Er Bubers «Jeg og du» Støres inspirasjonskilde?

De som nylig harsett Jonas Gahr Støre i samtale med stortingsprest Per Arne Dahl i Nidarosdomen på NRK1, hørte ham blant annet si «vi blir til i møte med andre». Det førte umiddelbart mine tanker til boka «Jeg og du» (1923) av den tysk-jødiske filosofen Martin Buber (1878–1965).

Av Wiebe Kunst

Støre sa videre en del om tro og håp, som også fører tankene hen til Bubers lille mesterverk, og jeg griper derfor anledningen til å si noe om denne boken som utøvet så stor påvirkning på flere generasjoner intellektuelle, men som siden syttiårene nesten er blitt glemt.

To måter å erfare verden på

Mye av resepsjonen av denne boka har plassert dets budskap i en jødisk-mystisk-religiøs tradisjon, noe Buber selv kan ha bidratt til ved å kle sitt budskap i en litterær-poetisk klesdrakt som – kanskje særlig i dag – kan virke litt svulstig og dunkel.

Buber ville med «Jeg og du» imidlertid ikke presen­tere en filosofisk teori eller et metafysisk system, men peke på to kvalitativt forskjellige menneske­lige erfaringer i vår omgang med verden. Som tidlig språkfilosof tror Buber at dette skyldes kraften i det talte ord, som kan adressere den Andre enten i annen eller tredje person. Buber sier derfor at vårt forhold til verden uttrykkes enten i grunnparet «Jeg – Det» eller «Jeg – Du». Når vi med hele vårt vesen sier Du til en annen, er vårt Jeg en annen, enn når jeg sier Det eller Han eller Hun, som ikke kan utsies med hele vårt vesen. Som Buber sier: «Jeg blir til ved Du’et. Idet jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte». For at dette rent psykologisk skal kunne være sannsynlig, postulerer Buber et apriori: «det medfødte, iboende Du». Det vil si et medfødt prososial innstinkt i det nyfødte barnet – i klar motsetning til Freuds egosentriske spebarn – noe spebarnsforskningen 50–60 år senere har bekreftet.

Et motsvar til Hegel

«Jeg – Du»-forholdet er momentant og gjensidig, men slett ikke en (mystisk eller romantisk) sam­mensmeltning av to personer, som mange synes å tro. Tvertimot er Bubers dialogikk et direkte motsvar til Hegels dialektikk, hvor tese og antitese går opp i syntesen.

I dialogikken består Jeg’et og Du’et som hele personer, som anerkjenner og bekrefter hverandre som de personene de er. Det er dette som er «innholdet» i det dialogiske øyeblikket. Det er dette «innholdet» som forandrer deg som person og ditt forhold til verden, og som ser «hen mot den ytterste kjortelflikk av det evige Du». Buber gir hermed ikke uttrykk for en form for panteisme eller mystisisme – som mange tror – men tvertimot en grunnleggende religionskritikk, som avviser alle dogmer og gudebilder, samtidig som han erkjenner det svært mange konkret opplever som noe større enn ens eget liv. For min egen del – som ateist – benevner jeg denne erfaringen med Albert Schweitzers ord: «ærefrykt for livet».

Å være «sann»

Bubers «etiske fordring» begrunnes derfor ikke religiøst eller utfra universale moralske prinsipper, men i «Jeg – Du»-forholdet: i hvordan vi svarer på den annens tiltale. Som tidlig postmoderne tenker, finnes det for Buber ingen evige sannheter. Men det han krever av oss er at vi skal være «sann» i vårt møte med verden, og dette forutsetter at vi erkjenner og åpner oss for «Du’ets rike». For: «Uten Det kan mennesket ikke leve. Men den som lever bare med Det, er ikke menneske». Filosofisk er boka kompleks og langt mer mangefasertert enn denne korte gjennomgangen kan yte rettferdighet. Som filosof utfordrer Buber både Kant, Hegel, Marx, Kierkegaard, Nietzsche, Dilthey, Simmel og Heidegger. Han påvirket blant andre Lévinas og Gadamer. Buber blir ofte karakterisert som eksistensfilosof, noe han ikke likte. Han så seg selv først og fremst som «Schriftsteller» og religions­historiker, men hans dialogfilosofis største nedslagsfelt har nok vært innenfor pedagogisk og psyko­terapeutisk teori.