Grekeren, tanken og mynten

Krisepakker og Papandreou preger overskriftene om gresk økonomi. Om noe er dette en situasjon som påkaller den fornuftige tanke, slik Papandreou selv rakk å formane i etterkant av sitt forslag om folkeavstemninger – før han gikk av. Og har ikke kombinasjonen av penger og den rasjonelle tenkning en gammel historie i Hellas? En hypotese: Var det kanskje ikke til og med pengene som først disiplinerte den greske filosofiske tanke?

Logos og mythos

Mang en historisk fremstilling om den greske filosofi, tar sin begynnelse med de man kaller de joniske naturfilosofer i det 6. og 5. århundret f.Kr. Det var hos dem, mener man, at den fornuftige tanke (logos) brøt frem og ga seg til å forklare virkeligheten uavhengig av dikternes fabler (mythos). Om vi skal formulere strukturen i denne tanke, må det kanskje være det at man her søkte å forklare det enhetlige bak verdens mangfold.

Men hvorfor oppsto noe slik som en filosofisk tanke akkurat der og hvorfor akkurat da?

De første joniske filosofene kom alle fra byen Miletos, en gresk koloni på vestkysten av Anatolia i dagens Vest-Tyrkia. Rekken av de nevnte naturfilosofer lar man gjerne begynne med Thales, som man antar levde 624–546 f.Kr. Thales’ bedrift i filosofihistoriens sammenheng var hans betraktning om at verden dypest sett måtte bestå av vann. Vann er det materielle prinsipp for alt som finnes. Denne posisjon som den historisk første i linjen av greske filosofer, har Thales beholdt helt siden Aristoteles’ egen oppregning over sitt fags historie, frem til våre dagers ex.phil.-bøker.

I Metafysikken regner nemlig Aristoteles Thales som den første til å ha søkt å forklare hva som var alle tings urstoff eller prinsipp (gr. arkhe). Ifølge Aristoteles’ egen filosofihistorie ble da vannet i Thales’ filosofiske forsøk det urstoff som virkeligheten dypest sett består av. Enten man nå klassifiserer Thales som filosof eller naturforsker, kan man vel enes om at det historisk nye i Thales’ tanke var en type forklaring av virkeligheten som søker enheten i mangfoldet, det uforanderlige i den foranderlige verden vi alle ser.

Denne tankeform skilte seg fra den mer tradisjonelle mytiske eller mytopoetiske fortellerform ved at den ikke gikk frem som dikternes fabler ved å fortelle hvem som var far og mor til hvem, men upersonlig hvilken substans eller hvilket prinsipp som ligger til grunn for virkeligheten. Når det gjelder nettopp Thales’ forklaring av vannet som et urstoff, kan vi jo i og for seg kanskje gjenkjenne en rest av gamle skapelsesberetninger fra andre kulturer, hvor vannet gjerne har en prominent rolle. Men til skilnad fra de mytiske skapelsesberetningene, er gudene holdt unna Thales’ forklaring, hvor naturen i stedet likesom forklares ut fra seg selv. I motsetning til dikterne komponerte Thales neppe heller sin påstand i verseform – skjønt vi vet absolutt ingenting om noe av det han skrev. Vi vet ikke engang om han skrev, og det visste heller ikke Aristoteles, som allerede levde noen århundrer etter Thales. Alt vi har, er løsrevne utsagn og legender.

Miletos, en driftig by

Lar det seg likevel, tross vår begrensede kildetilgang til Thales og hans samtid, gjøre å forklare hva som muliggjorde denne tilsynelatende plutselige oppkomst av en ikke-mytisk, filosofisk tankeform i akkurat den greske byen Miletos? Platon og Aristoteles viser gjerne til en undring som all filosofis begynnelse. Men kan vi si oss fornøyde med en forklaring om at disse grekerne simpelthen bare var mer nysgjerrige enn andre folk? Det finnes heller ikke noe spor av filosofien ennå i Athen på denne tid – snarere virker nettopp regionen Jonia og byen Miletos å være dens spire. La oss aller først slå fast at Thales, Anaximander og Anaximenes langt ifra institusjonaliserte noe sånt som en «milesisk skole», slik et uttrykk man fremdeles kan støte på i enkelte filosofihistorier vil ha det til. Man må ikke forveksle dette uttrykk med at det eksisterte noe læresete rundt de tanker som de ga opphav til, og filosofiskolene tilhører først en senere tid, da filosofien kom til Athen.

