HVA SKJER MED ANTARKTIS NÅR ISEN SMELTER?

Hvem eier et ingenmannsland? 

I over 70 år har Norge, som ett av syv land, gjort krav på områder i Antarktis. Men hvordan argumenterer disse landene for at territorium som ligger milevis unna burde tilhøre dem, og er disse argumentene legitime? Med andre ord: Hva er en god moralsk begrunnelse for eierskap til et landområde og kontroll over og bruk av dets naturressurser? Slike spørsmål fikk førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, Alejandra Mancilla, til å sette i gang prosjektet Politisk filosofi ser til Antarktis. Prosjektet går over tre år og er finansiert av Norges Forskningsråd. Det tar opp globale spørsmål om klima og internasjonale relasjoner, og forsøker å gjennomføre en normativ analyse av fremsatte krav over territorium og naturressurser. Videre er målet å utvikle et systematisk normativt rammeverk for å vurdere disse kravene. Når isen smelter, vil Antarktistraktaten, en internasjonal avtale for samhandling på Antarktis, holde stand mot konfliktene som vil oppstå når flere land ønsker å opprette bosetninger og utvinne naturressurser?

Mancilla kommer fra Punta Arenas i Chile, muligens verdens sørligste by, som ligger knappe to timer unna Antarktis med fly. Antarktis er dermed et kontinent hun alltid har hatt et forhold til.

Mancilla forsker på global rettferdighet og territoriale rettigheter, og ser på Antarktis som et unikt tilfelle.

– Først var jeg interessert i det geopolitiske perspektivet, og hvordan internasjonale relasjoner, jus og internasjonal rett forholdt seg til spørsmål om Antarktis. Men de fleste analyser av Antarktistraktaten og andre konvensjoner har en veldig deskriptiv tilnærming. Selv om disse kan være kritiske, tilbyr de aldri noe moralsk standpunkt om hva som er rett og galt, og hvordan vi bør gå frem for å løse utfordringene Antarktis vil stå ovenfor i fremtiden, som fordeling av naturresurser og klimaendringer. Derfor så jeg mot filosofiens teorier om landekrav, deriblant John Locke og Hugo Grotius, samt nyere teorier fra Margaret Moore, Allen Buchanan og David Miller, blant andre. Disse tenkerne har mye å si om territoriale rettigheter. Men fordi Antarktis ikke har noen urbefolkning, er det vanskelig å anvende disse teoriene der. Vi trenger en ny teori, fordi verken internasjonale relasjoner eller politisk filosofi kan redegjøre for landekravene på Antarktis. Jeg er interessert i å kombinere de to fagfeltene og stille spørsmål ved Antarktispolitikken. De som er kritiske til politikken kommer ikke med løsninger, og teoriene i politisk filosofi som har mulige løsninger snakker ikke om Antarktis. Det er det store spørsmålet i prosjektet – å finne frem til teorier i politisk filosofi med gode løsninger for Antarktis.

«Vi var her først» og andre argumenter for å gjøre krav på et land

En viktig del av prosjektet Politisk filosofi ser til Antarktis handler om å evaluere tidligere fremsatte argumenter for landekrav. Norges krav begrunnes med vår lange tradisjon for hvalfangst i området, og at Roald Amundsen ledet den første ekspedisjonen som nådde Sydpolen. Chile og Argentina viser stadig til at de er landene som ligger nærmest Antarktis, og mener at de har arvet sin territorialrett fra sin tidligere koloniherre Spania. De ulike kravshaverlandene har brukt forskjellige strategier for å styrke kravene sine. For eksempel sendte Storbritannia, USA og Tyskland fly som kastet flagg ut av vinduet over det isbelagte landskapet, og i 1977 sendte Argentina en gravid kvinne til en av basene sine for å føde slik at de kunne underbygge sitt territorialkrav.

Mancilla skiller mellom tilknytningsbaserte teorier og funksjonsbaserte teorier når hun diskuterer de ulike argumentene som brukes for å fremme krav på et territorium.

