Klorose – «et væsentlig onde»

BOKUTDRAG: Mot slutten av 1800-tallet ble unge jenters sykelighet gjenstand for en stadig økende grad av oppmerksomhet. Oppmerksomheten rettet seg særlig mot jentenes blekhet og deres alvorlig svekkede allmenntilstand, med en rekke symptomer som gjorde legevitenskapen usikker.

Salongen har gleden av å publisere et utdrag fra boken Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og nåtid av Hilde Bondevik og Anne Kveim Lie (red.).

Klorose er en av de betegnelsene som ble benyttet om dette sykdomsbildet. Og mens klorosen de siste tiårene av 1800-tallet nærmest ble betraktet som en folkesykdom, er det i dag svært få som kjenner til sykdommen, også blant medisinske spesialister. Som vi skal se, skjuler det seg en lang og interessant historie bak dette navnet.

Klorosen tør siges at være en samfundssygdom med Tendens til Udbredning; og den Skade, den forvolder saavel for det enkelte Individ som for hele Samfund, saavel direkte som indirekte, er ikke ringe. – Sigvard Madsen, 1896

Den medisinske faglitteraturen refererer ofte til klorose de siste tiårene av 1800-tallet, og en rekke statistiske oversikter og internasjonal kommentarlitteratur viser at klorosen ikke bare var en vanlig sykdom, men også en av sykdommene som hyppigst rammet unge kvinner på den tiden – i Norge så vel som ellers i Europa. Som sitatet over illustrerer, var klorosen ikke bare en sykdom som stadig bredte om seg, det påstås også at den var en samfunnssykdom som forvoldet stor skade. Klorosen kom derfor til å spille en sentral rolle både i en medisinsk sammenheng og i samfunnsdebatten, hvor den også ble et omdreiningspunkt for en omfattende kulturkritikk. Klorosen kalles også «blegsot», og i et foredrag om kvinnens helbred som Edvard Bull (Ibsens livlege) holdt i Norsk kvindesagsforening i 1886, omtaler han «blegsot» sammen med «nervesvaghed» som to «væsentlige onder» som særlig kommer i betraktning når det gjelder «kvinners mindre gode helbred» (Bull 1886, 16).

Selve navnet klorose kommer av det greske ordet chloros, som betyr grønn (som i plantenes klorofyll) eller grønngul, og den grønnbleke ansiktsfargen hos pasientene oppfattes som klorosens arketypiske stigma. Andre karakteristiske kjennetegn var tretthet, appetittløshet, hodepine, hjertebank og menstruasjonsforstyrrelser. Det har vært mange som har forsøkt å svare på hva klorose egentlig var – både i den perioden den hadde sin største utbredelse, og senere. Ikke minst har diskusjonene rundt hvorfor sykdommen plutselig forsvant, vært omfattende, og fremdeles er det knyttet en rekke gåter til tilstanden. I dag forbindes klorose først og fremst med anemi forårsaket av jernmangel, og mer presist med hypokrom anemi etter at legene Arthur Patek og Clark Heats i 1936 konkluderte med at klorose nettopp tilsvarte hypokrom anemi, en tilstand der blodlegemene inneholder mindre hemoglobin enn normalt. Det har også vært argumentert for at klorose ikke var én sykdomsenhet, men et navn som gjennom historien har favnet flere tilstander og symptomkomplekser, som alle særlig har rammet unge jenter. Irvine Loudon har for eksempel foreslått at klorosen i hvert fall favner minst to ulike sykdomsenheter (Loudon 1984). Den første (chloro-anemia) tilsvarer en form for hypokrom anemi og fikk nærmest en epidemisk utbredelse på slutten av 1800-tallet. Den andre (chloro-anorexia) skal ha vært en sykdom med psykogen opprinnelse som lignet, men som ikke var identisk med, anorexia nervosa, og som både var utbredt tidligere og peker frem mot dagens anoreksi.

Klorosens historie er interessant blant annet fordi det finnes så mange ulike forklaringer på tilstanden (gynekologiske, psykologiske, fysiologiske, ideologiske), og fordi den har vært koblet til en rekke andre sykdomsnavn, som «jomfruenes sykdom», «kjærlighetssyken», «hvit feber» og «den grønne sykedom». Men klorosens historie er også interessant fordi den illustrerer hvordan biologi, patologi, individuell atferd, identitet og kulturelle normer veves sammen. En studie av klorose vil derfor kunne fortelle mye om dens samtid, om både medisinen og kulturelle koder, og dessuten om følelsesstrukturer i tid og rom.

I det følgende skal det handle om sykdomskategorien klorose, og særlig om dens omtale i norsk fagmedisin i siste halvdel av 1800-tallet, hvor blodets bestanddeler og blodtester får en helt sentral plass. Men det skal også handle om kultur- og medisinhistoriske tråder tilbake til det hippokratiske tekstkorpuset, om humoralpatologien der klorosens mytologiske lag knytter væsker, sykdom, farger, femininitet og pubertet sammen, og om det at klorosen gradvis viskes ut i kjølvannet av at den moderne medisinen blir vitenskapeliggjort som følge av de mange diagnostiske og teknologiske nyvinningene. I sentrum har det alltid stått en blek, tander, ung kvinne.

Av Hilde Bondevik