Med nese for samspill

BOKOMTALE: Mennesker får sin særegne verdi gjennom relasjoner til andre mennesker, men kan denne innsikten ligge til grunn for en fungerende miljøetikk?

Av Sigurd Hverven

Gunnar Skirbekk, en nestor i norsk filosofi, gav nylig ut boken Krise og medansvar, bestående av tolv «politiske småskrifter», etter mønster av Jürgen Habermas’ «kleine politische Schriften». Boka er delt i fire, med tre tekster i hver del; forbindelsene mellom skriftstykkene er heller løse. Selv om flere av tekstene er bearbeidet for denne utgivelsen, er det tydelig at de er skrevet til ulik tid og i ulike sammenhenger. Alle tolv kan fint leses alene.

Derfor er det en krevende oppgave å skulle gi generelle betraktninger om boka. Den inviterer til å dykke ned i de enkelte tekstene – noen av dem tar for seg forholdene mellom politikk og vitenskap, religion og modernitet og mellom språk og kultur, mens andre undersøker spørsmålene om hva frihet er og hvor naturens grenser går – men hvis jeg likevel skulle forsøke å si noe overordnet, så vil jeg trekke fram Skirbekks filosofiske bakgrunn i transcendentalpragmatikk og diskursetikk. Disse lange, fæle betegnelsene på filosofiske posisjoner kan skremme selv hardføre lesere, så Skirbekk gjør klokt i å unngå å bruke dem direkte, stort sett. Som oftest kommer Skirbekks filosofiske bakgrunn til uttrykk som en forkjærlighet for diskusjonen, meningsbrytningen og den offentlige samtalen, der mennesker i moderne samfunn kan ta del og dannes til å bli bevisste, opplyste og medansvarlige statsborgere.

Den frie borger

Skirbekk skiller diskusjon fra debatt – der man søker gjennomslag for sitt synspunkt – og dialog – der man søker gjensidig forståelse; en diskusjon derimot, kjennetegnes av at «partane gjensidig anerkjenner kvarandre som fornuftige og feilbarlige» og i «fellesskap søkjer dei betre argument» (110).¹ I diskusjonen er mennesker sammen om å utforske et tema. I fellesskap rettes oppmerksomheten mot saken, ikke mot å hevde seg selv eller vinne debatten. Diskusjonspartnerne vil overbevise hverandre, ikke overtale (32). Mennesker som setter seg inn historien og de institusjonelle betingelsene for samfunnet de er medlemmer av, og som deltar i samtalen om disse rammene, kaller Skirbekk statsborgere. Han skiller rollen som statsborger fra rollene som kunde og klient. Mens kunden stort sett gjør enkle, dagligdagse valg på markedet, som tilfredsstiller egeninteressen, og mens klienten er hjelpetrengende og underlagt andres kontroll, er statsborgeren myndig, opplyst og informert. Statsborgere er i stand til å delta i samfunnet diskursivt, og de er seg bevisst sitt medansvar for institusjonene og verdiene i samfunnet. Som eksempler på slike institusjoner nevner Skirbekk vitenskapen, velferdsstaten, demokratiet, mens en grunnleggende verdi i Norge er den høye graden av tillit mellom mennesker. Skirbekk skriver at «det overordna begrepet i politisk samanheng er å være statsborgar» (30), og videre at politisk frihet bør forstås som knyttet til denne rollen, snarere enn til kunderollen. Et tegn på at frihet knyttes til kunderollen, er at valgfrihet gis forrang. Frihet blir å kunne velge varer uhindret på markedet. Skirbekk forstår derimot frihet som en type «personlig autonomi» knyttet til rollen som statsborger. Det er en frihet som blir virkelig i fellesskap med andre mennesker. Med denne forståelsen av frihet plasserer han seg til venstre i politikken, mens han kritiserer høyresiden for å legge for stor vekt på valgfrihet.

Religion og modernisering

Skirbekk er opptatt av hvordan moderniseringsprosesser og institusjonelle rammeverk bereder grunnen for at statsborgere skal kunne utvikle personlig autonomi. Han legger særlig vekt på institusjoner som vitenskap, språk og religion. Jeg bet meg merke i to av resonnementene, ett om religion og ett om språk, som jeg vil trekke fram.

