JAKTEN PÅ NATURENS EGENVERDI

Det kommer rett nok ikke ofte miljøfilosofisk litteratur på norsk, men det har ikke vært fullt så filosofisk stille etter Arne Næss som Sigurd Hverven antyder i sin nye bok Naturfilosofi. Miljøfilosofer som Baird Callicott, og Holmes Rolston, Bryan Norton, Karen Warren, Andrew Light, John O’Neill og mange andre har gjestet Universitetet i Oslo. Ved Senter for utvikling og miljø var Andrew Brennan gjesteforsker i mange år. Arne Johan Vetlesen og undertegnede har publisert miljøfilosofi på engelsk. Richard Routleys artikkel «Is There a Need for a New, an Environmental, Ethic?» (1973), som Hverven bruker, var pensum til Examen Philosophicum i mange år. Og tittelen Miljøfilosofi, som Hverven vurderte for egen bok, ble «opptatt» av en bok jeg skrev allerede i 1992.

Hvervens bok åpner med noen betraktninger over det sentrale skillet mellom kultur og natur. Her ser vi første signal om forfatterens eget standpunkt. Flere definisjoner av skillet avvises før det vises til Emma Merris, som hevder at natur er der hvor liv trives og blomstrer, og der flere arter lever sammen. Hverven slutter seg til henne, og har bare den innvending at naturen ikke bare er idyll og at dens krefter lærer oss at vi ikke er allmektige her i verden. Han lander her på hva Arne Næss kalte en overtalelsesdefinisjon, en definisjon som er slik at hvis man aksepterer den, har man også akseptert dens innebygde verdistandpunkter. Innenfor Hvervens horisont vil derfor en som omtaler natur uten å fremheve dens blomstring og trivsel, eventuelt dens ydmykhetskrevende styrke, bli møtt med at hen da ikke snakker om natur.

Antroposentrisme

Det syn at mennesket er den ytterste kilde til verdisetting (antroposentrisme), knytter Hverven til Richard Routley, som problematikken gjerne føres tilbake til. Routley omtaler standpunktet som ’menneskesjåvinisme’ . Tydelig bygges verdi (her: negativ) inn et i utgangspunktet nøytralt begrep. Er menneskesjåvinisme et syn Hverven overtar? At menneskesjåvinisme «setter mennesket høyere enn alt annet i naturen?» (s.27) er en tautologi. Hverven synes å mene at beskrivelsen også omfatter antroposentrisme, når han slutter seg eksplisitt til Patrick Currys definisjon av antroposentrisme som «en ubegrunnet priviligering av mennesker som sådan på bekostning av andre former for liv.» (s.31) Vel, «priviligering», «på bekostning av», og «ubegrunnet» høres ikke bra ut. Og jeg savner straks et skarpere blikk på begrepene og deres omfang. Mennesker kan jo i prinsippet, som eneste verdigivere, bli enig med seg selv om å begå kollektivt selvmord for å skåne resten av naturen og slik sette den øvrige naturen høyere enn mennesket. Om antroposentrismebegrepet gis en innebygget slemhet i utgangspunktet, kan det ikke brukes til å drøfte om antroposentrismen er en posisjon man kan forsvare med hevet hode.

LES OGSÅ: Antropocen

Det sentrale begrepet «egenverdi» blir omtalt og definert tidlig, men da ikke så godt samordnet med de senere beskrivelser, skal det vise seg. Tidlig heter det: «Det som har egenverdi, har verdi simpelthen fordi det eksisterer» (s.32). Bortsett fra et dette er en svært uvanlig definisjon av begrepet, ser ikke Hverven at han faller i samme grop som han med rette peker på når han hevder at dersom «alt er natur», blir alt som skjer like «rett» eller «riktig». Tilsvarende: hvis alt som eksisterer, ting eller prosesser, har egenverdi (ontosentrisme, må vi kunne kalle det), blir jo alle handlinger til overgrep. Hvis revesakser eksisterer, blir det et overgrep mot deres egenverdi å ødelegge dem.

