SVARTE HEFTER, DUNKER TENKER?

Heideggers testamente: Filosofien, nazismen og de svarte heftene ble publisert av Dreyer forlag høsten 2019. Antologien, som tar for seg det til stadighet tilbakevendende spørsmålet om Martin Heideggers nazisme, er i sannhet bemerkelsesverdig for dens tematiske omfang og faglige bredde. Som en av forfatterne påpekte under en lanseringskonferanse i regi av Litteraturhuset Oslo i november 2019, er det spesielt, for ikke å si imponerende, at et forlag som Dreyer velger å gå så tungt inn i en allerede komplisert debatt, for så å publisere en bok på norsk for et forholdsvis lite publikum. Men selv om publikumet er et forholdsvis lite fagmiljø, er tematikken som blir tatt opp i Heideggers testamente noe høyst relevant i vår tid.

Heideggers innflytelse

Den tyske filosofen Martin Heidegger er en av de viktigste tenkerne i det 20. århundre. Han er blant de mest kritiske tenkerne til opplysningsprosjektet, et prosjekt han anså som en «forflatning av væren». Han hevdet at utstrakt bruk av teknologi fremmedgjør individet fra en dypere forståelse av verden, en kritikk som ikke akkurat har blitt mindre aktuell de siste femti årene. Særlig hans syn på mennesket som et historisk situert subjekt som alltid allerede er konstituert av fortiden, men som også til stadighet må reforhandles i møte med samtiden, har hatt enorm innflytelse langt utover filosofiens og historiens grenser. Heideggers værensfilosofi markerer starten på den moderne hermeneutikken og historisismen, og det er vanskelig å se for seg en moderne filosofihistorie uten ham.

Til tross for den omfattende innflytelsen Heideggers tenkning har hatt på moderne filosofi, har det lenge vært en kjensgjerning at han var nazist. Burde vi dermed forsøke å skrive ham ut av den filosofiske kanon? Eller står tenkningen hans støtt, på tross av en udiskutabel sympati for nazismen og en utvetydig forakt for jødene?

Med utgivelsen av Svarte hefter fra 2014-2018, dukket disse diskusjonene opp igjen, og hovedspørsmålet – og dilemmaet – i debatten er om nazismen til Heidegger er filosofisk fundert, eller en avsporing i hans produksjon. Hvis nazismen ikke er en avsporing, men snarere iboende knyttet til hans filosofi, kan det fungere som bensin på bålet for intellektuelt orienterte høyreradikale. For de senere år har sett en vekst i høyreekstreme grupper verden over. Flere ytterliggående høyregrupperinger henter Heidegger opp igjen, ikke bare som en sentral tenker fra det 20. århundre, men også en stor ideolog som legitimerer et fascistisk grunnsyn. Den ultrakonservative russiske tenkeren Alexandr Dugin — en av Vladimir Putins rådgivere — hevder at det å lese og forstå Heidegger er en av de strategisk viktigste oppgavene til det russiske folk. Da daværende sjefsstrateg for Trump, Steve Bannon, ble intervjuet av Der Spiegel i 2018, holdt han opp en biografi av Heidegger og sa «that’s my guy». Bannons landsmann, Greg Johnson, nyfascist og «white-separatist» legger ut foredrag om Heidegger og Svarte hefter på nettet i form av YouTube-videoer.¹

Men det er ikke bare på høyresiden Heidegger fortsetter sin innflytelse. En av verdens mest kjente og beryktet kommunistiske filosofer, slovenske Slavoj Žižek, er også uttalt heideggerianer og bruker hans ideer aktivt i sin tenkning. Også den kontroversielle kanadiske psykologen Jordan Peterson, særlig kritisk til identitetspolitikkens fremmarsj, har uttrykt en sterk sympati med Heideggers filosofi. Når Heideggers tenkning fortsatt er sentral i mye moderne filosofi, er spørsmålet om hvor dypt Heideggers nazisme går, fortsatt viktig.

Den omfattende antologien Heideggers testamente: Filosofien, nazismen og de svarte heftene er på hele 742 sider, og tar kort fortalt opp problematikken rundt spørsmålet om Heideggers nazisme og antisemittisme, særlig knyttet til utgivelsen av filosofens dagbøker. Svarte hefter er en utgivelse av de private nedtegnelsene, som sto i sorte skinnblokker. Hva kan man utlede fra dem?