Skirbekk påstår at religion – nærmere bestemt luthersk, protestantisk kristendom – har bidratt positivt til modernisering og utvikling av velferdsstaten. Det virker kanskje overraskende på noen. Delen av Skirbekks bok med overskriften «Religion og modernitet» forteller en ganske annen historie enn dem som hevder at religion utgjør en trussel mot «våre verdier», slik som Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri. Han hevder at «religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt», det vil si «et samfunn bestående av likeverdige og frie individer, som tar beslutninger basert på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. Uenigheter løses med kompromisser og argumentets kraft, ikke med makt» (Dagbladet, 23. mars 2016). Skirbekk hevder, motsatt av Sterri, at monoteistiske religioner gjør krav på å ha gyldige oppfatninger om egne hellige skrifter og sitt gudsbegrep, og at de nettopp derfor er «opne for diskusjon og argumentasjon til forsvar for eigne monoteistiske oppfatningar […] dermed er dei, på eigne premissar, opne for opplysning og indre modernisering» (78). «I denne samanhengen kan det være verdt å minne om korleis […] norsk protestantisme var ein viktig forutsetnad for velferdsstaten, samtidig som denne religionen har visst å tilpasse seg til eit moderne vitskapsbasert samfunn» (79). Jeg oppfatter Sterri og Skirbekk som samstemte i synet på hva som er positivt med moderne, vestlige samfunn. Derfor er det påfallende hvor ulikt de rolle forstår religionens rolle. Så vidt jeg kan forstå er Skribekks fremstilling den mest nyanserte og historisk opplyste.

Språk og kultur

Språk, skriver Skirbekk, er en forutsetning for myndighet og selvstendighet. Få vil være uenige. Men han fremmer deretter et språkpolitisk forslag som er verdt å nevne. Han bemerker at språk ikke bare er nøytrale hylster for informasjonsformidling: «Eit språk hyser kulturelle kodar og gir, gjennom litteratur og personlige møte, ein særeigen tilgang til historisk formidla erfaringar og livsoppfatningar» (159). Ulike språk bærer forskjellige verdensbilder. Å lære nye språk gir derfor muligheten til å se verden på nye måter. Språket er redskapet vi begriper med, og begrepene, formuleringene og vendingene i nordiske språk gir oss et annet grep om verden enn for eksempel tysk eller engelsk. «Derfor er den sterke stillinga til engelsken også ei allmenn-kulturell utfordring», skriver Skirbekk videre, «i den forstand at dei kulturelle påverknadene blir einsidige» (159). For å balansere den ensidige kulturelle påvirkningen som følger av dominansen til det engelske språket tar Skirbekk til orde for «ein meir offensiv nordisk språkpolitikk overfor EU». Han foreslår å gjøre tysk til andre prioriterte fremmedspråk, etter engelsk, med det mål å gjøre folk i stand til å forstå tysk tale og skrift.

Som argumenter for forslaget, nevner Skribekk at båndene mellom de tyskspråklige og de nordiske landene historisk sett har vært sterke, og at vi som er nordiske språkbrukere har lett for å forstå tysk, fordi det er mange likheter i uttale og ordforråd. Selv har jeg erfart at det å beherske tysk passivt gir tilgang på litteratur og en offentlig samtale med et annet innhold og andre perspektiver enn de nordiske og det engelske språket åpner for. I tillegg har det tyske språket begreper, for eksempel Bildung og Geist, som gir anledning til å tenke over mellommenneskelige forhold på mer smidige måter enn det engelske språket tillater, fordi engelsk speiler en tradisjon for mer individualistisk tenkning. Skirbekk har derfor min støtte når han foreslår å gjøre tysk til prioritert fremmedspråk, nest etter engelsk.

Miljøetikk

Selv om jeg deler Skirbekks syn på en del områder, både politisk og filosofisk, har jeg i blant tungt for å svelge det jeg oppfatter som en stor, underliggende fortelling i boka hans, om en historisk utvikling mot mer fornuft og frihet, der den moderne norske velferdsstaten sitter i førersetet og hvor de fleste andre land bør lære av oss. Det kan være gode grunner til å si at det moderne Norge er av de beste samfunnene å leve i, både sammenlignet med andre land i dag, og med tidligere samfunn, men jeg savner at Skribekk lar denne store fortellingen brynes mot kritikk. Han nevner riktignok at moderne samfunn har vært gjenstand for skarp kritikk, og videre, i en parentes, at det slett ikke er «sikkert at moderne samfunn gjer folk lykkelegare, og det er slett ikke gitt at det ikkje skjer kulturelle tap over overgangen frå eit tradisjonelt til eit posttradisjonelt samfunn» (149). Han sier at slike innvendinger må tas på alvor. Men har han egentlig tatt dem på alvor, når han selv bare nevner dem kort?

Innvendingene mot moderniseringen som Skribekk nevner er ikke nødvendigvis de mest tungtveiende. Han kunne også nevnt økokrisen, som er i emning, i denne sammenheng. At økosystemer og atmosfæren nå forandres vesentlig av menneskelig påvirkning, skyldes blant annet den teknologiske utviklingen og befolkningsveksten som har ledsaget moderniseringen. Det er rart at Skirbekk ikke nevner økokritikk av moderniseringen, for han skriver faktisk om naturens grenser og miljøetikk i siste del av boken. Disse miljøfilosofiske betraktningene blir litt løsrevet fra resten av tenkningen, fordi Skirbekk ikke tar opp det problematiske forholdet mellom modernisering og rovdrift på naturen.

