Rastløshetens forløsning

Bak virkelighetsbeskrivelser som omtales som vulgære, kontroversielle, provoserende, reaksjonære eller høyreekstreme, har Michel Houellebecqs forfatterskap en dypere filosofisk forankring. Gjennom eksplisitte skildringer av fellatios som gir hovedkarakterene varierende grad av nytelse og beskrivelser av moderne menneskers større og mindre gleder ved kjøp av sko, hummus og seksuelle tjenester, fortolker Houellebecq gamle tenkere som for eksempel Arthur Schopenhauer. Fremstillinger av en banal hverdag løfter de store spørsmålene i tilværelsen fram: Hvilken rolle spiller mellommenneskelig samvær når pornografi kan tilfredsstille alle spontane lyster; hvordan elske et menneske når samfunnet omkring en forvitrer; eller, som han åpner Muligheten av en øy (2005) – hvem fortjener evig liv i genteknologiens tid? Evnen til å bringe de store spørsmålene inn i det nedrige har gitt ham tilnavnet «en Baudelaire for supermarkedets tid».

Som følge av det brede repertoaret av stiliseringer av den moderne mannen uten egenskaper, har Houellebecqs romaner fått en enorm mottakelse både i Frankrike og internasjonalt. I tillegg til romanene, har han publisert en håndfull essay- og diktsamlinger. I Norge er han også en av de mest leste og omdiskuterte nålevende forfatterne, men foreløpig har vi i liten grad tilgang på annet enn hans skjønnlitterære tekster på norsk. Som et bidrag til å utvide biblioteket av Houellebecqs tekster på norsk, utkom I nærvær av Schopenhauer på Solum bokvennen i høst, oversatt av Hanne Herrman. 

Boka, som opprinnelig ble utgitt i 2017, inneholder Houellebecqs egne oversettelser fra Schopenhauers verker Verden som vilje og forestilling og Aphorismen über Die Weisheit des Lebens (ikke utgitt på norsk), etterfulgt av korte diskusjoner og kommentarer til passasjene. I den norske oversettelsen er det Houellebecqs franske oversettelser som er oversatt, og ikke Schopenhauers originale tysk. Det er altså Houellebecqs lesninger og fortolkninger som står i fokus, og formålet med boken er å vise hvordan en av vår tids mest omtalte forfattere leser og fortolker Schopenhauer.

Da Houellebecq startet sitt Schopenhauer-prosjekt i 2005, var planen å oversette hele Verden som vilje og forestilling. Prosjektet var mer omfattende enn han hadde sett for seg, og arbeidet ble lagt til side helt til Agathe Novak-Lechavalier, professor i litteratur ved Université Paris Nanterre, spurte om å publisere de oversatte og kommenterte utdragene i forbindelse med antologien L’Herne Cahier Houellebecq i 2017.

Mens begynnelsen på Houellebecqs forfatterskap var svært kontroversielt, har han det siste tiåret blitt tatt godt inn i den franske litterære eliten. Verkene hans skaper enda enkelte kontroverser, men det er vanskelig å lese ham som en utpreget politisk forfatter. Lesningen som har fått fotfeste, både i Frankrike og Norge, er at han fremstiller fraværet av kjærlighet og hengivenhet i et moderne egoistisk Europa. Houellebecq har gått fra å være en «provokatør», til å bli en fransk intellektuell som sågar er slått til ridder av den franske Æreslegionen av president Macron. I nærvær av Schopenhauer gir et innblikk i den mindre provoserende og kontroversielle Houellebecq – en Houellebecq som kontemplerer over tilværelsens grusomheter og lidelser, og som forankrer noen av sine kontroversielle påstander i et schopenhaueriansk verdensbilde.

Fortolkeren Houellebecq

I nærvær av Schopenhauer viser først og fremst Houellebecq som en leser, beundrer og fortolker av Schopenhauers tenkning. Mer enn å dykke inn i de teoretiske og moralske sidene av Schopenhauers filosofi, ønsker Houellebecq å hente ut en grunnleggende verdensanskuelse som han mener fremdeles er relevant. Springbrettet for denne verdensanskuelsen er åpningen i Schopenhauers hovedverk Verden som vilje og forestilling: «Verden er min forestilling». Forestillingen drives av en ukontrollerbar vilje som aldri kan temmes, i en verden som er grunnleggende destruktiv og lidelsesfull.