– «Connection-based theories», eller tilknytningsbaserte teorier, handler om at man prøver å rettferdiggjøre krav over territorium eller ressurser med grunnlag i en spesiell kobling eller forhold mellom territoriet og de som gjør krav på territoriet. Locke, for eksempel, er veldig relevant her. I Lockes filosofi blandes arbeidet du yter med landet der du arbeider for å skape et spesielt eierforhold. Grotius, en annen sentral teoretiker, argumenterer litt annerledes: hans teori går ut på at hvis du kommer først og blir værende, er landet ditt. I begge teoriene er det en kobling mellom aktøren og territoriet eller ressursene. De syv landene som gjør krav på Antarktis, samt USA og Russland, som forbeholder seg retten til å kunne kreve landområder i fremtiden, bruker slike argumenter: De hevder at de var der først, eller oppdaget noe, at de etablerte den første basen, det første redningssystemet, eller driver med aktiviteter som maritim navigasjonshjelp, hvalfangst, fiske, eller det som kan gi dem et krav. Jeg tror ikke dette er gode nok grunner til å rettferdiggjøre landekrav over så enorme territorier som disse landene faktisk mener de har rett på. Det er et stort gap mellom størrelsen på områdene hvor landene har vært aktive, og paistykkene de har skåret seg ut på kartet. Selv om denne argumentasjonen nok kan berettige territoriale krav over mindre, mer begrensede landområder i Antarktis, er det langt ifra det disse landene mener de har rett på.

Mancilla har mer tro på det hun kaller funksjonsbaserte teorier:

– Funksjonsbaserte teorier handler om hvilke funksjoner som må utføres, og hvilke aktører som er i stand til å utføre disse funksjonene. Hvis man ser på dagens system kan man si, 60 år etter at Antarktis-traktaten ble signert, at freden har blitt bevart og at det har fungert ganske bra. Traktaten la vekt på vitenskap og fredelig samarbeid. Miljøprotokollen fra 1991 la i tillegg vekt på miljøvern. Men hva med global rettferdighet og representasjon? Siden bare 53 land er en del av traktatsystemet kan den mangelfulle representasjonen true dens globale legitimitet. Derfor mener jeg at vi bør bevege oss vekk fra tilknytningsbaserte teorier og se mer på hvilke funksjoner som utføres.

Har Antarktistraktaten gått ut på dato?

Alle aktiviteter i Antarktis reguleres etter Antarktistraktaten, som trådte i kraft i 1961 og da ble signert av 12 land: Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, Norge, New Zealand, Storbritannia, Sør-Afrika, U.S og Sovjet Unionen. Traktaten slår fast at Antarktis kun skal benyttes til fredelige formål, og at alle har rett til å drive med vitenskapelig forskning på kontinentet. I dag er traktaten undertegnet av 54 land, hvor 29 av dem har stemmerett. De resterende 25 statene kan påvirke politikken og delta på møter. De møtes én gang i året og fatter beslutninger om hvordan kontinentet skal forvaltes. Det som avgjør hvorvidt et land har stemmerett er om det kan bidra til vesentlig vitenskapelig forskning i Antarktis. Hva som ligger i «vesentlig», er derimot ikke alltid lett å si.

Så lenge traktaten er gjeldende, er alle territorialkrav fryst. Det betyr blant annet at Norge kan beholde sin suverenitet over Dronning Mauds land og Peter I Øy i Sørishavet, selv om territorialkravet ikke er internasjonalt anerkjent. Det er heller ikke mulig å fremme nye krav så lenge traktaten er operativ. Og hvor lenge kan det vare? Antarktistraktaten har ingen utløpsdato.

Hvilken status har Antarktistraktaten i dag? Er det en rettferdig og vellykket ordning?

– I 2019 var det 60 år siden Antarktistraktaten ble til. De som tar del i traktaten mener den er sterkere nå enn noensinne, siden antall medlemsland og land med rådgivende status har økt. Antarktis er også kontinentet som har det sterkeste miljøvernet. Men er traktaten rettferdig? Det er for eksempel kun ett afrikansk land med i traktaten (Sør-Afrika). Et sentralt spørsmål for prosjektet omhandler medlemmenes berettigelse, og om medlemslandene bør åpne for at enda flere land representeres i avtalene om Antarktis. En sånn restrukturering kan gjøre traktatene og protokollene mer legitime. Men de nåværende medlemslandene vil ikke det. Slik det er nå er det et krav om at medlemsland må drive med vitenskapelig forskning for å være en «Consultative Party» med beslutningsmakt i traktaten, og det er et problem fordi det er svært ressurskrevende. Og hva har vitenskapelig aktivitet med beslutningsmakt å gjøre? Det er som å si at hvis personer uten naturfaglig utdanning ikke bør ha demokratisk stemmerett.

Mancilla mener den skjeve representasjonen i traktatsystemet og kravene landene som allerede er med setter for at andre land skal få bli med, gir uttrykk for en kolonialistisk arv. Det er også liten vilje til å diskutere prinsipielle spørsmål om hva som ville vært en rettferdig fordeling av ressursene, og å sette spørsmålstegn ved den etablerte jussen, som danner presedens i vurderingen av moralske berettigelser for krav på land og ressurser i Antarktis.