Det betyr ikke at miljøetikk-essayet er uinteressant, og jeg vil avslutte med å dykke ned i det. Skirbekk forsvarer der det han kaller en etisk «gradualisme», som han plasserer mellom Gro Harlem Brundtlands antroposentriske begrep om «bærekraftig utvikling» og Arne Næss’ biosentriske dypøkologi. Skirbekk ønsker en miljøetikk som erkjenner verdien til ikke-menneskelig liv, men som samtidig gir mennesket en særposisjon – en slags kvalifisert eller mild antroposentrisme, kunne man si. Brorparten av essayet, som heter «Etisk gradualisme og ærefrykt for sårbart liv», undersøker mulighetene for å trekke et slikt graduelt skille mellom mennesker og annet liv, på bakgrunn av diskursetikken.

En vanlig fremgangsmåte i miljøetikk er å forsøke å bestemme hvilke egenskaper ved individer det er som gir dem verdi eller verdighet. Er det for eksempel fornuften, friheten eller evnen til å føle smerte og nytelse? Skirbekk argumenterer i stedet for at mennesket har en særegen moralsk status fordi vi er medlemmer av sosiale fellesskap. Dette lyder kanskje merkelig, for dem som ikke er vant til å tenke slik, men jeg mener Skirbekk på dette punktet presenterer en viktig innsikt: Det særegne og mest verdifulle ved mennesket er ikke å finne i isolerte mennesker, avskåret fra verden for øvrig; det spesielle ved mennesker er vår sosiale identitet, at vi blir og forblir mennesker i kraft av relasjoner til andre mennesker. På en måte kan man si at Skirbekk gir et paradoksalt argument for individuelt menneskeverd: Han knytter individets verdi til det å være medlem av et sosialt fellesskap. Den enkelte har moralsk status i kraft av relasjoner til andre. Men nettopp det paradoksale ved argumentet mener jeg er en styrke. Det viser at Skirbekk har nese for det intrikate samspillet mellom sosialisering og individualisering. Han forkaster den metodologiske individualismen som preger mye miljøetisk tenkning i dag, og han unngår den abstrakte individualismen som er vanlig i utilitaristisk og deontologisk tenkning, som ofte «forutset sosialiserte individ, utan at dei sjølve drøftar kva ei identitetsskapende sosialisering betyr for forholdet mellom individ og felleskap og for behovet for ei gjensidig anerkjenning av sårbar identitet» (243). En slik abstrakt individualisme viser seg ikke bare som tankelek, men også i utbredte forestillinger om at man kan bli «seg selv» – et unikt individ – bare ved å gå innover i seg selv (jf. Madsen 2014). Skirbekk viser forståelse for at det er gjennom relasjonene til de andre, utenfor en selv, at et menneske blir et selv, eller bedre: blir seg selv bevisst.

Slik begrunner Skirbekk menneskets verdi, men hvordan begrunnes verdien til alt annet liv? Det var nettopp dette spørsmålet jeg satt igjen med etter å ha lest boka ferdig, fordi Skirbekk dessverre bruker svært liten plass på å utvikle en slik begrunnelse. Først og fremst benyttes plassen i miljøetikk-essayet til å etablere skillet mellom mennesker og dyr. Det er en svakhet ved teksten at den vier dette spørsmålet oppmerksomheten, på bekostning av å begrunne livets verdi, særlig fordi jeg tror Skirbekk har rett når han hevder at Brundtlands etiske antroposentrisme er «ei gjengs oppfatning». Det er vanlig å tenke at mennesket er alle tings mål og at naturen er der for å tjene oss. Bevisbyrden ligger hos dem som hevder at naturen har en egenverdi, uavhengig av dens verdi for mennesket. Da er det litt merkelig å se at Skirbekk bruker plassen i sin ene miljøfilosofiske tekst på å etablere en begrunnelse for menneskets særegne verdi – selv om denne begrunnelsen er god – og lite plass på å begrunne verdien til livet for øvrig.