Som redaktørene av antologien Hein Berdinesen og Lars Petter Storm Torjussen skriver i innledningen:

«Spørsmålet om Heidegger var nazist og antisemitt [har nå] fått sin avklaring. Svaret er: Ja, Heidegger var nazist og antisemitt. Med utgivelsen av de de svarte heftene har spørsmålet endret seg fra ‘var Heidegger antisemitt og nazist’? til ‘hva slags antisemitt og nazist var Heidegger, og hvilke konsekvenser får dette’?»

Denne enorme samlingen av artikler, hentet inn på forespørsel fra akademikere med tilhold i alt fra Tyskland og Norge, Sverige og Danmark, men også USA, Skottland og England, er et forsøk på å svare på disse spørsmålene. Antologien oppbygning vitner om den faglige bredden som kreves om man skal forsøke å gi gode svar på betydningen av Heideggers tilknytning til nazismen. Boka består av både forord og innledning, en rekke akademiske artikler, og noen oversatte originaltekster fra de svarte heftene, i tillegg til andre besnærende utdrag fra Heideggers tidligere produksjoner. Slik vi kan se på sitatene denne teksten begynner med, møter vi Heidegger i en helt spesiell idéverden. For når man kombinerer hans eksistensfilosofi med hans personlige betraktninger, føler vi historiens sus med en viss – ikke uberettiget – uro.

Vi får for eksempel talen Heidegger holdt da han tok over som rektor ved universitetet i Freiburg 1933. Den unge jøden Hannah Arendt skulle ikke komme til å ha samme syn på sin mentor og veileder igjen. Vi har også edsavleggelsentil Hitler og den nasjonalsosialistiske stat, der Heidegger kommenterer at han fryder seg over å feire «den nasjonalsosialistiske revolusjon». Noe av det mest fascinerende og kryptiske originalmaterialet presenteres i form av et intervju Martin Heidegger holdt for de tyske magasinet Der Spiegel i 1966. Stadig unnvikende det underliggende spørsmålet om hans antisemittisme, avslutter Heidegger sin dystre diskusjon av tidsåndens dekadanse og teknologiens hegemoni ved å hevde at «bare en gud kan redde oss nå».²

Debatten i Heideggers testamente

Så å si samtlige av tekstene i Heideggers testamente fremhever at bredden i Heideggers tenkning tvinger seg frem om man skal gi et godt svar på hans forhold til nazisme. Den sprenglærde tenkeren har ofte referanser til alt fra antikkens filosofi (på gresk og latin) til kontemporær politikk, i Svarte svarte hefter ofte side om side. Dette gjør det vanskelig å lese tekstene uten å se sammenhenger mellom filosofi, kunst(kritikk), vitenskap og samfunnets tidsånd, noe som illustrerer vanskeligheten med å skille hans filosofi og tenkning fra hans politiske virke. Vi kan ta dette kompakte utdraget som eksempel:

«Bolsjevismen» har ingenting med det asiatiske å gjøre og enda mindre med det slaviske hos russerne – dermed heller ikke noe med det ariskes grunnleggende vesen – den tilsvarer den vesterlandske-vestlige moderne rasjonelle metafysikk. Hva hvis bolsjevismen ødela det russiske? Hva om likhetstegnet mellom det russiske og bolsjevismen fullstendig garanterte denne ødeleggelsen?³

Her er det sedvanlig vanskelig å se hva Heidegger mener. Snakker han her om politikk, siden den ideologiske retningen bolsjevismen nevnes? Hva med denne essens-aktige bruken av adjektiver hentet fra datidens raseforskning; jevnfør «ariske», «asiatisk» og «slavisk»? Hva kan menes med at bolsjevismen kan «ødelegge» det russiske? Russerne som folkeferd er jo en reell gruppe mennesker med sin egen kultur, og som oppfant bolsjevismen som politisk retning. Kan noe ideologisk (en politisk retning som bolsjevismen) rent faktisk ødelegge et folkeslag? Eller er det snakk om at deres folkesjel som på en eller annen slags måte går til grunne? Det ser her ut som at det er snakk om flere nokså abstrakte krefterbefinner seg i en form for vanskelig samtale, og til og med kamp, uten at det er lett å skjønne hvordan resoneringen her skal bli forstått. Det er dette jeg mener med at både bredden av Heideggers tenkning og den merkelige følelsen av historiens dystre sus ligger trykket mellom sidene. Hvis man tenker på Auschwitz, Birkenau, Sachsenhausen og Treblinka, er det ikke vanskelig å se historiens ideologier fysisk manifestert i grusomme handlinger.

