Eliteparagrafen

BOKOMTALE: Håkon Harkets bok Paragrafen. Eidsvoll 1814 søker svar på hvordan den norske grunnloven, som fremstod som utpreget liberal da den ble skrevet, kunne inkludere en paragraf som utelukket jøder fra adgang til riket. Med denne utgivelsen har forskningen på antisemittisme i Norge fått et historisk ankerfeste som den hittil har manglet.

Av Vibeke Moe, doktorgradsstipendiat ved HL-senteret

Mens danske jøder kunne feire 1814 som det året de fikk sitt frihetsbrev av kong Fredrik 6., gikk de norske eidsvollsmennene i motsatt retning. Grunnlovens andre paragraf ble religionsfrihetsparagrafen som savnet henvisninger til religionsfrihet, men med forbud mot jesuitter og munkeordener og altså utestengning av jøder. Harkets undersøkelser viser at bestemmelsen ikke er det paradoks det kan synes som, men tvert imot at de samme impulser som ga de mest liberale tendensene i Grunnloven også ga støtet til «jødeparagrafen».

Paragrafens begrunnelse

Hittil har det vært debatten om opphevelsen av paragrafen, som fant sted nesten tre tiår senere, i 1842, som har preget forestillinger om hvorfor paragrafen ble innført. Ikke minst Henrik Wergelands fremstilling i Jødesagen i Storthinget har skapt et inntrykk av at paragrafens rot lå i religiøse fordommer og uopplyste sjeler i bondestanden. Innføringen var nærmest for et uhell å regne, illustrert av historien om bonden Teis Lundegaards utrop i Riksforsamlingen om at de som ikke ønsket jøder i landet skulle reise seg – hvorpå alle spratt opp fra plassene sine. Nyere fremstillinger har satt behovet for nasjonal enhet i sentrum – det forklarer lite.¹ Hvorfor skulle nettopp jødene utestenges? Bestemmelsen var, som Harket også innleder med å fastslå, utvilsomt antisemittisk. Spørsmålet er i hvilken grad, eller kanskje snarere på hvilken måte, begrunnelsen var det.

Adgangsforbudet i 1814 var i praksis en innskjerping av den eksisterende bestemmelsen i kong Christian 5.s Norske Lov av 1687, som krevde at jøder som ønsket adgang til riket hadde leidebrev fra Kongen.² Forsvarerne av paragrafen i 1814 henviste til at landet derfor også i utgangspunktet hadde vært uten jøder – det var ikke intolerant å stenge døren for dem som aldri hadde vært inne.

Den intellektuelle elitens paragraf

Harkets undersøkelser viser at pådriverne bak bestemmelsen må søkes blant Riksforsamlingens mest fremtredende intellektuelle og konstitusjonskomiteens mest markante skikkelser, fremfor alt hos Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen.

Det var i konstitusjonskomiteen at paragrafen først ble formulert, og ordlyden forble intakt gjennom to behandlinger i Riksforsamlingen, 16. april og 4. mai 1814. Konkret har Harket stillet tre spørsmål til materialet: Hva ble sagt på Eidsvoll? Hvem sa det? Hvor hadde de det fra? Det siste spørsmålet – om hvor grunnlovsfedrene hadde ideene sine fra – opptar det meste av boken, og leder leseren inn i de store samtaler i Napoleonstidens Europa. Det mangler ikke på mulige inspirasjonskilder i den europeiske antijødiske arven, fra den kristne antijudaistiske tradisjon til opplysningstenkernes kritikk av jødedommen. Spørsmålet er hvordan eidsvollsmennene kan plasseres i den bredere europeiske debatten?

Paragrafen viser hvordan begrunnelsen for bestemmelsen var politisk og sekulært, snarere enn religiøst betinget. Ideer om jøders politiske egenskaper sto sentralt – forestillinger om at jøder umulig kan bli gode borgere grunnet en illojal holdning til samfunnet rundt, og tilbøyelighet til å danne en «stat i staten». Uttrykket knyttes særlig til filosofen Johann Gottlieb Fichte, men dukket opp i debattene om jødisk emansipasjon over hele Europa, og står sentralt i Harkets materiale – på Eidsvoll brukes uttrykket av Sverdrup.