Når det er sagt, så mener jeg at Skirbekk gir en interessant ansats til en begrunnelse for livets verdi. Han viser til filosofen Hans Jonas sin tanke om at vi bør ha en «ærefrykt for sårbart liv» (252). Men det er uklart hvordan Skirbekk forstår dette. I forkant av referansen til Jonas skriver Skirbekk at det er vanskelig å vite hvordan man skal ordlegge seg for å uttrykke menneskets medansvar for livet: «Kven veit. Kanskje treng vi eit sakralt språk» (251). Samtidig betegner han Jonas’ ansvarsetikk som en «religiøs naturetikk» (note 50, side 257). Dermed kan det virke som at Skirbekk forstår Jonas’ tanke om ærefrykt for sårbart liv som religiøst begrunnet. Man kan få inntrykk av at Jonas ikke argumenterer eller gir filosofiske begrunnelse. Hvis jeg forstår Skirbekk rett her, så mener jeg han feilleser Jonas’ ansvarsetikk. Jonas skriver eksplisitt at en miljøetikk for vår tid ikke kan begrunnes religiøst (Jonas 1984, x). Han begrunner derimot livets verdi som følger: Ethvert levende vesen streber etter å opprettholde seg selv, og for å opprettholde seg selv, som en levende kropp er det avhengig av tilgjengelig næring – stoff – i miljøet rundt seg. Det vil si at noe i omgivelsene er enten godt eller dårlig for organismen, ettersom hvorvidt det bidrar positivt til organismens selvopprettholdelse. Ved å utøve denne utadrettede virksomheten, demonstrerer levende vesener et telos – en hensikt­ – nemlig opprettholdelsen av livet. Det tar til seg og skiller ut stoff for å leve. På denne måten sier enhver organisme, med sin virksomhet (stoffskiftet), igjen og igjen «ja» til å være levende og «nei» til døden.

Livet er altså ikke likegyldig til sin egen væren. Livet vil være. Jonas kaller dette et an-rop, som vi mennesker kan velge å lytte til ved å ta an-svar for livet (for en grundigere redegjørelse, se Morris 2013). Dette er Jonas` begrunnelse for livets verdi og for vårt ansvar for livet. Han kaller begrunnelsen metafysisk, og til dels spekulativ, men han er klar på at den er sekulær, og ikke religiøs. Begrunnelsen uttrykker en moralsk realisme. Jonas godtar ikke forbudet i moderne filosofi mot å si at vi på bakgrunn av noe som er kan si hva som bør være. Han hevder nettopp at fordi livet er rettet mot et mål, nemlig fortsatt liv, og fordi livet stadig sier «ja» til å være, så bør livet være. Jonas bryter altså, helt bevisst, med læresetningen om at man ikke skal slutte fra er til bør. Skirbekk, på sin side, hevder at hans etiske gradualisme ikke slutter fra er til bør (se note 21, side 254). Derfor er det uklart hva som er hans posisjon når han samtidig viser til Hans Jonas for å begrunne livets verdi.

Og selv om Skribekk, helt korrekt, kritiserer utilitaristisk og deontologisk miljøetikk for ikke å kunne begrunne arters verdi, så kan jeg ikke se at han selv gir noen slik begrunnelse. Når det gjelder arter er det heller ikke mye å hente hos Jonas, som også er begrenset av at han kun ser verdi i individer.² En annen svakhet er at Skirbekk ikke sier noe om økosystemer og habitater. Problemene med den pågående artsutryddelsen og klimaendringene utspiller seg på et overordnet nivå, i samspillet mellom ulike livsformer og deres habitater. Kanskje behøver vi da en miljøetikk som kan begrunne verdien til arter, økosystemer og habitater, utover den åpenbare instrumentelle verdien.³ Dette nivået er fraværende i Skirbekks undersøkelse.

Men kanskje krever jeg for mye av en relativt kort tekst, i en samling politiske småskrifter. La meg derfor avslutte med å si at i det store og hele gir Skirbekk mange gode betraktninger og innspill. Boka inviterer ikke minst til videre refleksjon og samtale. Det gjør den verdt å lese.

Litteratur

Jonas, Hans. 1984. The Imperative of Responsibility [1979]. Oversatt av Hans Jonas og David Herr. Chicago: The University of Chicago Press.

Morris, Theresa, 2013. Hans Jonas’s Ethic of Responsibility: From Ontology to Ecology. New York: State University of New Tork Press.

Rolston III, Holmes. 1988. Environmental Ethics: Duties and Values in The Natural World. Temple university press.

Skirbekk, Gunnar. 2016. Krise og medansvar: Politiske småskrifter. Oslo: Res Publica.

Noter

¹ Når jeg refererer til Skirbekks Krise og medansvar (2016) så oppgir jeg kun sidetall.

² Jonas er for så vidt klar over problemene som er forbundet med å vise til levende individers verdi for å begrunne en etikk som hevder at vi har ansvar for fremtidig liv – altså livet i sin allmennhet, ikke individuelle liv – men selv om han er klar over dette problemet, mener jeg ikke han gir noen tilfredsstillende løsning på det.

³ Holmes Rolston III presenterer en slik miljøetikk (Rolston 1988).