Den siste teksten i del I «For en tenker, for en feil» av Erling Aadland, tar for eksempel opp hvordan en så stor og etablert tenker som Heidegger kunne ta så fryktelig feil politisk. Skal ikke store filosofer til en viss grad heve seg over politikk og kritisere dens ideologiske undertoner? Aadland hevder at riktignok tok Heidegger feil, men han gjorde en stor feil som bare en tenker av Heideggers kaliber kunne ta. Tenkningen hans innebærer en «nedvurdering av […] enkeltmennesket» som fører til en brist i Heideggers politiske karakter. Slik vi ser i sitatet om bolsjevikene, så kan det se ut til at faktiske personer, mennesker av kjøtt og blod, er faretruende fraværende når Heidegger foretar sine gigantiske sveip gjennom værenshistorien.

Det blir klart i Aadlands diskusjon at Værenshistorie ikke kan diskuteres uten kristendommens innflytelse på den Vestlige verden, og kristendommens innflytelse kan umulig bli forstått uten en tilstrekkelig kunnskap om etymologien til sentrale, gammelgreske begreper.⁴ «Værenshistorien» er Heideggers senere syn på at vår forståelse av verden utvikler seg i stadier, og her ser vi kristendommens innflytelse på tenkerens idéer. Kristendommen bør dermed, i likhet med Heideggers interesse for klassisk filosofi og filologi, ikke bli sett på som en sidediskusjon eller delkommentar til hans oeuvre, men som en potensielt nødvendig del av det som ofte utgjør en større helhet av hans verker, slik jeg ønsker å vise med refleksjonene under. Kanskje Heideggers voldsomme feil grunnet nedvurderingen av enkeltmennesket kunne ha blitt korrigert av fokuset på en viss veldig kroppslig skikkelse som gjennom å bli spikret opp på et kors for rundt 2000 år siden gav opphav til den værenshistoriske innflytelsen Heidegger var så opptatt av? Dette kan vi aldri vite, for Heidegger forblir beryktet abstrakt, og noe personlig tro hadde han ikke, da han forlot kristendommen som barn.

Debatten hetes opp

I del II, «Filosofi og nazisme», blir det virkelig hett, for ikke å si vanskelig, når historien og filosofien smeltes sammen. Tekstene i denne delen tar blant annet for seg hvordan Heidegger ble påvirket av datidens fremadstormende og særdeles radikale politiske strømninger. Nils Gilje og Espen Hammer ser nærmere på Heideggers utvikling som nasjonalsosialist. Som mange andre lot han seg forføre av tidens politiske strømninger som brakte lovnader om noe radikalt nytt. Deres lesninger gir en mer velvillig fortolkning av Heideggers sympatier ved å plassere ham blant andre tenkere som lot seg forføre av radikale tankestrømninger i tiden. Der Aadland hevder Heidegger var en stor tenker som gjorde en feil bare store tenkere kunne gjøre, blir Heidegger en tenker i rekken av andre tenkere hos Gilje og Hammer.

Antologiens mest radikale kritiker av Heidegger, Emmanuel Faye, er ikke med på et historisk forlik slik det skisseres av Gilje og Hammer. Da Svarte hefter først ble publisert, var Faye en av de tydeligste på at Heideggers verker herved måtte plasseres i bokhylla under avdelingen for «fascisme». I Heideggers testamente gjenleser han Heideggers tidligere tekster med et svært krast blikk. Hans dom er klar: Heidegger er en nazifilosof og må derfor bannlyses fra den vestlige kanon.