Den norske tilskuer

I etterpåklokskapens skarpe lys er det lett å falle for fristelsen til å se forbindelser der det er snakk om sammenfall, eller påvirkning der det er likhet. Harkets analyser er gjennomgående tydelige når det gjelder begrensningene i det tilgjengelige kildegrunnlaget og unngår løse slutninger. Gjennom et millimeterarbeid i arkivene forfølger han ideene fra Eidsvoll tilbake til tidens store tenkere. Et innledende kapittel presenterer de forskjellige posisjoner fra Eidsvoll, der Hans C.U. Midelfarts innlegg er det tydeligste mot et adgangsforbud. Harket siterer fra Valentin Sibberns dagbok, som bærer vitne om Sverdrup og Wergelands syn under forhandlingene i Riksforsamlingen:

«Sværdrup forfegtede, paa Comiteens vegne, Forslaget, ikke, som han høitidelig forsikrede, og som enhver troede ham, af Sekthad, men for deres politiske Meningers skyld, efter hvilke de altid vilde blive en Stat i Staten, og fordi, som Wergeland tilførte, en sand Jøde aldrig kunde være en god Borger, og man desuden ikke begik nogen Uretfærdighed mod dem, men blot fulgte et gammelt Princip og lod dem blive udenfor der, hvor de aldrig havde været inde» (85).

Falsens holdning kommer tydeligst til uttrykk på et senere tidspunkt, gjennom tidsskriftet Den Norske Tilskuer, som han startet sammen med Jonas Rein og Hermann Foss i 1817. I oktober samme år svarer han på en henvendelse fra kjøpmannen Henrik Glogau. Glogau var født jøde, men hadde latt seg døpe i Bergen i 1813. Nå ville han vite hva et forbud mot jøder gjorde i den norske grunnloven. Falsen forklarte villig – jøden kan aldri bli god borger i en stat hvor ikke jøder regjerer, han lever i en kontinuerlig konflikt med enhver nasjon som tar ham imot, hans religion gjør det til en plikt å arbeide for å ødelegge den, osv. Gjennom paragrafen hadde man i følge Falsen ikke fratatt jødene noe, ikke pålagt dem noen tvang, bare sørget for sin egen sikkerhet (121).

Friedrich Buchholz

Forfatterutvalget i Den Norske Tilskuer gir et inntrykk av Falsens intellektuelle orientering. Her er Berlin-skribenten Friedrich Buchholz en gjenganger. Gjennom sitt forfatterskap ble han sentral for debatten om jødenes borgerrettigheter både i Tyskland og Danmark, og en av tidens ledende opinionsdannere. En av tekstene som Falsen lar trykke, omhandler nettopp den norske grunnloven. Her kommer Buchholz’ syn på paragraf 2 til uttrykk: Den politiske fornuft sto på nordmennenes side. I områder der jødene allerede hadde etablert sin «stat i staten», var assimilasjon veien å gå. I andre tilfeller var det bedre at grensene var stengt. Harket viser samtidig at Falsens interesse for Buchholz startet lenge før 1814.

Ved å følge tråden fra Falsen til Buchholz befinner vi oss med ett i sentrum av samtidens debatt om jødene. Fra Buchholz går det en direkte linje både til den danske «litterære jødefeide» i 1813 – der hans Moses og Jesus (1803) var det sentrale verket – og til emansipasjonsediktet i Preussen året før, der han var medforfatter. Buchholz’ bidrag viser samtidig kompleksiteten i spørsmålet om jødenes emansipasjon i Europa. Her gikk det ingen rett vei mot frigjøring. Antisemittiske holdninger og krav om borgerrett for jødene kunne gå hånd i hånd.

Kampen om jøders borgerrett

Jødenes rettigheter hadde vært debattert i Europa siden tidlig i 1780-årene. Med henblikk på de lengre idéhistoriske linjene redegjør Harket for hvilke inspirasjonskilder forbudet hadde, men også for forsvarerne av jødisk borgerrett. Her inngår også den jødiske opplysningsbevegelsen Haskalahs egne bidrag i retning av kritisk selvrefleksjon, som dog i neste omgang ble brukt mot jødene selv. En tidlig talsmann for jødenes posisjon som likestilt med de kristne finnes i prøysseren Christian Wilhelm von Dohm. I verket Über die bürgerliche Verbesserung der Juden, utgitt første gang i 1781, argumenterte han, på oppfordring fra Moses Mendelssohn, for at de negative trekk som samtiden fant hos jødene, var et resultat nettopp av den politikken som var blitt ført mot dem og ikke av en negativ, jødisk «natur». Opphevelsen av diskriminerende lovgivning for jøder var nødvendig ikke bare av hensyn til jødene, men var også i statens egen interesse, mente von Dohm. Boken utløste stor debatt, der blant andre teologiprofessoren Johann David Michaelis i Göttingen markerte seg som en motstander av tanken om likestilling.

