Autonome anorektikere?

Kan tvangsbehandling av anorektikere legitimeres når de selv ikke ønsker å bli friske? I sin masteroppgave har Anniken Fleisje undersøkt om anorektikerens ønske om å forbli syk er autonomt, og hun argumenterer for at tvangsbehandling kun kan legitimeres dersom anorektikeren ikke kan sies å være autonom.

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi. Ingrid Grønli Åm er Masterbloggens fagredaktør for filosofi og idéhistorie.

Anoreksi og autonomi

Fleisje har sett til nyere forskningsresultater om anoreksi og intervjuer med anoreksipasienter, og undersøkt om anorektikeren kan sies å være autonom, blant annet med utgangspunkt i filosofen John Christmans betingelser for autonomi: rasjonalitet og fravær av selvbedrag.

Christman beskriver rasjonalitet som det å inneha ønsker og oppfatninger som er konsistente, samt at de ikke innebærer logiske feilslutninger. Selvbevissthet i Christmans forståelse utelukker også logisk inkonsistens.

Det som skiller de to, er at ved fravær av selvbevissthet – altså ved selvbedrag – vet man egentlig at ens oppfatninger eller ønsker ikke stemmer overens med hverandre, men undertrykker eller benekter dette.

Den rasjonelle, selvbevisste anorektiker?

I oppgaven har Fleisje undersøkt om anorektikeren innehar rasjonalitet eller selvbevissthet i sitt forhold til sykdommen. Fleisje mener at dersom anorektikeren aksepterer premisset at det å spise er livsnødvendig for alle mennesker, og samtidig aksepterer premisset at hun er et menneske, og likevel slutter at det å spise ikke er livsnødvendig for henne, er hennes konklusjon resultat av en logisk feilslutning. Hvis det er slik anorektikeren tenker, er hun ikke rasjonell, og dermed ikke autonom.

Fleisje tror imidlertid ikke det er sannsynlig at anorektikerens konklusjon er resultat av en logisk feilslutning, men at det kan være resultat av svekket selvbevissthet.

Hvis anorektikeren vet at et visst næringsinntak er nødvendig for liv og helse og likevel er av den oppfatning at dette ikke er nødvendig for hennes liv og helse, er det en form for selvbedrag.

Fleisje mener at dersom anorektikeren «lurer seg selv» på denne måten tyder det på fravær av selvbevissthet, noe som betyr at hun ikke er autonom.

Autonome anorektikere

Fleisje mener imidlertid det kan tenkes at enkelte personer med anoreksi kan ha visse motivasjoner bak et slikt ønske, som gjør at det er autonomt. Lidelsen hevdes å oppstå på bakgrunn av opplevelsen av manglende kontroll over enkelte deler av livet. Ettersom visse områder av tilværelsen oppleves som kaotiske, dannes et behov for kontroll over i det minste ett område, nemlig mat og kroppsvekt.

Hvis anoreksi oppleves som en beskyttelse mot følelsesmessige vanskeligheter, vil det å oppgi lidelsen bety at man må takle problemer som man hittil har undertrykt ved hjelp av anoreksien.

Hvis anorektikeren på denne måten ønsker å forbli syk fordi hun ved nøye overveielse innser at dette – på tross av de skadelige konsekvensene – er mest fordelaktig for henne, mener Fleisje at ønsket vil kunne være autonomt.

Anoreksi og tvangsbehandling

Fleisje bemerker at nyere undersøkelser om hvorvidt tvangsbehandling i det hele tatt er hensiktsmessig som behandlingsform presenterer sprikende resultater. Inntil det eventuelt fastslås at tvangsbehandling som sådan ikke er hensiktsmessig, eller det framlegges andre tungtveiende argumenter for eller mot slik behandling, mener Fleisje at autonomispørsmålet bør være avgjørende for hvorvidt tvangsbehandling er legitimt. I oppgaven viser hun at dette vil kunne variere fra en anorektiker til en annen.

Les mer om Anniken Fleisjes masteroppgave på Masterbloggen