tenkning rammes godt inn av et redaksjonelt forord og Alf Jørgen Schnells etterord. Der forordet bidrar med opplysende bakgrunnsstoff om det politiske klimaet rundt bokens utgivelse, peiles man i etterordet inn på Fishers senere tenkning og syrekommunisme. Der Fishers «profetiske» tenkning beskrives i forordet, viser Schnell avslutningsvis hvordan Fisher konkret så for seg etableringen av et kollektivt og kommunistisk selv, hvis omveltende potensial skulle bestå i nytenkende bruk av popkulturens bortgjemte medier og digitale rom.

Samtidig er det ikke like tydelig hvor eksakt det «profetiske» er i boken, hvis første 8 av 9 kapitler er nedslående lesning. Men det finnes spor i sluttkapitlet, hvor Fisher tar til orde «for en virkningsfull rival til kapitalen».⁷ Som tiltak fremholdes byråkratisk nedskalering, for å innfri på et «løfte nyliberalismen absolutt ikke har innfridd»,⁸ samt en offensiv utadretting av følelsestrykket fra psykiske lidelser, vendt mot systemet de oppstod i: «Affektive forstyrrelser er fanget misnøye: Frustrasjonen kan og bør kanaliseres utover, rettet mot det som virkelig forårsaker den, kapitalen».⁹

Og særlig om psykiatri og byråkrati er teksten fremsynt. Fishers blikk for det feilplasserte individuelle ansvaret forårsaket av et privatisert syn på psykiske lidelser, foregriper langt på vei det professor i kultur- og samfunnspsykologi Ole Jacob Madsen har problematisert i sine bøker, og som journalist Johann Hari senere har beskrevet i Lost Connections (2018). Det samme gjelder analysen av kapitalistisk byråkrati og ineffektivitet, som ligner grunntanken fra David Graebers populære teori om Bullshit jobs (2018).

Så mange fremmedord på så liten flate

Men språket er til hinder i denne oversettelsen, som er begrepstung og stedvis lugger med anglisismer, engelsk setningsoppbygging og skrivefeil. Det kan være dumt å lete etter nøkkelen under gatelykten, og oversettelsen bærer muligens preg av et valgt politisk-filosofisk vokabular i flukt med budskapet. Enkle, tidsmessige norske erstatninger savnes (ville Fisher sagt «vederstyggelighet» i 2009?), visse ord oversettes i grunn ikke, mens uttrykk som «interpellerer», «eksorbitant» og andre anglifiserte buskvekster gjør teksten vanskelig å lese selv når man kjenner originalen.

I den grad Fishers tekster har utgjort et kjærkomment avbrekk fra distanserte samfunnsdiagnoser som kun lar seg forstå med ordbok, er det kjedelig at teksten er blitt så komplisert. Det kan forsterke den samme forvanskende akademiseringen som boken har vært en befriende kontrast til.

Noter

1. Eirik Høyer Leivestad, Anders Fjeld og Hannah Winther, «Redaksjonens forord», i Den kapitalistiske realismen: Finnes det ingen alternativer?, overs. Alf Jørgen Schnell og Daniel Vernegg (Moss: H//O//F, 2023), 15
2. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 57
3. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 48
4. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 36
5. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 123
6. Sara Ahmed, Att leva feministisk (Hägersten: TankeKraft Förlag, 2017), 24
7. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 159
8. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 159
9. Fisher, Den kapitalistiske realismen, 161