Tror du vitenskapsklausulen i praksis fungerer som bevaring av fordeling av landområder slik den var ved kolonitidens slutt?

– Kolonisering er et stort tema i Antarktis. Mange mener vi ikke kan snakke om kolonialisme i Antarktis – fordi det ikke er noen urbefolkning der, er det heller ingen som har blitt koloniserte. Men kolonialisme er mulig selv i territorier uten urbefolkning. Man kan for eksempel argumentere for at alle som ikke var en del av traktaten nettopp er de koloniserte. Ifølge traktaten er det menneskehetens interesse som ivaretas, og da er det kun rimelig at alle mennesker er sikret representasjon. Spørsmålet i dag er ikke om det er urettferdig å kolonisere andre, men om det er urettferdig å kreve områder når verdens befolkning er så stor og det ikke finnes land til overs. Verdensbildet har endret seg de siste 60 årene. Kina, Korea, India og Brasil var ikke blant de vestlige kolonimaktene, men er i dag land som bruker store ressurser på vitenskapelig forskning i Antarktis. Det er et problematisk kriterium for å være med i klubben, fordi klubben er forbeholdt de rikeste og de største.

Kappløp mot Antarktis

I tillegg til Antarktistraktaten finnes en annen viktig avtale som regulerer aktiviteten på kontinentet: Miljøprotokollen fra 1991, som har blitt ratifisert av alle traktatens konsultative medlemmer, hindrer oljeboring og utvinning av mineraler på Antarktis. Det knytter seg stor usikkerhet til hva som vil skje i 2048, når det åpnes for revisjon av protokollen, dersom de ønsker det. I takt med at isen smelter har stadig flere land vist interesse for Antarktis. Ukraina og Tyrkia har trappet opp tilstedeværelsen i området, og bygger opp forskningsaktivitet med etablering av nye baser og nye prosjekter. Ukraina har også uttalt at de ønsker å begynne å utvinne mineraler etter 2048.

Er Tyrkia og Ukraina i ferd med å fremme et funksjonsbasert argument for å gjøre krav på Antarktis? 

– Det er vanskelig å svare på spørsmålet om hvilke funksjoner som er viktige i Antarktis. I bebodde områder er dette spørsmålet lettere å svare på: Viktige funksjoner for noen land er for eksempel å respektere grunnleggende borgerrettigheter. Men hvis det ikke bor mennesker i et område, som Antarktis, hvilken funksjon kan da berettige landekrav? Jeg spør, for jeg vet ikke svaret. Noen argumenterer for at en fredsbevarende funksjon er det sentrale. Det er mulig at det kan bli krig over ressursene i Antarktis, og da vil fred være en viktig funksjon. Hvem skal stå for freden? Eller en funksjon kan være å bevare det uberørte Antarktis som det siste store naturreservatet på jorden. Det kan være en viktig funksjon, men det er stort sett klimainteresserte veldedigheter og enkelte forskere som tenker sånn. Funksjonsbaserte teorier kan fungere godt for Antarktis, men det er usikkert hvilke funksjoner som spiller størst rolle, hvilket også understreker hvor viktig det er hvem som får delta og stemme i traktaten. Det er viktig, synes jeg, å representere forskjellige land i verden på en rettferdig måte når funksjonen i den funksjonsbaserte teorien bestemmes.

Antarktistraktaten trekkes ofte frem som en stor suksess for internasjonalt samarbeid, samtidig som du og andre har kritisert mange urettferdige sider ved den. Hvordan tror du en rettferdig fordeling av ressursene i Antarktis ville ha sett ut?

– Det kan jeg ikke svare på, fordi jeg mener at svaret på det spørsmålet må være resultatet av en mer representativ prosess. Ikke bare for Antarktistraktaten, men for alle traktater er det sjokkerende hvor lite påvirkning man som borger har over hva landet kan bestemme på dine vegne. Hvor mange nordmenn vet, for eksempel, hvem som er Norges representant i de årlige Antarktis-møtene? Vi skulle hatt en mer representativ prosess for å håndtere slike problemstillinger, også når det gjelder Antarktistraktaten.

Fra Antarktis til månen og verdensrommet

Antarktis er ikke det eneste området uten urbefolkning hvor spørsmålet om eierskap til og fordeling av ressurser er aktuelt. Klimaendringer gjør jorda mindre beboelig og uttømming av ressurser gjør at flere ser til mulighetene som finnes i verdensrommet. Romtraktaten fra 1967 er dessuten også basert på Antarktistraktaten. Begge traktatene ble altså til under Den kalde krigen i et forsøk på å unngå konflikt og bidra til samhandling.