Michaelis var ekspert på Moseloven og ble regnet blant Europas fremste lærde. Hans verk Mosaisches Recht (1770–1775) var populær lesning rundt 1814. Både Falsen og Wergeland hadde den danske utgaven i bokhyllen, og gjennom Harkets undersøkelser trer også Michaelis frem blant de sentrale inspiratorer for tenkningen bak paragrafen i 1814. Michaelis la studier av tidens nomadiske arabere til grunn for sin forståelse av oldtidens israelitter – samtidens jøder kunne ikke bidra her, til det var de «omflakkende» europeiske jøder for fjernt fra opphavet. Når det kommer til stykket, bruker han likevel sin utlegning av Moseloven til å felle dom over de samme jøder. Mens Moses høster beundring i opplysningstiden som «egypter» og statsmann, blir folket han regjerte over tilsvarende nedvurdert. I sin anmeldelse av von Dohms verk begrunner Michaelis med henvisning til Moseloven hvorfor jødene ikke kan få plass som borgere blant andre folk. Moseloven var jødenes virkelige grunnlov. Hensikten bak loven var, ved siden av å sikre tilbedelsen av én Gud, å holde jødene adskilt fra andre folkeslag. Jødene var også dårlig utrustete patrioter – lengselen etter Palestina gjorde dem dypest sett til illojale sjeler i transitt til sitt egentlige mål.

I tillegg var det i følge Michaelis også rent fysisk noe i veien med jødene, de var simpelthen for små til å duge som forsvarere av europeiske stater (derimot kunne de passe utmerket på sukkerplantasjene i Vest-India!). I de antisemittiske forestillingenes historie har det aldri vært mangel på fantasifulle bidrag.

Også hos Falsen løper en beundring for Moses parallelt med tanken om at Moseloven som jødenes forfatning gjør dem uegnet som borgere i andre land.

Historisk ankerfeste

Paragrafen. Eidsvoll 1814 viser hvordan «jødeparagrafen» må plasseres innenfor rammen av et felleseuropeisk tankegods. Negative forestillinger om jøder var utbredt over hele Europa i perioden, og jødene var uønsket i mange områder. Det norske tilfellet skiller seg likevel ut gjennom innføringen av et grunnlovsfestet forbud mot jøder. Utviklingen frem til Napoleonskrigenes slutt hadde stort sett gått jødenes vei i Europa. Trekkes linjen videre fremover, fremstår paragrafen samtidig som begynnelsen på en prosess med stadige tilbakeslag for jødenes stilling. I dette perspektivet er bestemmelsen, som Harket påpeker, heller et tidlig varsel om det som skal komme enn en rest fra tidligere tiders intoleranse (385). Først rundt 1870 hadde jødene oppnådd fulle borgerrettigheter i de fleste land, fortsatt med unntak av blant annet de russiske områdene. «Jødeparagrafen» i den norske grunnloven ble opphevet i 1851, men sentrale deler av ideene den bygget på har sin fortsatte eksistens. Blant forestillingene som dannet drivkraften bak bestemmelsen, har ikke minst tanken om jøders illojalitet mot samfunnet rundt fremdeles et stort nedslag.

Harket har utført et imponerende arbeid med sin bok. Teksten kombinerer dessuten fag med estetikk – språkets litterære kvaliteter er berikende og letter lesningen av et verk som ellers ikke gir ved dørene. For det er ingen enkel tekst Harket har levert. På den annen side er ikke dette et tema der man skal sikte etter enkle fremstillinger. De relativt mange sitatene åpner også stoffet for leserens egne vurderinger. Med Harkets bok har vi fått et viktig tilskudd til forståelsen av den prosessen som i 1814 ga oss vår grunnlov.

Det gir grunn til ettertanke at det skulle ta 200 år før bakgrunnen for «jødeparagrafen» ble grundig belyst. Det er en betimelig utgivelse i en grunnlovsmarkering som ellers står i feiringens tegn. Samtidig har forskningen på antisemittisme i dagens Norge fått et historisk ankerfeste man hittil har manglet.

Noter

¹ Harket refererer her til oversikten som Ingvild Leite gir i sin masteroppgave Integrering og ekskludering – jødenes stilling i den danske anordningen av 29. mars 1814 og i den norske grunnloven av 17. mai 1814 (UiB 2012). Hun gjengir fremstillingene hos Arne Bergsgård (1943), Paal Berg (1945), Sverre Steen (1951), Berge Furre (1997), Jens Arup Seip (1997), Andrea Tebbenhoff (1996) og Ulrik Sverdrup-Thygeson jr. (2009). Harkets egen, tidlige analyse i boken Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag foreslår en kombinasjon av overleverte fordommer fra den religiøse tradisjonen og påvirkning fra nyere antisemittisk litteratur som sentrale motiv for bestemmelsen (Berg Eriksen, Harket og Lorenz 2005:208).

² Kong Christian 5.s Norske Lov av 1687, Tredje bok, kap. 22, «Om jøder og tatere».

Litteratur

• Berg Eriksen, T.; H. Harket og E. Lorenz (2005), Jødehat – Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Oslo, Damm forlag.

• Kong Christian 5.s Norske Lov av 1687, Tredje bok, kap. 22, «Om jøder og tatere».

• Leite, I. (2012), Integrering og ekskludering – jødenes stilling i den danske anordningen av 29. mars 1814 og i den norske grunnloven av 17. mai 1814, masteroppgave, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, UiB.