Mer moderat fremstår Anne Granberg. Hun skriver at Heideggers grunn for å akseptere nasjonalsosialismen, er at han anså det som en form for «kollektiv egentlighet». Mot slutten av teksten konkluderer hun pedagogisk med at vi fortsatt må være åpne for tre måter å lese Heidegger på. Dette er tolkninger som kan berike vår tenkning over, og dermed vurdering av dilemmaet rundt Heideggers nazisme. Den første er Fayes strategi om å avfeie hele Heideggers produksjon. På den andre siden kan man «skille skarpt mellom tenkeren Heidegger og mennesket Heidegger—et dårlig menneske, men en god filosof.»⁵ Dette er strategien Aadland benytter seg av, når han sier at Heidegger var en stor tenker som gjorde en stor feil. Dette er et sympatisk syn som legger vekt på at mennesker er feilbarlige vesener som til tross for, eller kan hende på grunn av, deres veldige kunnskaper begår tilsvarende store feil.

Granberg mener i likhet med svært mange av bidragsyterne i samleverket at et slikt skille er problematisk. Ikke bare fordi det er vanskelig å skille kunst fra kunstner og tenker fra det tenkte (selv om filosofer og andre teoretikere gitt deres abstraksjonsnivå ofte slipper enklere unna enn andre) men fordi det i Heideggers tilfelle etter Svarte hefter har vist seg å være viklet så mye eksistensfilosofi inn i hans antisemittiske og politiske refleksjoner at vi ikke uten videre kan skille person fra sak. De dunkle dagbøkene hans er, som dagbøker jo alltid er, personlige. Men med det å hevde at Heideggers tenkning er så gjennomsyret av nazisme at det til og med trekker tenkere som Dreyfus, Derrida, Arendt, Foucault, Sartre, Levinas og en haug med andre ned i dragsuget mener hun virker lite hensiktsmessig. Hun viser derfor til en tredje respons på Heideggers forfatterskap: Ved å bruke Heideggers egen tenkning for å lese tenkeren selv, strategien hun kaller «Heidegger mot Heidegger» kommer det langt mer interessante resultater for dagen enn det mange av de ovennevnte figurene kommer frem til. Vi kan til og med ende opp med å forstå Heidegger bedre enn han forstod seg selv, hevder Granberg:

«Heideggers måte å skrive på i sine publiserte tekster gir en stor grad av åpenhet i tolkningen, og det er derfor fullt mulig å gi rimelig koherente lesninger – inkludert av den sene Heidegger – som går i helt andre politiske retninger enn Heidegger selv.»⁶

I en forbilledlig metafor sier Granberg at «fascisme er ikke et virus, og tanker har—som folk—ikke røtter, men føtter.» Det er ikke slik at alle Heideggers tanker nødvendigvis er infisert av fascisme, men at det er tilfellet at det fortsatt kan være gode teoretiske innsikter som hjelper oss å tenke verden videre. Altså kan vi få innsikter fra Heidegger som også hjelper oss å se hvor Heidegger selv trådde feil.

Dette er klassisk hermeneutikk; altså tekstfortolkning. Det er en vanlig del av hermeneutikken at man tolker forfatteren på en måte der det forfatteren rent eksplisitt sier ikke nødvendigvis er det vi som leser sitter igjen med som det viktigste med teksten. Og det er viktig å huske på at hermeneutikkens røtter som metode går tilbake til før Heidegger, for eksempel til Wilhelm Dilthey (og med røtter i antikken og middelalderen), og at Heidegger ikke alene kan ta æren for den innflytelsesrike filosofiske disiplinen. Når Granberg skriver at hun vil bruke Heidegger mot Heidegger, synes hun å mene at vi nettopp må gå hermeneutisk til verks når vi skal lese ham (ja, til og med dekonstruktivistisk tolker hun Heidegger for å være på side 359). Hvis hermeneutikken som sådan skulle vært fascistisk gjennom Heidegger, må Faye og andre svare på hvorfor ikke nazismen er spredt til alle hjørner av verden der tekst leses. På den annen side, innebærer dette å gjøre dagens hermeneutikk om til noe som kun er avhengig av Heideggers innflytelse, og dette er det ikke mange som gjør. «Anti-heideggerianerne» vil derfor kunne holde på linjen som hevder at Heideggers måte å gjøre ting på, utgjør en form for fascistisk tenkning som dermed må forkastes.