For Schopenhauer er viljen det dypeste i tilværelsen, selve grunnlaget for eksistensen. Om man får et grep om viljen og dens innvirkning på en selv, griper man samtidig grunnlaget for eksistensen. Schopenhauer bryter her med Kants epistemologi ved å gi uttrykk for at tilværelsen, som tingen i seg selv, er mulig å erkjenne gjennom dyp kontemplasjon. Tenkningen hans er med andre ord introspektiv og kontemplativ. Målet for filosofien er ikke å gjøre omverden til et bedre sted – verden er dømt til fortapelse og grusomhet. Målet for filosofien er å gi individet en mulighet til å gripe viljen.

Det er lett å kjenne igjen Schopenhauer i Houellebecqs forfatterskap. Schopenhauers lidelse er til stede hos alle hans karakterer, og de mangler alle evnen til å forstå og å gripe viljen. Enten det er ensomme menn som sliter med potens, karrierekvinner uten kjærlighet, byråkrater fanget i kjedsomheten eller mennesker som lider av gjennomgripende kjærlighetssorg, så sliter de med å finne beveggrunnen for egen tilværelse.

Kontemplasjon og intuisjon

Et illustrerende eksempel er Plattform (2001). Vi følger Michel og Valérie som møtes på en herlig sydenferie i Thailand. De forelsker seg og finner en slags hengivelse til hverandre. Michel jobber med samtidskunst i kulturdepartementet, en jobb han finner lite mening og glede i, mens Valérie jobber seg oppover i den franske reiselivsnæringen. Som i flere av Houellebecqs romaner har forholdet deres en sterkt terapeutisk karakter – de deler sine mest grusomme livserfaringer, og de er hverandres første gode lyttere. Forholdet fremstår som meningsfylt og harmonisk, men karakterene klarer aldri riktig å gripe den gleden livet brått har skjenket dem.

Heller enn å hengi seg til hverandre, fortsetter de sine vante mønstre – Michel subber retningsløst rundt, håpløst forelsket men redd for å prate med Valérie om å ta forholdet videre. Valérie på sin side fortsetter å klatre karrierestigen. Schopenhauers tilstedeværelse ser vi tydelig i en dialog mellom Michel og Valérie hvor hun sier at «Jeg er fanget i et system som ikke lenger gir meg noe, og jeg vet godt det er ubrukelig; men jeg aner ikke hvordan jeg skal slippe unna. En eller annen gang må man ta seg tid til å reflektere; men jeg aner ikke når man skulle hatt tid til det.»¹ Valérie klarer ikke å kontemplere over smerten i hennes egen tilværelse, hun klarer ikke å forstå drivkreftene i den. Fra Schopenhauers ståsted ville ikke filosofiens oppgave være å gjøre Valéries liv bedre i seg selv, men det ville vært å gi Valérie mulighet til å forstå beveggrunnene i egen tilværelse.

For Schopenhauer er altså tilværelsen noe dypt kontemplativt. En inngang til den kontemplative forløsningen finner vi i estetikken.  Slik Houellebecq leser Schopenhauer, finnes det ikke et romantisk skapende geni som maner frem følelser og reaksjoner. Kunstneren er disponert for en verdensanskuelse – kunstneren er en som «like gjerne kunne latt være å gjøre noe, som i vage drømmerier, fornøyd lar seg synke ned i verden».²

Det finnes altså ingen salgstriks eller retorikk i kunsten, slik Houellebecq leser Schopenhauers estetikk – det finnes bare kontemplasjon og drømmerier. Men kunstneren er heller ikke utpreget original, kunstneren «ligner andre mennesker», for hvis ikke «ville verket hans ha liten verdi».³ Den ordinære mannen og kvinnen som forfølger en intuitiv fornemmelse og fremviser den for verden, er kunstneren som kan hjelpe sine medmennesker til å gripe viljen. Overveldende originalitet eller profesjonalitet forringer estetikkens funksjon, ettersom publikum ikke vil være i stand til å leve seg inn i verket.