Hverven besøker antroposentrismen på ny på side 37. Her er hans egen begrepsforståelse parkert og han viser frem «enkelte filosofers» antroposentrisme: Hos dem betyr og begrunnes antroposentrismen ved at det moralske «bør» bare gir mening innenfor et omforent moralsk fellesskap. Denne forståelsen av antroposentrismen blir utdypet og godt gjengitt, når den berøres senere i boka, men la meg likevel supplere her: Mennesker kan bevisst skade andre mennesker. Det gir to slags skade hos dem: smerten pluss den moralske krenkelsen som ligger i at den som skader, bryter med omforente moralske normer. Kyr som blir utsatt for ulovlig røkting, vil føle smerten og ubehaget, men kan ikke bli moralsk krenket over dårlig stell. Og Hverven sier at det ikke er noe galt i å oppfatte antroposentrisme på denne måten, men at han velger å holde seg til den Routleyske oppfatningen «for ikke å gå glipp av brodden i de fleste miljøetikeres kritikk av det de kaller antroposentrisme» (s.38). Hm, foretrekk en stråmann som er lett å angripe fremfor et standpunkt som angrepet ikke biter på!

Naturens verdi

Når Hverven plasserer det filosofisk avgjørende skillet mellom instrumentell verdi og egenverdi, får han ikke frem at egenverdi har to forskjellige betydninger. Den ene er at noe har egenverdi fordi vi liker at det er som det er (smaken av jordbær, en deilig sommerdag, at man synes det er fint at dyr på båsen skal ha det behagelig). Den andre er at noe har egenverdi, fordi det er direkte beskyttet av moralske normer som krever noe av oss. Hvervens begrepsmessige dyade er altså egentlig en triade. Å overse det, er å lage en feilaktig dikotomi. Begge egenverdiene kan utløse beskyttelse fra menneskers side, men bare den siste krever beskyttelse på moralsk grunnlag.

Forfatteren omtaler så hva han kaller opplyst antroposentrisme, slik den fremstår for eksempel i Brundtlandkomisjonens rapport. Natur må vernes som ressurs, også opplevelsesressurs, for nåværende og fremtidige generasjoner. Her inngår vel også dyrevernlovgivning, inklusive for eksempel forbud mot å stille ut levende hummer til beskuelse i fiskebutikken. I en debatt mellom Bryan Norton og Baird Callicott kommer det frem at strategiregisteret innen opplyst antroposentrisme sammenfaller med det tilhengere av «objektiv» egenverdi i naturen ser for seg. Begge parter må forvalte natur til fordel for mennesker. Og forvaltningen må drøftes i begge leirer. Den eventuelt egenverdige naturen forteller oss ikke hva det er ok å røre ved.

Moral og historie

Etter begrepsdrøftingen følger en såkalt historisk oversikt over naturoppfatningene gjennom historien. Opprinnelig levde vi i en panvitalistisk oppfatning, der alt i naturen er levende og dermed står oss nær på godt og vondt. Hverven referer til Hans Jonas som autoritet på dette punkt. Han kunne like gjerne vist til Hjalmar Hegge som med begrepet «mytisk tid» hevdet det samme, og til Sigmund Kvaløys tanker om å eksistere sammen med naturen i en «flyt», og også til deler av Arne Vinjes bok om dypøkologi. Men, peker Hverven og Jonas på, mennesket forble ikke i den gode panvitalistiske modus. Det gikk mot et Fall. Beskrivelsen av dette finner Hverven i Theodor Adorno og Max Horkheimers redegjørelse for det moderne samfunns «avfortrylling» av verden. Påbud og retningslinjer for mennesker sluttet å komme fra utenommenneskelige kilder, som Gud eller meningsbærende naturting. I stedet måtte menneskene selv gi livet retning og verdi. Vi måtte, som Odyssevs, binde oss til masten for å kontrollere våre impulser, slik Kant finner moralsk lovgivning i mennesket selv, eller slik eksistensialismen knytter moral til eksistensielle valg. Naturen ble i denne sammenheng avsjelet og overlatt til naturvitenskapen. Også den jødisk-kristne tradisjonen kunne gi støtte til denne moderne konstitusjon, viser Hverven, til tross for innslag av sympati med liljene på marken som ikke gir nytte.