Som Granberg er inne på, er det derimot store muligheter for å lese Heidegger på andre måter enn som høyrevridd og fascistisk; Heidegger kan selv hevdes å innby til slike lesninger. For å sitere fritt fra en annen Heidegger-tekst «Jo større en tenkers arbeider … dess rikere er det som er utenkt i verket, som betyr det som stiger frem og gjennom verket, som ennå ikke er påtenkt.»⁷

Granberg ender med å problematisere synet der vi leser Heidegger i overkant velvillig. Som vi ser i Steve Bannons og Alexander Dugins bruk av Heidegger, leses han ikke bare som en filosof blant filosofer, men også som en politisk ideolog. Her blir det fascistiske tankegodset mer problematisk. I ytterste konsekvens leses han som en fascistisk filosof, altså ikke bare en tenker som tilfeldigvis (gjennom karakterbrister, kortsiktighet etc.) hadde fascistiske tilbøyeligheter, men som forfatter av en form for sammenhengende fascistisk verk til videre politisk inspirasjon.  

Historismen

Del III «Filosofi og tradisjon» tar opp det viktige temaet om Heideggers historieforståelse. Hvis det ikke allerede er blitt klart, så blir det i denne delen utvetydig for leseren at hvis man vil forstå Heidegger, så må man forstå hans historiesyn. Som en av redaktørene, Hein Berdinesen, gjør ettertrykkelig klart i sin tekst «Machenschaft og værenshistorie», gjør Heidegger igjen «værensspørsmålet» gjeldende i filosofien. Heideggers påstand er at man gjennom filosofihistorien, helt siden Sokrates, har vært blinde for eksistensens mest fundamentale spørsmål, og at filosofien har vært på villspor siden. Dette er en av hans mest omgripende og radikale påstander. Kritikken går ikke bare mot filosofihistorien, men vurderer hele den menneskelige verden som forkrøplet. Berdinesen redegjør for hvorfor man må forstå hele den sammensatte skikkelsen Heidegger for å finne ut hvordan man skal bedømme ham, også i spørsmålet om den fascistiske tenkningen.

For eksempel tar Heidegger opp det viktige synet på Machenschaft, som Berdinesen oversetter med «manipulering i det skjulte». Heidegger er en kjent kritiker av modernismen, og hans syn på hvordan den tekniske og instrumentalistiske tilnærmingen til tilværelsen forflater («nivellerer» er et begrep som går igjen) ikke bare vårt syn på enkeltgjenstander og ting, men mennesker og komplekse fenomener, har inspirert mange moderne tenkere. Det å sette opp enkeltmennesket og dets ubestridelige frihet som truet av diverse prosesser som økt kommersialisering og konsumerisme, dårlige boforhold, og en generell fremmedgjøring fra våre omgivelser, om de så er naturlige eller menneskelige, er det «maskinggjøring» og «manipulering» går ut på. Forstått så generelt, så er dette tanker som Heidegger deler med mange kulturkritikere, fra Marx til David Attenborough.

Med disse nokså positive, eller i hvert fall modererende filosofiske betraktningene om Heideggers innflytelse til grunn, så ender Berdinesen opp med å konkludere strengt. Han tolker Heidegger som en tenker som i for stor grad lener seg på en völkisch (folkelig, enkel) anti-semittisme (og motvilje mot den sovjetiske, amerikanske og engelske kulturen)⁸ i stedet for at han tillater filosofien sin å leve utenfor den slags termer. Berdinesen ender altså med å konkludere med at Heidegger lar seg selv henfalle til en form for fatalisme, og at «[e]n åpenhet for den historiske væren kan være noe annet enn heideggersk skjebneaksept og likesæle.»⁹

