POPULISME, DET FOLKELIGE OG PØBELEN

Få steder i verden er det å være folkelig omfattet av så mye positivitet som i Norge. Her framholder vi det som viktig selv for kongehuset – det eneste legitime aristokratiet i Norge, som per definisjon ikke er en del av folket. Likevel er vi skeptiske til populister som forsøker å dyrke folkelige fellesreferanser. Dette formodentlig fordi vi oppfatter populistisk som den negative varianten av folkelig. Med populisme mener vi gjerne en politisk mobiliseringsstrategi som tar utgangspunkt i, og spiller på en motsetning mellom en maktelite og vanlige folk. Budskapet og kommunikasjonsformen er gjerne enkel og konfronterende. Den populistiske lederen gir uttrykk for å representere mannen i gata, folk flest, sunt bondevett og slikt, mens de andre gjerne er å forstå som maktmennesker, byråkrater eller fremmedelementer som er i ferd med å ødelegge, eller allerede har ødelagt samfunnet.

Vi er mest vant med høyrepopulismen, men har også blitt kjent med venstrepopulismen og noen vil mene vi også har sett distriktspopulisme i Norge. Populisme har en negativ klang, særlig i akademiske kretser, og forbindes med noen som nærer seg på motsetninger og strid, ved å spissformulere budskap og villede folk. Men er det rimelig at politiske ledere som ønsker å forenkle og skape folkelig engasjement, blir mistrodd? Det er iallfall en lang historisk tradisjon for den slags – og jeg mener vi har noe å lære av folkemakt fra den antikke politiske kulturen i demokratiets Athen og republikkens Roma. Både hvordan den fungerte og hvorfor den falt.

Vi kan begynne med selve ordet populisme, som er avledet av latinens populus, «folket», og vi kjenner igjen denne ordstammen i det positivt ladede ordet populær. Men at folket – populus – ikke alltid har vært like avholdt blant de med definisjonsmakt, er tydelig når vi ser ordets direkte utvikling fra latin til vårt norske ord pøbel. De som har styrt verden siden antikken, har vært avhengig av, men også foraktet folket, «den gemene hop». Mistroen vår til populister er sånn sett rotfestet i flere tusen år med skepsis til maktspredning og vanlige folks evner til å fatte rasjonelle og kloke beslutninger. Den romerske statsmannen og forfatteren Cicero formulerer det slik: «Intet er så usikkert som folkemassen, intet så uklart som menneskeviljen, intet så svikefullt som hele folkeforsamlingens vesen». ^[1]

Enda i dag, mange generasjoner etter det moderne demokratiske gjennombruddet, dukker skepsisen opp i spørsmålet om folkeavstemninger, for eksempel Brexit. Sakene er for store og komplekse til at vanlige mennesker kan fatte veloverveide valg, heter det seg ofte. For disse ender opp med å la seg forlede av populistretorikk. Dette er kanskje delvis riktig, men det er også basert på våre fordommer og oppfatninger om forholdet mellom politikere og velgere. Det har vi også til en viss grad arvet fra de aristokratiske romerne som kommuniserte med folket.

Populister i antikkens Roma og arven derfra

I republikkens Roma kontrollerte aristokratiet embetene og senatet, men folket fikk ta del i de politiske beslutningene gjennom direkte oppmøte i folkeforsamlingene. Her kunne de avgi sin stemme om alt fra valg av embetsmenn og hærførere til lovgivning og enkeltavgjørelser. Valgene til embetsmenn var reelle nok, men ellers dreide det seg stort sett om å strø sand på det senatorene hadde bestemt. I en lang periode, i det vi omtaler som den klassiske republikken (ca. 300-140 fvt.), hersket det en tilsynelatende konsensus innad, idet den politiske eliten ble oppfattet som oppofrende og legitime ledere for folket. SPQR – Det romerske senat og folk – var en fungerende symbiose, men betegnende nok med senatet først.

Dette var samtidig en periode hvor Roma ekspanderte fra en bystat med kontroll over sitt nærområde til en verdensmakt med hele Middelhavet som mare nostrum («vårt hav»). Ekspansjonen førte med seg styringsutfordringer for en bystatsforfatning (basert på personlig oppmøte), en profesjonell hær (som kunne misbrukes), enorme rikdommer (som ikke ble jevnt fordelt), slaver (som erstattet småbønder og frie arbeidere) og dermed også proletarisering i Roma og endringer av den tradisjonelle landsbygda i Italia. Eliten ble rikere, mer arrogant og egoistisk, og den skjøre konsensusen mellom folk og elite brøt sammen i den romerske seinrepublikken (140-30 fvt.).