Miljøfilosofien har fremstått som en rekke –ismer, hver med varierende oppfatning av hvilke(n) empirisk(e) egenskap(er) som bærer den moralske egenverdien. Hverven henter frem flere av disse. I biosentrismen er det det å være levende som bærer moralsk forpliktende egenverdi, av Hverven omtalt som «objektiv verdi». Hverven liker ikke denne terminologien, ettersom den, etter hans oppfatning ikke får med seg prosesser. Men når han så presiserer sitt eget begrep «egenverdi», vil han det skal bety «ikke-instrumentell verdi. Her er den feilaktige dikotomien igjen. Egenverdi som objektiv verdi signalerer moralsk beskyttelse, men egenverdi som den ikke-instrumentelle verdien av f. eks. appelsinmarmelade intenderer ingen beskyttelse ut over en eventuell juridisk beskyttelse av eierskapet til marmeladen.

Hverven går en kort tur innom muligheten for å se ikke-utnyttende vennskap, som hos Aristoteles, som en god modell for forholdet til natur. Men Aristoteles kan nok ikke ha et karaktervennskap med alt som er levende, siden slikt vennskap forutsetter likeverdighet. Aristoteles kan ikke en gang være venn med en slave.

Miljøetikk

Hverven fortsetter så, på en fin måte, å legge frem de mest omtalte miljøetiske posisjonene. Her møter vi Singers variant av utilitarismen, som innebærer et sterkt vern av individuell dyr. Hverven peker med rette på at det som maksimeres er «kvantum» velferd, slik at smerte mot noen dyr er tillatt, dersom kvantumet øker totalt sett. Så presenteres Tom Regan, som opponerer mot Singer på dette punkt: ingen individuelle dyr er utbyttbare for det felles gode, derfor må dyrene ha rettigheter. Og rettighetens grunnlag (egenverdien) «sitter i» dyrs mentale utrusting, om den er avansert nok. Ellers ikke. Biosentrismen kommer så tilbake i form av Taylors miljøetikk. Hos ham sitter egenverdien i det å være levende, fordi alt levende streber målrettet. Det er målrettetheten som er egenverdig, og livsfunksjonene er dennes empiriske forankring. Både Hverven og Taylor innser at en slik oppfatning vil innebære en tung moralsk skyld for mennesker.

Hverven gir så en god beskrivelse av hva grunnlaget for moralske rettigheter er blant mennesker, altså den type antroposentrisme han «ikke har problemer med», men som han setter til side. I denne antroposentrismen er det symmetri mellom plikt og rett, og moral gjelder bare i mellommenneskelige forhold. Her bunner moral i noe kontraktuelt, og mysteriet om hvor den kommer fra er løst. Men om naturen også skal «tvinge» oss moralsk, må man spørre: Hvilket ikke-menneskeskapt x er det som gir oss plikter overfor den?

Spørsmålet trenger seg på når Hverven introduserer J. Baird Callicott, som hevder at egenverdi har sin kilde i mennesket, men at den så fester seg (har sitt sted i) først i nære mennesker, så i fjerne, og så (på høy tid, heter det) til natur. Utgangspunktet er følelse av empatisk samhørighet, manifesteringen er oppdaget egenverdi, men det hele er dypest sett drevet frem at av at vi har nytte (!) av fellesskapet, (en kilde til moral vi gjør best i å ikke omtale, hevder Callicott, da det vil svekke moralens kraft) Og Hverven påpeker med rette at Callicott holder fast ved oppfatningen om en objektiv egenverdi. Det er dette x som Bryan Norton mener er ubegrunnet, meningstomt og praktisk overflødig.

Holmes Rolston, anfører Hverven, ser all levende aktivitet som målrettet. Som i en aristotelisk ontologi streber alt etter å realisere sin form, og har en prima facie «rett» til å realisere denne. Man (men ikke Hverven) vil vel anføre at målene åpenbart er tolket av oss. Kanskje alt i naturen streber etter å dø? For øvrig må man spørre seg om menneskers streben etter teknologisk kontroll er den eneste streben som er iboende forkastelig, og i så fall hvorfor?