Jødespørsmålet

Del IV, «Filosofi og antisemittisme» tar opp det mest betente temaet i Svarte hefter, nemlig hvor langt Heideggers antisemittisme strekker seg. Var Heidegger jødehater, selv med økende kjennskap til grusomhetene gjort mot jødene både før, under og etter krigen? Spørsmålet er enkelt stilt, men vanskelig å svare på. Det er fristende for leseren å svare «ja». Dette blant annet på bakgrunn av flere nærmest absurde uttalelser i de svarte heftene, blant annet om at jødene, ikke som folk, men gjennom de «tankestrømningene» de representerer, kan sies å være skyld i holocaust selv. Som Berdinesen mot slutten av sin artikkel fremhever, sier Heidegger til og med et sted i et foredrag at «den mekaniserte matindustrien i essens er det samme som produksjon av lik i gasskamrene og konsentrasjonsleirene, det samme som blokaden og utsultingen og utsultingen av land, det samme som dannelsen av hydrogenbomber.»¹⁰ Berdinesen stiller seg det pregnante spørsmålet om hvordan Heidegger da kan mene at «nazistenes utryddelsesleirer som forskjellige fra, og mer grusomme enn, mekanisert matindustri, når de ifølge Heidegger i ‘essens’ er det samme?»¹¹ Ifølge Heidegger representerer «jøden» fenomener koblet til moderniteten som instrumentalisering og nyttetenkning, akkumulering av rikdom på bekostning av en forflatning av livsverdenen og så videre.

Det fremstår altså klart at en form for jødehat stiger frem i Heideggers tenkning, ikke minst i de svarte heftene. Det Heideggers testamente imidlertid gjør klinkende klart, er at det å kategorisere Heidegger som en enkel jødehater som mente at nazismen var berettiget i sin forfølgelse av folkeslaget, er ytterst vanskelig å forsvare. Når det er sagt, så er det i etterpåklokskapens dømmende lys vanskelig å ikke være streng med Heidegger, med tanke på krigens gang, og de grusomheter som etter hvert gjorde seg til kjenne. Man vet ikke alltid hvordan man som innflytelsesrik tenker blir tolket, men man kan da i det minste være litt mer forsiktig som filosof, når man – til tross for det noen kritikere har omtalt som Heideggers drømmeaktige svermerier – tross alt er klar over at tenkning får konsekvenser, fysiske konsekvenser, i den virkelige verden.

I en meget interessant fortolkning, viser Agata Bielik-Robson først hvordan Heidegger ser på jøden (et viktig poeng som også blir tatt opp av andre forfattere i boken) ikke som et biologisk underlegent vesen, slik som var vanlig i nazismen, men som en slags metafysisk størrelse. Dette poenget kan være vanskelig å forstå, men hvis man får has på Heideggers distinksjon mellom det ontiske og det ontologiske blir det lettere. Det ontiske er det som foreligger, de «manifeste ting», det som viser seg. Alle de gjenstander, ting, prosesser og fenomener vi møter på vår vei som sansende vesener hører til denne kategorien. Det ontologiske derimot, er det som kan sies å utgjøre hele Heideggers filosofiske prosjekt. Det ontologiske er rammeverket som muliggjør at ting blir oppfattet, grepet og sett som noe dypere enn den «manifeste tingen». Jøden er ikke en ontisk «ting», «vesen» eller «dyr», ei heller er jøden et rasjonelt subjekt. Jøden er mer en måte å tenke på og gjennom, en slags grunnholdning til tilværelsen. Dette virker paradoksalt, men det er altså sånn Heidegger slipper unna anklagen om den enkleste formen for antisemittisme. Bielik-Robsons drevne diskusjon munner i en omvending; Heidegger burde ha sett på nettopp jøden, altså den jødiske måten å tenke på/tilnærming til tilværelsen, som nettopp anti-metafysisk. Hun vender Heidegger på hodet, og kan sies å inngå i lesningen «Heidegger mot Heidegger» som Granberg diskuterer tidligere.

Mens Emmanuel Faye representerer den anti-Heideggerianske leiren som vil avfeie hele tenkingen hans, står Rune Fritz Nicolaisen som den ypperste representanten for de som enda er tro til hans verker. I «Svarte hefter, svarte tanker?» argumenterer han for at vi ikke burde være så strenge med Heidegger som vi er når det kommer til spørsmålet om jødehat. Det er ikke bare jødene som blir lagt for hat, men også USA, Bolsjevikene og England. Disse representerer også uheldige «metafysikker» som aktivt må motkjempes for Heidegger. Vi er forutinntatte når det kommer til vårt oppheng i Heideggers antisemittisme, hevder Fritz Nicolaisen. Som også Rykkja Gilbert nevner, så er det egentlig en forsvinnende liten del av de svarte heftene som diskuterer jødene. Og når jødene diskuteres, er det mer som en tenkestrømning (jevnfør «verdensjødedommen») enn som et faktisk folk vi skal behandle med avsky.