Hva var det med byen Miletos? Lar det seg gjøre å finne noen historisk sammenheng mellom datidens Miletos og den nye tankeform?

I et epigram av Fokylides finner vi følgende visdomsord: «Den by som har tingene på stell, om den er aldri så liten og ligger på den ytterste fjellskrent, er likevel mektigere enn dårskapens Ninive.» Den by det siktes til her, er dikterens eget Miletos. Her finner vi Miletos plassert geografisk – anlagt på en karrig fjellskrent ut mot det som nå kalles det joniske hav. Fra sin havn ute ved gapet hadde Miletos ferdselsvei til andre havneanløp rundt middelhavsbassenget. Det var en by preget av handelsmenn, privatprodusenter og håndverkere og, i forholdsvis mindre grad enn andre byer, den eiendomsbesittende landadelen.

Ja, Miletos utmerket seg fremfor alt med sin handel. Det var ikke jordbruket som hadde gitt næring til byens vekst, det var handelen. Den utstrakte handelen var ikke minst muliggjort av milesernes ustoppelige iver etter å anlegge kolonier. På det meste skal antallet milesiske kolonier ha vært opp mot 90. Disse koloniene var for det meste anlagt rundt Svartehavet, men mileserne hadde også blant annet stor innflytelse i den viktige byen Naukratis i Egypt. Det var en egen gresk handelsby som all handel mellom Egypt og Hellas var regulert gjennom sentralt fra de egyptiske myndigheter. Politisk er det ikke noe spesielt å merke seg ved Miletos i denne perioden. Den er riktignok en av de mer turbulente byer hva gjelder regimeskifter, men i det store og hele et klassisk tyranni. Det er ikke så mye den politiske styreformen som særmerker Miletos blant de greske bystatene i denne perioden som dens utstrakte handel.

Myntenes inntog i Hellas

Til det kommer et annet særdrag ved Miletos. Anvendelsen av mynter fikk på et meget tidlig tidspunkt feste i akkurat denne delen av verden. Historieskriveren Herodot forteller oss at kongeriket Lydia, som i denne perioden befinner seg i innlandet av Anatolia, var det første til å ta i bruk mynt. Den opplysningen kan godt mulig stemme. Snart kom også mynten i bruk i Miletos, og som forventet har dagens arkeologer spadd frem milesisk mynt rundt hele Svartehavet. Historiske funn tyder altså på at Miletos var tidlig ute med bruken av dette standardiserte medium for bytte av varer. Kanskje var det sågar de driftige mileserne som innførte mynten i sin handel med Lydia? Det får stå som et åpent spørsmål i denne sammenhengen.

Mer interessant er å spørre hva myntformen kan ha betydd for mileseren Thales. Er myntene og filosofiens parallelle oppkomst tilfeldig? Er de uttrykk for ett og samme greske genius? Eller kan vi gjøre oss noe håp om å begrunne en hypotese om at myntene som medium disiplinerte tanken til å finne alle tings urstoff?

En mulig positiv forklaring til den siste hypotesen består i at det eksisterer en form for analogi mellom den abstrakte tanke om et prinsipp bak virkelighetens tilsynelatende vekslinger og myntformen som et standardisert sirkulasjonsmiddel. Det er nettopp en slik analogi den svenske historikeren Fredrik Stång mener å ha sett. Han sammenfatter analogien slik:

• A. Rollen som uforanderlig, invariant materiell verdisubstans.
• B. Rollen å byttes som ekvivalent mot en vare i vare- og pengesirkulasjonen.

På den måten preger den abstrakte verdien i pengene en tankeform som abstraherer fra fenomenenes stadige endring til en bakenforliggende virkelighet. Det er mediet som disiplinerer tankens form.

Det er heller ikke all omgang med penger som i så fall vil kunne prege tanken i den retningen. Hvorfor ble ikke for eksempel Lydia, om det nå var så tidlig ute med preging av mynt, en arne for filosofisk tenkning? Mot en slik innvending, kan en jo tenke seg at de økonomiske transaksjoner i Lydia fremdeles var dominert av mileserne som handelskapitalister, mens lydiernes forhold til pengene ennå var privatprodusentenes, landadelens eller despotens (landets despot var den legendariske Krøsus, som vel knapt tok pengene som annet enn statusmiddel). I argumentasjonen til Lång er det derfor bare myntformen som et rent sirkulasjonsmiddel som ga historisk oppkomst til tankeformen hos en Thales – handelskapitalisten Thales.

