VENSTRESIDA MÅ IKKE VÆRE WOKE

Denne artikkelen er en republisering fra Klassekampen. Originalteksten finner du her.

Det er ikke så lenge siden det var universalismen som definerte venstresiden. Internasjonal solidaritet var parolen. Det var fremfor alt det som skilte den fra høyresiden, som ikke anerkjente noen dype menneskelige forbindelser eller særlige forpliktelser overfor andre utenfor egen krets. Venstresiden krevde at kretsen skulle omfatte hele kloden. Det var den egentlige betydningen av det å stille seg til venstre: å bry seg om streikende gruvearbeider i Wales, republikanernes sak i Spania eller frihetskampene i Sør-Afrika, om du tilhørte deres stamme eller ikke.

Det som forente venstresiden var ikke blod, men overbevisning – og først og fremst overbevisningen om at bak alle forskjeller i tid og rom som skiller oss, er vi mennesker dypt forbundet på utallige vis. Det er for enkelt å si at historie og geografi påvirker oss. Det er feil å si at det definerer oss.

Det motsatte av universalisme kalles ofte «identitarianisme», men ordet er i seg selv misvisende, fordi identitet er et flytende begrep med et innhold og betydning som varierer i rom og tid. Som filosofen Kwame Anthony Appia minner oss om: «Frem til midten av 1900-tallet ville ingen som ble spurt om en persons identitet ha nevnt rase, kjønn, klasse, nasjonalitet, region eller religion.»

Identitetene våre endrer seg også gjennom livet. Vi er alle noens barn, et faktum som havner i bakgrunnen når vi holder på med å oppdra egne barn, men du trenger bare gå over dørstokken hjemme hos foreldrene dine for å vende tilbake til det øyeblikket da din primære identitet var «barn». Den forskyver seg igjen når du går fra din kjære om morgenen for å innta en rolle i yrkeslivet. Er en av disse identitetene mer essensiell for deg enn den andre? Alltid?

Jeg foretrekker ordet «stammekultur» (tribalisme), som et lite vink til barbariet, selv om en velmenende kollega uttrykte bekymring over at ordet kunne virke fornærmende på amerikanske urfolk. Men ideen ble ikke oppfunnet i Amerika: Den er like gammel som Den hebraiske bibelen. Stammekultur beskriver det sammenbruddet som oppstår i samfunnet når folk av alle slag oppfatter at det er en grunnleggende menneskelig forskjell mellom «oss» og alle andre.

De som var så kritiske til essensialisering for under tjue år siden, har nå ingen problemer med å redusere alle elementer av identiteten vår ned til to: rase og kjønn. Historikeren Benjamin Zachariah sier det slik:

«En gang i tiden … ble det å essensialisere mennesker fremdeles sett på som krenkende, kanskje litt enfoldig, antiliberalt og antiprogressivt, men nå gjelder bare det hvis det er andre mennesker som gjør det. Essensialisering av seg selv og å fremstille seg selv stereotypt er ikke bare tillatt, det blir sett som en styrke.»

Det å redusere de mange identitetene som bor i oss alle, til rase og kjønn er ikke egentlig et spørsmål om utseende. Det vi da velger, er å rette blikket mot de to dimensjonene av den menneskelige erfaring som har vært mest utsatt for traumer. Selv om et slikt blikk har opphav i medfølelse, reduserer det ikke bare et vell av identiteter til en brøkdel, men det essensialiserer også de identitetene vi har minst kontroll over. Reduksjonen er dermed et uttrykk for den store forskyvningen som begynte midt på 1900-tallet: historien handlet ikke lenger om heltene, men om ofrene. Det er denne forskyvningen som har ført til et helt annet verdisett rundt personlig identitet på venstresiden.

Drivkraften til å flytte blikket til historiens ofre begynte som en handling av rettferdighet. Historien hadde vært fortellingen om de seirende, mens ofrenes stemmer ikke ble hørt. Det dømte ofrene til en dobbel død: først i kropp, så i vår felles hukommelse. Det å snu om på situasjonen og insistere på at ofrenes fortellinger skulle være med i historien, var et forsøk på å rette opp i gammel urett. Hvis ofrene har krav på å bli hørt, har de også krav på vår medfølelse og en rettferdig behandling. Da slaver begynte å skrive om eget liv, beveget de seg mot subjektivitet og vant anerkjennelse – og sakte, men sikkert, godene som følger av anerkjennelse.