LES OGSÅ: HANS JONAS OG TEKNOLOGI OG ETIKK

Når så Hverven kommer inn på miljørelatert praksis, legger han vekt på erfaringer, et begrep han gir stor intensjonsdybde. Igjen får vi se elementer av question-begging og innforståtthet. Et kjennetegn på erfaringer er at man forvandles av dem. Og man forvandles i retning av større ydmykhet. Hva om noen (rifleglade amerikanske tømmerhogger-rednecks som hater mijøvernere?) som lever tett på naturen ikke får denne ydmykheten? Da ville påstanden være usann. Men der er alltid en ad hoc forklaring som redder påstanden: man har åpenbart ikke erfart på rett vis. Hypotesen blir immun mot empiri.

Natur som eksternalitet

Hverven drøfter også forholdet mellom økonomi og natur. Økonomisk motivert industriell virksomhet som transformerer natur, har, påpeker han, historisk sett i liten grad hatt øye for bevaring. Rett nok, hevder han, finnes det nå strategier (å internalisere eksternaliteter), som prøver å prissette naturtilstander for å bringe dem inn i økonomien. Men Hverven ser dette som en begrenset strategi, ettersom det omtalte egenverdiperspektivet ikke kommer med.

I seksjonen om natursyn henter Hverven frem et perspektiv som i stor grad overlapper det filosofen og antroposofen Hjalmar Hegge hevdet på ’70-tallet. Et forfall kom med Galilei og de primære sansekvalitetenes ontologiske forrang og kobling til vitenskap. Farge, lukt og smak, samt verdi, ble subjektive og private, mens det kvantitative perspektivet ga oss omfattende innsikt i hvordan naturen virker. Hverven bruker samme strategi som Hegge, Næss (og biskop Berkeley) når han peker på at også vitenskapen har et subjektivt preg, f. eks. i valg av hypoteser. Dermed lærer vitenskapen oss (bare) hvordan naturen virker for oss.

Sluttseksjonen signaliserer ideer til et nytt natursyn, der det understrekes at naturen er prosessuell, ikke statisk. Det er uklart hvem, om noen, som er motpart her. Så hevdes det at verden består av ulike «prosjekter»: maurtuer, hvaler – eventuelt den maurtua, den hvalen. Her kan Hverven neppe unnslippe den innvending han selv har angående vitenskapens anspråk på objektivitet. Maurtua som prosjekt blir minst like mye vår modell som naturvitenskapens hypoteser blir det. Dette trekker hans nye natursyn i retning av svært romslig subjektivitet, noe som synes å være i utakt med bokas understrekning av naturens egenverdi. Hverven vurderer videre Hans Jonas’ argumenter for at iboende egenverdig målrettethet hos mennesker, også må finnes i naturen. Men han lander, med rette, vil jeg si, på at det er vanskelig å støtte Jonas’ argumentasjon på dette punkt. Hans Jonas er ellers en tvetydig støttespiller. I The Imperative of Responsibility (1979) uttrykker han håp om at man kan få til «a well-intentioned, well-informed tyranny», et høyre- eller venstrediktatur, til å administrere forvaltningen av natur (s. 147). Jeg nevner dette ut fra en bekymring for hva autoritet basert på «rett» innforståtthet kan åpne for.

Bokas tittel er «Naturfilosofi», og til tross for at det fremføres en mengde argumenter, synes det som om boka til syvende og sist inviterer heller enn argumenterer. Men argumentene ligger nå der, og jeg har villet påpeke at de svikter på mange punkter. Boka er vennlig og velsignet usnobbete, og det er lett å ha sympati for Hvervens tanker, når man ser dem som en invitasjon. Boka vil være til stor glede for alle som allerede har en affinitet til hans synspunkter. Men jeg er redd synspunktene og invitasjonen her, som i eksistensialismen, må springe ut av et valg av perspektiv.