Tror du dagens diskusjoner om Antarktis kan skape presedens for hvordan internasjonalt samarbeid i verdensrommet vil se ut?

– En vesensforskjell mellom Antarktis og områder i rommet er at det som skjer i og med Antarktis kan ha store konsekvenser for oss her på jorden, mens det som skjer med å utvinne mineraler og ressurser på en asteroide vil nok ha en mer indirekte effekt på oss. Uansett er det interessant å merke at rett før han gikk av som president, skrev Obama under på en lov som gir amerikanske personer lov til å appropriere ressurser i verdensrommet på vegne av USA. Her bruker nok Amerikanerne Locke for å hevde at naturlige rettigheter gjelder for Amerikanere i verdensrommet. Må resten av verden forholde seg til det? Hvordan ulike stater vil tolke Romtraktaten i fremtiden er enda usikkert. Antarktis er 14 millioner kvadratmeter stort, men verdensrommet er i en klasse for seg selv.

Filosofiens politiske påvirkningskraft

Hva håper du prosjektet Politisk filosofi ser til Antarktis vil lede til?

– Jeg håper selvsagt at spørsmålet om Antarktis blir mer aktuelt. De landene som nå avgjør hva som skjer i Antarktis er i stor grad de samme landene som er mest ansvarlige for klimaendringene globalt. Og ismassen i Vest-Antarktis (WAIS) smelter. Arktis og Antarktis er de områdene aller mest påvirket av klimaendringene. Samtidig hevder landene som regulerer Antarktis at de forvalter området på en god måte. Spørsmålet som bør stilles er om ideen om suverenitet fortsatt er nyttig, fordi det som skjer i et område av verden får konsekvenser utover dette landets grenser. Selv om vi hadde hatt de beste lederne i Antarktis er det likevel opp til resten av verden hva som skjer med Antarktis, og om de klarer å endre utfallet på klimakrisen. Som filosof vil jeg si at jeg håper forskningen leder frem til flere spørsmål heller enn flere svar. Da prosjektet startet opp tenkte jeg at vi trengte global rettferdighet i Antarktis også, og en forståelse for hva det betyr for Antarktis. Det er syv land som gjør krav på landområder i Antarktis, og i et globalt rettferdighetsperspektiv er det urettferdig, for hva med resten av verdens land? Og så er det det at global rettferdighet er et veldig vestlig begrep. Når vi snakker om det anvender vi Rawls eller Kant på et globalt nivå. Da må vi også forholde oss til den kritikk fra post-kolonialt, dekolonialistisk og feministisk hold, samt urbefolkningsetikk som tilsier at også urbefolkning bør bli spurt om hva rettferdighet er. Hvis vi bare har tenkt på global rettferdighet fra et vestlig perspektiv trenger vi å bringe inn alle disse ulike stemmene i vår forståelse av global rettferdighet.

Tidligere kunne filosofer ha stor politisk innflytelse. Locke, som du har vært inne på, har hatt stor innflytelse på verdenspolitikken gjennom sin påvirkning på den amerikanske grunnloven, og dermed også den norske grunnloven. Hvordan ser du på sammenhengen mellom det politiske og det filosofiske i prosjektet? 

– Prosjektet er aktivt i mange tverrfaglige møter og konferanser, fra naturvitenskap til jus. Ofte er jeg den eneste filosofen til stede, sammen med andre professorer, politikere og nasjonale representanter, og de skjønner ikke alltid poenget med prosjektet. Hvis man er politisk realist tenker man at fordi de som var der først gjorde ting på en viss måte, er det grunn nok til å fortsette slik. Men jeg synes vi må tenke nytt, særlig nå som det er veldig klart at vi er i samme verden og har de samme problemene, og at de må løses sammen. Jeg synes ikke det er en selvfølge at man skal kunne fortsette å gjøre det samme som man alltid har gjort. Min funksjon er å provosere med spørsmål. Om ikke det fører til at for eksempel Norge endrer Antarktispolitikken, så synes jeg det er viktig å bidra til nye tenkemåter. Hvis det fører til at lovgivere gjør vurderinger på nye måter, vil jeg føle at jeg har utrettet noe.

Hannah Winther jobbet som vitenskapelig assistent for Alejandra Mancilla da interjuet ble gjennomført og Oda Davanger tok over stillingen noen måneder senere. Begge gjennomførte intervjuet som representanter for redaksjonen til Salongen.