Historien gjentar seg ikke, men noe her er absolutt gjenkjennbart fra dagens Europa og USA. Det dukket opp populistpolitikere i Roma på den tida. Slike ble regelrett kalt populares. Det var politikere fra eliteslektene som forsøkte å få gjennomslag for nødvendige sosiale reformer ved å søke støtte i folket og som dermed gikk utenom det stokk konservative eliten i senatet. Eller, om man ser annerledes på det, var de enkeltpersoner fra den samme eliten som forsøkte å skaffe seg selv ekstraordinære maktposisjoner gjennom å fri til folket med ulike populære tiltak. Konflikten mellom reformivrige popular-politikere og konservative aristokrater (optimates) var gjentagende og uløselige i seinrepublikken. Konkurransen mellom elitepolitikerne om folkets gunst og de bitre maktkampene den medførte, endte med hele republikkens fall og dermed også slutten på folkelig politisk deltagelse.

Avstanden til makten ble opplevd som enormt stor for folk rundt om i Romerriket, og misnøyen med skjevfordeling av ressursene en gnist som kunne utnyttes. Ikke ulikt hva vi kan se i dag, endte man stadig med en situasjon hvor mange nok festet lit til den ene sterke lederen som lovte snarlig bedring, gjerne ved å peke på ytre eller indre fiender og behovet for å styrke tradisjonelle verdier. Og denne lederen endret litt på forfatningen, slik at han kunne holde lenger på makten enn vanlig, og innskrenket dessuten friheten og demokratiske prinsipper. Konsekvensen til slutt var innføringen av en eneveldig keisermakt, hvor folket, «de som engang tildelte overkommando, konsulater, legioner og alt annet, har nok med seg selv og ivrer bare for to ting: brød og sirkus»^[2]. Resultatet var altså at også folket ble korrumpert; republikken og det elementet av folkestyre som Roma hadde, forsvant fra historien.

Da demokratisk tankegang igjen ble vekket til live i Europa og Nord-Amerika nesten 1800 år seinere, var det den romerske republikken med en sterk elite man så til og beundret. Dette har mange beskrevet godt og grundig. Den romerske arven ble aktualisert og tematisert etter at Trump tapte valget i 2020, da vi var vitne til angrepene på den amerikanske konstitusjonen, og institusjonene som bærer navn fra den romerske republikken. Det har også vært mange forsøk på å ligne Trump med enkelte autokrater fra seinrepublikkens Roma eller også keisere som Nero. Slike spesifikke sammenligninger på tvers av historien blir sjelden særlig treffende.

Det jeg oppfatter som interessante paralleller til vår tid er ikke så mye enkeltpersoner eller -hendelser, men at den sedvanlige politiske konsensusen er utfordret i mange land, og at politikerne og byråkratiet ikke har tillit i store deler av befolkningen. Det åpner for å peke på en elite i storbyen, i hovedstaden, i Brussel (eller Washington) som årsaken til problemene. Derfor er det stort spillerom for skruppelløse enkeltpersoner med betydelig ego og sterke ambisjoner. I nasjoner med en svakere demokratisk tradisjon, som i Russland, har vi sett at en leder som Putin allerede har klart å demontere et demokratisk styresett. Tendenser til det samme finnes i Ungarn og Polen. Vil det samme kunne skje i sterke demokratier som USA og Storbritannia, som har sett et veldig oppsving i populistisk retorikk og illiberale holdninger, eller her hos oss i Norden? Før man spekulerer for mye på det, bør vi også grunne litt over demokratiet, der det først oppstod, i Athen i klassisk gresk tid.

Demokrati – et athensk politisk eksperiment

Det egentlige demokratiet var nemlig et delvis glemt athensk eksperiment da de moderne demokratiene så dagens lys. Demokratia («folkemakt») var alt for radikalt for romerne og også for revolusjonsmakerne i Frankrike og Amerika. Det er mye negativt som kan sies om antikkens Athen, men jeg vil argumentere for at det er uheldig at vi ikke har tatt mer lærdom av dette demokratiet og dets evne og vilje til å engasjere alle borgerne i de politiske beslutningene. Her var det både en rettighet og en plikt å delta politisk. 500 menn over 30 år ble årlig trukket ut ved lodd til å sitte i bystatens rådsforsamling, andre til en rekke embetsfunksjoner og 6. 000 som edsvorne dommere. Bare noen få politiske ledere ble valgt. De utgjorde alltid et kollegium, så en embetsfunksjon ikke var avhengig av én mann, og dersom man vanskjøttet sitt embete, ble man straffet. Alle borgere over 20 år kunne møte i forsamling, diskutere og fatte beslutninger som angikk staten.

For å vinne fram, måtte man selvsagt ha evnen til å argumentere godt og overbevisende. Athenerne var imidlertid ikke ukjent med farene med populister – eller demagoger, som man kalte dem her. Derfor var det strenge straffer for å villede folket eller fremme forslag som var lovstridige. Og ble noen for mektige og forføreriske, så kunne athenerne simpelthen stemme dem ut og sende dem i eksil for ti år, etter en prosess vi kaller ostrakisme (fra potteskårene man skrev navnet på den man ville bli kvitt på). I Attikas mange små kommuner fantes det tilsvarende lokaldemokrati. I dag kan vi selvsagt innvende at athenerne holdt seg med slaver, at borgerne kun var menn og et mindretall av den samlede befolkningen, og at Athen dessuten opptrådte som autoritære imperialister overfor flere av sine forbundsfeller. Likevel var dette altså en stat med langt mer folkelig politisk deltagelse enn noe annet samfunn vi kjenner i detalj før vår egen tid. Det direkte demokratiet fungerte utmerket her i nesten to hundre år og gjorde byen til den ledende greske bystaten på nesten alle områder, før den til slutt måtte bukke under militært for Makedonia.