I en av Houellebecqs tidligste utgivelser, Rester vivant (1991) – en slags poetikk som henvender seg til en aspirerende dikter – ser vi denne poetiske, kunstneriske kraften tydelig uttrykt. Teksten fremstiller skrivingen som en overlevelsesstrategi i en verden som er lidelse. Verden er skapt som en «knute av lidelse», og fra erkjennelsen av lidelsen kommer språket og poesien.⁴

Formålet med skrivingen er dermed ikke å forbløffe noen med verdens skjønnhet, eller å imponere med glitrende intelligente formuleringer; formålet er å «artikulere lidelsen i en avgrenset struktur». Videre konstaterer han: «Strukturen er den eneste flukten fra selvmordet. Selvmord løser ingenting. Forestill deg at Baudelaire hadde lykkes i forsøket da han var 24 år.»⁵ En poet forstås her som en som må uttrykke sin lidelse for å overleve, ikke en som søker gledene og berømmelsen fra et liv som forfatter.

Viljens selvoppholdelse

I nærvær av Schopenhauer er imidlertid ikke et programskrift for Houellebecqs litterære eller filosofiske posisjon – det er først og fremst en moderne fortolkning og hyllest av den gamle tyskeren. Allikevel er det en berikende bok å lese, både om man er interessert i Schopenhauer og Houellebecq. Med sine drøye 80 sider er boka for kort til å gi fyldige analyser og perspektiver på Schopenhauers tenkning, men det gjør på ingen måte boka irrelevant. Som rester av et påbegynt og ufullstendig prosjekt, forteller den mye om Houellebecqs verdensforståelse. De korte kommentarene gir en opplevelse av spontane, men velfunderte analyser av bestemte utdrag og utvalg fra Schopenhauers produksjon. At de fleste påstandene henger i løse lufta, bidrar til å forsterke formålet med boka, å forstå hvorfor Houellebecq har næret et så sterkt forhold til Schopenhauers intellektuelle arv de siste tredve årene.

Hva kan så «supermarkedets Baudelaire» hente fra Schopenhauer når han skildrer sine fremmedgjorte menn og deres jakt på mening gjennom kvinner og kjærlighet? Hva er sammenhengen mellom kjøp og salg av seksuelle tjenester og verden som forestilling? Disse karakterene drives, som alle andre, av en blind vilje, formet og konstruert i samspill med andre sterkere viljer som eksisterer i naturen og samfunnet. På det mest trivielle plan kan skikkelsene regnes som en moderne lidende arketyp.

Mer fundamentalt kjennetegnes disse houellebecqske mennene og kvinnene av et radikalt fravær av Schopenhauers dype kontemplasjon, som vi så i samtalen mellom Valérie og Michel. Den særlig schopenhauerianske tropen i Houellebecqs forfatterskap er dermed spørsmålet om når man i det hele tatt kan finne tid til å reflektere i det moderne samfunnet. Rastløsheten som ofte skrives inn som modernitetens kjerne – jaget etter å virkeliggjøre selvet, jaget etter å innfri begjær og lyster – er i grunnen ikke annet enn den frislupne viljens radikale selvoppholdelsesdrift. Houellebecqs skikkelser, i sine dype lengsler etter kjærlighet, forankring og mening, er denne viljens ofre, ute av stand til å trekke seg tilbake for å reflektere og kontemplere over alle kreftene som til stadighet råker dem.

Houellebecq på norsk

Når Houellebecq er blant de mest omtalte og omdiskuterte forfatterne i både internasjonal og norsk offentlighet, er det berikende at flere av hans essays og dikt blir oversatt til norsk, noe også Herrman påpeker i sitt etterord. Hun skriver at noe av formålet med boken er å sette i gang prosessen med å gjøre et bredere utvalg av Houellebecqs produksjon tilgjengelig på norsk. Herrman går inn i rekken av dyktige Houellebecq-oversettere som evner å treffe hans litterære tone godt. I etterordet fremhever hun viktigheten av en frisluppen intellektuell i det offentlige ordskiftet, en galning av en bråkmaker som ikke er redd for å skape litt leven. I nærvær av Schopenhauer er ikke det fremste eksempelet på Houellebecq som bråkmaker, men det er en kort liten bok som gir tyngde og substans til de mer kontroversielle sidene ved hans forfatterskap.

Noter

1. Hentet fra Bernard Marist, Houellebecq Économiste (Paris: Éditions Gallimard, 2014), egen oversettelse.
2. Michel Houellebecq, I nærvær av Schopenhauer, s. 39.
3. Houellebecq, I nærvær av Schopenhauer, s. 41.
4. Houellebecq, Rester vivant et autres textes, s. 9.
5. Ibid. s. 15. min oversettelse.