Oppgjørets time er kommet?

Som Berdinesen og Storm Torjussen skriver innledningsvis, så er svaret på hvorvidt Heidegger var nazist og antisemitt, et utvetydig, pragmatisk sett rungende «ja!». Men slik Heideggers testamente viser, åpner dette bare opp for spørsmålet om hva som menes med «nazist» og «antisemitt» i denne eksistenstenkerens tilfelle. Vi ser ut til å ikke være i stand til å problematisere Heidegger uten å ta i bruk hans egne begreper når vi diskuterer ham. I hvert fall ser det ut til å være slik at de fleste av de Heidegger-orienterte tenkerne i Heideggers testamente ikke vil tillate avskrivning av tenkeren, ettersom man må ha en inngående kjennskap til meningsinnholdet i de komplekse tankene hans før man kan rette moralske pekefingre.Man kan være enig dette premisset, og likevel være uenig i konklusjonen om hva man skal gjøre med Heidegger. Derfor er det forfriskende med Faye og Fritz Nicolaisen, som representerer hvert sitt ytterpunkt av spekteret der spørsmålet koker ned til om vi burde tilgi Heidegger eller ikke for hans involvering i nazismen.

Noe jeg personlig ikke kan fatte (og heller ikke Herbert Marcuse, en filosof med jødisk bakgrunn, da han møtte Heidegger på sistnevntes hytte i Totnabergs mørke skog) er hvorfor Heidegger ikke beklaget noen ting. Hvorfor fokuserer ikke de som fortolker Heidegger mer på slike utsagn og deres mellommenneskelige så vel som faglige betydning? Det blir jo sett på som en filosofisk dyd å innrømme feil, selv, eller kanskje særlig, når tenkningen som ledet til feilkonklusjonen var innfløkt og kompleks. Noen ren beklagelse for sin affiliasjon med nazismen, hans sympatier og hans dunkle språk som ofte går i retning av nettopp å støtte nazismens lugubre skjebne og blod-og-jord tenkning, kom Heidegger aldri med. Han fremstår tidvis patetisk og unnvikende, og ja, i besittelse av en stor grad karaktersvakhet slik Aadland hevder. Til hans forsvar skal det sies at han tidlig ble skuffet over det han så som nazismens grunnlagsprosjekt, som var å gjenetablere det menneskelige forhold til Væren på en mer fruktbar måte. Men det er nettopp det; manglende vilje og energi, mente Heidegger, ikke dårlig politikk som han som oppegående tysk tenker, kunne avfeid med en håndvending som filosof.

Problemet, hevdet Karl Jaspers i en brevveksling med Arendt, er ikke at Heidegger har en dårlig karakter, men at han ikke har en! For mange gir Heideggers kritikk av modernismen, hans sofistikerte angrep på overdrevent teknologifokus og naiv optimisme, hans evne til å få oss til å se på våre situerte selv som mellommenneskelige avhengige vesener, kilder til håp. Dette håpet kan man bruke i harde tider, som en kilde til lys, men tenkerens arv, hans testamente; forblir svøpet i ambivalente skygger.

Noter

1. Jeg ble inspirert til å innlemme ham i listen av folk som er eksplisitt påvirket av Heidegger av Anne Granbergs artikkel som jeg diskuterer senere i essayet. Hun nevner ham i et avsnitt mot slutten av hennes tekst på side 360 i Berdinesen, H. & Storm Torjussen L.P., (red.) 2019 Heideggers testamente: Filosofien, nazismen og de svarte heftene Dreyer forlag.
2. Heideggers testamente, s. 61.
3. Heideggers testamente, s.41
4. Heideggers testamente, 213.
5. Heideggers testamente, s.358.
6. Heideggers testamente, s.359.
7. Min oversettelse fra Heidegger, M. (1991) The Principle of Reason Bloomington Press s.71.
8. Heideggers testamente, s.437
9. Heideggers testamente, s.453
10. Heideggers testamente s.452
11. Heideggers testamente s. 452