Væren i teologi og filosofi

ESSAY: I Lorenz B. Puntels tenkning er filosofi og teologi to sider ved én felles universell teoretisk vitenskap.

Av Gunnar Innerdal, førsteamanuensis i systematisk teologi ved NLA Høgskolen, Bergen.

Spørsmål om hvordan filosofien forholder seg til eller bør forholde seg til teologien og omvendt er klassiske spørsmål innenfor begge disipliner. Det er selvsagt også spørsmål med store variasjoner i ulike løsningsmodeller, der mange av dem bryter på temmelig dypt vann både eksistensielt og faglig sett, og ofte er gjensidig utelukkende. En ateistisk filosof vil for eksempel ikke være spesielt åpen for å tenke at det er noen særlig sammenheng mellom teologi og filosofi, mens kristne filosofer eller teologer oftest avviser tolkninger av virkeligheten som utelukker Gud. Jeg tror likevel at drøftinger av disse spørsmålene kan være interessante på tvers av slike skillelinjer, fordi denne typen diskusjoner alltid berører spørsmål man på en eller annen måte må forholde seg til, slik som spørsmål om meningen med faget (eller livet) og de aller største sammenhengene. I dette essayet skal jeg presentere en oppdatert systematisk filosofi som har en gjennomtenkt teori om dette, nemlig den tyske filosofen Lorenz B. Puntels (f. 1935) tenkning.¹

En filosofi om alt

Puntel studerte både filosofi og katolsk teologi, og hans første store verk er en drøfting av sentrale metafysiske spørsmål der Thomas Aquinas møter Hegel og Heidegger.² Puntel var tidlig en dedikert og kritisk leser av Hegels filosofi, men fant til slutt at Hegels tenkning hadde store mangler. Dermed vendte Puntel seg til analytisk filosofi, særlig gjennom arbeid med sannhetsbegrepet.³ Hans modne tenkning er derfor en syntese av det som gjerne kalles den analytiske og den kontinentale tradisjonen, og med røtter i den klassiske kristne metafysiske tradisjonen.⁴

Puntels struktural-systematiske filosofi tar mål av seg til å være en teori om alt,⁵ dvs. om de universelle sammenhengene ved virkeligheten. Med systematisk menes ikke at tenkningen er noen absolutt løsning på alle spørsmål med alle detaljer, men at idet man forsøker å utarbeide potensielt universelle svar, skal (folkelig sagt) alt tas i betraktning.⁶ I en slik forståelse av filosofi vil det naturligvis være en kort vei til teologiske og metafysiske spørsmål. For, slik også den ledende danske systematiske teologen Niels Henrik Gregersen skriver, ligner filosofien og teologien på hverandre idet de tematiserer «de universelle sammenhænge».⁷

For Puntel er det derimot ikke slik at disse to bare ligner på hverandre, men de er ulike dimensjoner eller aspekter ved én felles universell teoretisk vitenskap.⁸ Teologi og filosofi jobber i stor grad med samme realitet, men fra forskjellige metodiske innfallsvinkler og med ulik vekting av kilder og materiale.

Struktur og væren

Værensbegrepet (ty. Sein, lat. esse), forstått som det mest grunnleggende av alle begreper eller dimensjoner i tilværelsen, står sentralt i Puntels struktural-systematiske filosofi. I Structure and Being forsøker han derfor å utvikle en teori om væren som sådan og som et hele.⁹ Puntel ekspliserer først værensbegrepet som todimensjonalt, som absolutt nødvendig væren og kontingent væren. Argumentet for dette er ført i modus tollens: Hvis alt var kontingent, ville absolutt intethet være mulig. Men absolutt intethet er umulig (ikke intelligibelt), derfor er ikke alt kontingent.¹⁰ Puntel mener at denne argumentasjonen skiller seg fra for eksempel Thomas Aquinas’ gudsbeviser eller andre resonnementer som starter i kontingente værender for så å slutte seg til absolutt væren (som den aller skjønneste skjønnhet, første ubevegede beveger, moralsk alibi osv.), ved at det begynner med helheten i den uinnskrenkede værensdimensjonen, og deretter ekspliserer den som todimensjonal.

