Solon

Til Krøsus sa den vise Solon ved synet av hans skatter: Du først bak gravens stille hegn vil lykken finne! Solon og Krøsus må ha lagt seg nedpå en stund for å diskutere filosofi. «Hvem er den lykkeligste av oss to?»

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Eventyr

Episoden mellom Krøsus og Solon er så gammel at vi ikke vet om den fant sted eller ikke. Den finnes hos Herodot før den dukker opp igjen hos Æsop og i vår egen tid hos Tolstoy. Poenget var at Krøsus var steinrik, men Solon ble ikke imponert. Lykken hefter ikke ved besittelse og prakt. Den er et annet sted.

Det er Solon (638–558 f Kr) som interesserer oss i dag. Ikke så mye fordi han tok turen til Tyrkia og la seg inn hos Krøsus, men fordi han er den vi forbinder med de første forsøkene på å lage demokrati i antikkens Hellas. Hvilke erfaringer var det grekerne gjorde seg den gang da – og som ledet Solon til å foreta de første bevegelsene i retning av demokratisk styresett?

Tre sjakktrekk

Solon gjorde tre endringer i Athen: Han gjorde slutt på gjeldsslaveri. Fattige bønder som ikke kunne betale gjeld mistet friheten og ble brukt som slaver, en praksis som til slutt må ha truet matforsyningen til Athen.

Solon endret på strafferettslig praksis. Han innførte «folkedomstoler» der rettslige avgjørelser skulle tas i full offentlighet, og han var den første som bestemte at all lovgiving skal kunngjøres offentlig.

Vismann

Hvorfor regnet athenerne Solon som en klok statsmann? Kanskje fordi han kan ha vært en sammensatt person? Han sluttet seg aldri helt og holdent en enkelt familie eller pressgruppe i Athen, men søkte snarere å formidle mellom, og å balansere, familier med motstridende interesser. Dermed innførte han en tidlig versjon av diplomatiet i en offentlighet som i sterk grad var preget av «partisaner»

Senere skulle Aristoteles formulere denne egenskapen som vi altså finner hos Solon slik:

[Den] som gir lover i ånden til den høyeste form for visdom, nemlig den kunsten som er andre overlegen fordi den kjenner formålet som handlingen skal tjene, det betyr at han kjenner det som er godt i enkeltsaker, men også at han kjenner det høyeste gode, i naturen. (Metafysikken, I.ii982b4–7, sitert i artikkelen «The Statesman as Political Actor av Richard Bodéüs» i Greek Thought, a guide to classical knowledge, s. 135.)