Folkelig skolering, engasjement og medbestemmelse er løsningen, ikke problemet

Det vi også kan lære fra Athen er at demokrati er mer enn at et knapt flertall bestemmer, det er også en ideologi om likeverd, medbestemmelse, rettigheter og friheter, som bør være vår felles ryggmargsrefleks. Folk må imidlertid da engasjeres mer enn hvert fjerde år, for ellers finner vi oss fort vekk avmektige og ivrige for brød og sirkus. Derfor er det uklokt at enkeltmennesket ikke inkluderes i viktige beslutningsprosesser, men møtes av stadig mer hierarkiske strukturer, med tydeligere ledelseslinjer og mindre medbestemmelse. Dette synes å være trenden i norsk arbeidsliv, ifølge Medbestemmelsesbarometeret^[3], og skuffende nok også ved kunnskapsinstitusjoner som universiteter og høyskoler. Institusjonene er blitt større etter fusjonene, med færre kollegiale organer og ansatte ledere som erstatter valgte. Om vi ikke lenger er informert og engasjert i de tingene som angår oss, på arbeidsplassen, i idrettslaget, på skolen, i lokalsamfunnet, i landet og verden rundt oss, vil vi ha lavere beredskap mot enkle følelsesmessige budskap og autoritære endringer.

Samfunnsviteren Francis Fukuyamas bok The End of History and the Last Man (1992), som ble utgitt rett etter Sovjetunionens og murens fall, er, litt ufortjent, blitt stående som symbolet på en naiv forestilling om at det vestlige demokratiet var et slags nødvendig og lykksalig samfunnsorganisatorisk endepunkt. Det er ikke tvil om at demokratiet er under sterkt press og stedvis er avskaffet. Kan vi stole på folket, når så mange av dem lar seg forlede? Filosofene Ekeli og Gamlund skrev i en kronikk i Aftenposten før stortingsvalget i 2017 at velgerne hadde en moralsk forpliktelse til å sette seg inn i politiske spørsmål før de benyttet seg av stemmeretten. De fikk forbausende mye motbør.

Men det kan ikke være tvil om at vellykkede demokratier fordrer et opplyst og bevisst elektorat; et som kan skille mellom fake news og faktabasert kunnskap, som vet at valg og politiske beslutninger må baseres både på verdier, harde fakta, økonomiske forutsetninger og mulige konsekvenser på kort og lag sikt. Alle borgerne kan selvsagt ikke engasjere seg i alle politiske spørsmål hele tiden, men kanskje kan vi likevel lære noe av det gamle Athen. Vi kommer ikke populisme til livs med å fjerne politiske beslutninger lenger fra folk. Vi trenger politikere som vil engasjere oss og skape forståelse for viktige prioriteringer for lokalsamfunnet, landet og verden, på lang sikt – ikke bare vil tilfredsstille enkle behov og sikre seg og partifeller jobber de neste fire årene (med påfølgende arbeid som profesjonelle lobbyister). Vi får dessverre ikke så mange slike politikere; derfor må vi sørge for bolverk mot desinformasjon, som stiller oss i stand til å avkle, og ikke slutte opp under selvgode folkeforførere med autoritære holdninger og forenklede løsninger på komplekse problemer.

I en tid hvor ingen styrer informasjons- og kunnskapsflommen, har vi ikke en annen felles arena for kunnskapstilegning enn skolen og utdanningsløpet. Det er her vi har muligheten til å forme demokratiske verdier til våre oppvoksende medborgere. Vi legger allerede et enormt ansvar på skolen for våre barn og unge, men hadde jeg vært kunnskapsminister, ville jeg vært enda mer opptatt av dette aspektet. Jeg hadde også lagt mer vekt på at alle landets studenter skal utvikle seg som demokratiske medborgere, og ikke lyttet for mye til dem som mener at kun studier med direkte relevans for arbeidslivet har livets rett. Skolegang og utdanning er uansett en nøkkel for å sikre at befolkningen kan fatte kunnskapsbaserte beslutninger. Men de store andelene folk i Europa, USA og Latin-Amerika som faller utenfor et fungerende arbeidsliv, iallfall delvis som følge av en hensynsløs global kapitalisme, har lært oss at det liberale demokratiet, som høyresiden omfavner, ikke er nok alene; vi trenger også sosialdemokratiet.

Noter

[1] Pro Murena, 36.

[2] Juvenal Satire 10.78-81

[3] https://medbestemmelsesbarometeret.oslomet.no/