Videre sier Puntel at forholdet mellom den absolutt nødvendige værensdimensjonen og den kontingente værensdimensjonen er at førstnevnte er absolutt avhengig av sistnevnte, og følgelig også må være opphav til denne. Dette er en tanke som ligger nær og potensielt sett kan ekspliseres videre som det flere religioner kaller skapelse.¹¹ Han fører også et argument for at absolutt nødvendig væren må være (selv)bevisst eller personlig, da han mener at det vil være usannsynlig (inkoherent) at absolutt nødvendig væren frembringer noe som har høyere ontologisk kompleksitet enn seg selv.¹² Dette er fortsatt en helt abstrakt og minimal eksplikasjon av forholdet mellom absolutt og kontingent væren, og Puntel mener det er for tidlig å kalle dette Gud. Det er en vanlig feilslutning i kristne filosofers gudsbevis opp gjennom historien, bl.a. Thomas Aquinas’. Det er ikke gitt at de størrelser Thomas argumenterer for (argumenter som for så vidt inneholder flere gode intensjoner), faktisk er «det alle kaller Gud» uten nærmere bestemmelse – her begår Thomas ifølge Puntel en grov metodologisk feilslutning.¹³

I Structure and Being går Puntel for det meste implisitt og kort inn på teologiske eller religionsfilosofiske spørsmål, mens han utfolder nærmere hvordan han tenker seg forholdet mellom væren og Gud, og filosofi og teologi, i Being and God.¹⁴ Med tanke på forholdet mellom teologi og filosofi er bokens kritikk av Heidegger mest interessant. I et kjent avsnitt sier Heidegger at værens-guden i den metafysiske tradisjonen slett ikke er noen skikkelig gud, men bare et skrivebordsprodukt og en forklaringsnøkkel for alle ting som ingen ville finne på å be til eller bøye seg for i tilbedelse.¹⁵ Puntel mener at Heidegger her blander kortene mellom filosofi og teologi: Ingen filosof med vettet i behold vil be noen om å bøye seg i tilbedelse for en minimalt eksplisert og abstrakt absolutt nødvendig væren eller causa sui. Puntel er også svært kritisk til Heideggers tanke om at filosofi er en fullstendig fri utforskningsmåte, mens teologi i utgangspunktet er underordning under en autoritet som gjør at teologen ikke kan spørre fritt. Det er snarere slik at både filosofi og teologi skal være ulike sider ved en helt fritt spørrende universalvitenskap. Men man kan ikke påstå at dersom man kommer til en konklusjon som fordrer kristen (eller annen) tro, har man plutselig blitt ufri. Både teologer og filosofer av ulik tro må være frie også til å ta sine konklusjoner på praktisk og eksistensielt alvor. Så lenge deres tenkning fortsatt er fri og teoretisk, er dette ikke noe problem.

Absolutt frihet

Men hvordan kommer så Puntel eksplisitt til Gud som teoretisk tema i sin systematiske filosofi? Her er nøkkelordet frihet. Dersom absolutt nødvendig væren har frembrakt kontingent væren, må dette ha skjedd i absolutt frihet. Og hvordan noen eller noe er fri, eller hvordan noens frihet arter seg, kan man ikke finne ut av på andre måter enn gjennom å undersøke hvordan de forholder seg til andre ting, dvs. deres historie. Man må altså undersøke om det kan finnes holdepunkter for å bestemme absolutt nødvendig væren nærmere gjennom hvordan denne forholder seg til kontingent væren. Til dette formålet mener Puntel at man må vende seg til verdenshistorien, og innenfor den, religionshistorien, som et naturlig materiale for undersøkelse.¹⁶

Her skjer det hva Puntel kaller et metodologisk vannskille (Zäsur), som i noen grad korresponderer med tradisjonelle skiller mellom filosofi og teologi, idet undersøkelsen nå må være historisk og hermeneutisk. Men det er viktig å merke seg at han prinsipielt sett fortsatt arbeider innenfor samme teoretiske universalvitenskap: Det er ikke slik at teologien jobber med et materiale som er prinsipielt utilgjengelig for filosofisk-teoretisk undersøkelse. Som argument for dette viser han også til en del moderne kristne teologer (bl.a. Karl Rahner), som understreker at det ikke finnes noen ren natur (natura pura) som det guddommelige skal forstås som «overnaturlig» i forhold til. Puntel poengterer altså at det hverken fra filosofisk eller kristent teologisk hold finnes noen god grunn til å lage et skarpt skille mellom disiplinene. For ifølge den kristne åpenbaringstanken er Guds åpenbaring og historie med menneskene gjennom inkarnasjonen ikke en hendelse i en eller annen overnaturlig eller på noen måte utilgjengelig dimensjon, men noe som skjer i denne verden.

Puntels tanke om hvordan filosofi og teologi jobber sammen med samme sak, men fra forskjellige synsvinkler og metodiske tilnærminger, kan dermed oppsummeres av ham selv:

The philosopher ( . . . ) considers the primordial dimension [of Being] only generally, as largely undetermined, as one that still awaits its self-determination and the corresponding articulation; in opposition, (Christian) theology begins with the fully developed, fully determined form of the primordial dimension. ( . . . ) Theology ( . . . ) articulates the primordial dimension at the outset as God, and indeed as the God that has revealed and communicated himself, who has initiated a history of self-communication and of salvation.¹⁷

Denne korte presentasjonen av Puntels svært omfangsrike tenkning vil sannsynligvis ha vekket mange spørsmål hos leseren, og jeg sitter også selv, både som tenkende menneske og kristen teolog, med en del mulige oppfølgingsspørsmål som det ikke er rom for å gå inn på her. Men uansett enighet eller uenighet med hans hovedkonklusjoner og hvordan han argumenterer for dem, er han en tenker man kan bli klokere av å lytte til, fordi han etter min mening makter å sammenholde den språklige klarheten og teoretiske rigorøsiteten i den analytiske tradisjonen med den eksistensielle og metafysiske dybden i den kontinentale tradisjonen på en svært fruktbar måte.