Handelsmannens universelle tanke

Aristoteles gir oss en interessant analytisk oppdeling av økonomien. Man har for det første oikonomia, som er husholdsøkonomien med dens sfære for det livsfornødne. Den andre og her interessante formen, kaller han chrematistike. Den er en forvaltning av penger med henblikk på akkumulering. Med den inndelingen i minnet, kan vi ta oss tid til en fin liten historie som fortelles av Aristoteles om nettopp Thales. Som så mange filosofer skal Thales ifølge Aristoteles ha blitt beskyldt for å være livsfjern og opptatt av upraktiske spørsmål. Filosoferingen gikk på bekostning av et praktisk liv. Den tiltalen skal Thales ha ydmyket med følgende demonstrasjon: Gjennom astronomiske observasjoner fant Thales at den kommende olivenhøsten ville bli svært fruktbar. Han investerte strakts tungt i olivenpresser. Da olivenhøsten inntraff og Thales’ prediksjoner om en bugnende høst slo til, føk etterspørselen etter olivenpresser i været. Thales kunne således håve inn en pen profitt ved å leie ut sine presser.

Moralen i denne fortellingen til Aristoteles er at filosofen selvsagt kan bli rik om han ønsker – han har bare mer nyttige ting fore. Nå trenger vi ikke nødvendigvis å feste altfor stor lit til den legenden. Det kontemplative filosofideal Aristoteles selv foreskrev, var neppe tenkbart på Thales’ tid. Faktisk er det mer interessant at han nevnes som en mann med innsikt i investeringens natur. For i flere kilder blir han foruten filosof også nevnt som handelsmann. Det kan vise seg å være et interessant spor i denne sammenheng. Thales skal sågar ha vært med på å grunnlegge en av Miletos sine mange kolonier langs Svartehavet.

Om vi nå er enige i at det historisk nye med Thales sitt utsagn om vannet som alle tings urstoff var forklaringen av et upersonlig prinsipp bak den foranderlige verden, synes det ligge en interessant parallell mellom den tankeformen og myntformens karakter av selvstendig sirkulasjonsmiddel. Slik pengene i chrematistike faller ut av husholdet og varebyttets umiddelbare sfære og tar form av en universell, upersonlig standard for utveksling, slik blir det samtidig preget i handelsmannens sinn en mentalitet som selv er i stand til å tenke i abstrakte, universelle termer. Er det ikke påfallende hvordan myntformen og det vi har kalt den første filosofis oppkomst nær sammenfaller i tid og sted – for ikke å si by? Og var ikke Thales selv snarere en driftig handelsmann av yrke enn filosof?

Alternativer

Kanskje finnes det også andre interessante forklaringer som viser til mediets betydning for oppkomsten av noe slikt som en filosofisk tanke. Noen har for eksempel vist til den samtidige oppkomsten av det fonetiske alfabetet – for er kanskje ikke Thales’ levetid også den epoke da det lineære alfabetet ble innført i den greskspråklige verden? Hvis man så er enig i at den nye fornuftige tankeform (logos) innebar et avgjørende brudd med dikternes myter i vers (mythos), kan en jo også spekulere over at det her er snakk om en ny tankeform betinget av det nye skriftlige medium for språket. Det vil i alle fall mediehistorikeren Marshall McLuhan ha det til når han kaller innføringen av det fønikiske alfabetet med dens lineære, oppstykkede form selve katalysatoren for den mentalitet som er i stand til å tenke i årsak-virkning, og som løsriver mennesket fra dets umiddelbare nærhet til sin livsverden – i kontrast til øvrige alfabeter som ennå bærer i seg en rest av de muntlig fremstilte bilder.

Kan det finnes videre historiske spekulasjoner og forklaringer?

Anbefalt litteratur

• Aristoteles. Politikken (overs. av Tormod Eide). Oslo: Vidarforlaget, 2007.
• Lång, Fredrik. När Thales myntade uttryck. Esbo: Förlaget Draken, 1982.
• McLuhan, Marshall. Mennesket og Media. Oslo: Pax Forlag, 1997.
• Seaford, Richard. Money and the Early Greek Mind. Cambridge: CUP, 2004.
• Strømholm, Per. «En arkhé – byen, bystaten og begynnelsen på gresk tenkning» i Arr – idéhistorisk tidsskrift 1–2, 2011.