Noter

¹ For Puntels CV og bibliografi se her. Den aktuelle bakgrunnen for at jeg skriver om ham her er hans viktige rolle i min egen doktoravhandling i systematisk teologi (MF – Det teologiske menighetsfakultet 2014), som i høst utkommer i bokform som Hans Urs von Balthasar on Spirit and Truth: A Systematic Reconstruction in Connection to the Theoretical Framework of Lorenz B. Puntel (Münster: LIT Verlag). Særlig kap 5.2 i denne boken ligger tett på presentasjonen her. Puntel har også vært en viktig inspirator for arbeider av Peder Gravem, Atle O. Søvik og Asle Eikrem, alle teologer/religionsfilosofer med tilknytning til Det teologiske menighetsfakultet. Puntel vil for øvrig besøke Oslo i juni 2016.

² Puntel: Analogie und Geschichtlichkeit: Philosophiegeschichtlich-kritischer Versuch über das Grundproblem der Metaphysik (Freiburg: Herder, 1969).

³ Disse biografiske hovedlinjene kommer frem i Puntel og Tourpe, Emmanuel: Philosophie als Systematischer Diskurs: Dialoge über die Grundlage einer Theorie der Seienden, des Sein und des Absoluten (Freiburg: Karl Alber, 2014), 13-35. Denne boken har jeg anmeldt i Teologisk Tidsskrift 3/15 (i Idunn [krever tilgang]).

⁴ Hovedverket er Struktur und Sein (Tübingen: Mohr Siebeck, 2006) / Structure and Being (Pennsylvania University Press, 2008), i det følgende S&B med sidetall i engelsk utgave. Boken er også oversatt til flere språk. Til sannhetsbegrepet se også Grundlagen einer Theorie der Wahrheit (Berlin: de Gruyter, 1990).

⁵ Puntel forstår begrepet «theory of everything» noe annerledes enn andre vanlige bruksmåter, særlig i naturvitenskapene. Se S&B 140, 324. Puntels amerikanske kollega og oversetter Alan White utfolder dette begrepet videre i Toward a Philosophical Theory of Everything: Contributions to the Structural-Systematic Philosophy (Bloomsbury, 2014).

⁶ S&B, 1-2.

⁷ Gregersen, «Dogmatik som samtidsteologi», Dansk Teologisk Tidsskrift (2008), 294.

⁸ Sein und Gott: Ein systematischer Ansatz in Auseinandersetzung mit M. Heidegger, É. Lévinas und J.-L. Marion (Tübingen: Mohr Siebeck, 2010) / Being and God (Evanston: Northwestern University Press, 2011), 271. Heretter B&G med engelsk sidetall.

⁹ Eng. Being as such and as a whole / ty. Sein im ganzen

¹⁰ Presentert i kortform i B&G, 228; mer utfyllende i S&B, 441ff.

¹¹ B&G, 236-251.

¹² B&G, 231-236.

¹³ B&G, 34-39. Puntels konklusjon ligger dermed nær f.eks. teologen Per Lønnings konklusjon ang. gudsbevisene her hjemme, i Kan Gud bevises?: Fra 2400 års samtale mellom tro og tanke (Oslo: Gyldendal Norsk forlag, 1979), særlig s. 130. Lønning hevder at Guds eksistens ikke lar seg bevise gjennom prosedyrer som ligner de klassiske gudsbevisene, men at «gudsforestillingen lar seg legitimere som tankemessig meningsfylt». Han legger samtidig til at den menneskelige bevissthet må forholde seg til et ufrakommelig «absolutum», og tenker vel i den sammenheng at det nettopp er i lys av dette at gudstanken kan bli tankemessig meningsfull. Jf. G. Innerdal: «Troens troverdighet: En drøfting av apologetikkens oppgave og plass i systematisk teologi,» Teologisk Tidsskrift 4/2012, 423 [krever tilgang].

¹⁴ Se note 8 ovenfor for detaljer.

¹⁵ Sitert B&G, 79.

¹⁶ Det er lett å gjenkjenne historien som sentralt tema her fra en rekke sentrale tyske teologer siste hundreår. F.eks. går tenkningen til Wolfhart Pannenberg (1928-2014), tidligere kollega av Puntel ved universitetet i München, langt i en tilsvarende retning. En viktig bakgrunn for denne trenden er trolig å finne i den betydningen Hegel tillegger historien i sin filosofi.

¹⁷ B&G, 117.