Bevegelsen mot å gi ofre for nedslaktinger og slaveri anerkjennelse begynte altså med de aller beste intensjoner. Den erkjente at det ofte ikke er noen sammenheng mellom makt og rettferdighet, at forferdelige ting kan skje med alle slags folk, og at selv om vi ikke klarer å endre på det, så må vi registrere det for ettertiden. Som et alternativ til de foregående årtusenene, da de som overlevde en massakre utført av romerske legionærer eller mongolske inntrengere ikke kunne forvente særlig mer enn et lakonisk «shit happens», var dette et fremskritt.

Likevel var det noe som gikk galt da vi omskrev offerposisjonen. Impulsen som begynte med raushet, har rett og slett blitt pervertert. Helt i ytterkant av denne tendensen finner vi historien om Binjamin Wilkomirski, en sveitser hvis påstander om å ha tilbrakt barndommen i konsentrasjonsleir, viste seg å være oppspinn. I tidligere tider prøvde lurendreiere å skjule et problemfylt opphav, de diktet opp en aristokratisk familiebakgrunn for å komme seg frem i verden. Hvem som helst kunne tross alt være sønn av en villfaren ridder eller vaklende pave. I prosessen med å kjempe oss gjennom verdenskriger og traumer påført gjennom slaveri og imperialisme, har denne prestisjen blitt erstattet av noe nytt: Det å pynte seg med et enda mer elendig opphav enn man har, garanterer nye former for status.

Wilkomirski var neppe unik. For å unngå rasistisk diskriminering fremstilte lyshudede afrikansk-amerikanere seg en gang som hvite og forlot sin familie for å kunne leve et friere, om enn tristere, liv i den dominerende klassen. Nylig har imidlertid flere hvite amerikanere mistet jobber som de fikk ved feilaktig å utgi seg som svarte. En afrikansk-amerikansk skuespiller har blitt fengslet for å ha iscenesatt et rasistisk angrep på seg selv. En jødisk-tysk popstjerne fikk oppmerksomhet og vekket raseri da hun diktet opp en antisemittisk hendelse som hundrevis av timer med politietterforskning ikke kunne bekrefte. En iscenesatt offerrolle er et forræderi, fordi det gjør narr av de ekte ofrene for rasistiske overgrep, men jeg er mindre interessert i hvilken skade disse hendelsene gjør enn i det faktum at de oppstår i det hele tatt. Det som nylig var et stigma, gir nå posisjon.

Selv uten bedrageri er dagens oppvurdering av offeret problematisk. Det som har blitt kalt «en offerolympiade» har nådd internasjonale dimensjoner. Formaningen om ikke å glemme var en gang en oppfordring til å minnes heltedåder og idealer. Nå er «Glem aldri»» en formaning om å huske lidelse. Men det å gjennomgå lidelse er ingen dyd i seg selv, og det fører sjelden til fremskritt. Det offerposisjonen burde være, er et utgangspunkt for legitime påstander om oppreisning, men så snart vi begynner å se offerposisjonen i seg selv som noe som fortjener anerkjennelse, er vi på vei til fullt ut å skille anerkjennelse og legitimitet fra dyd.

Det er et tegn på moralsk utvikling at vi ikke lenger avviser ofrenes historier, slik vi så lenge gjorde. De fortjener vår medfølelse og, der mulig, oppreisning. Det jeg spør om, er heller hva vi mener når vi oppfordrer til anerkjennelse. Jean Améry, hvis beskrivelser av egen overlevelse i Auschwitz må være blant det sterkeste som noen gang er skrevet, ønsket ikke engang at det skulle reises et monument over ofrene for det tredje riket. Begrunnelsen var som følger: «Det å være et offer alene, er ikke en ære.» Amérys påstand bygde på en antakelse som nå virker gammeldags: Monumenter bør forbeholdes dem som har gjort noe vi beundrer, mennesker i hvis fotspor vi håper å kunne følge. I boka «Ved forstandens grenser» skrev Améry beundrende om Frantz Fanon, som i boka «Black Skin, White Masks» hevder: «Jeg er ikke slave av det slaveriet som dehumaniserte mine forfedre.»

I nyere tid har filosofen Olúfémi O. Táíwò hevdet at: «Smerte er en dårlig lærer, om den avfødes av undertrykkelse eller ikke. Lidelse er delvis, kortsiktig og selvopptatt. Vi burde ikke ha en politikk som forventer noe annet. Undertrykkelse er ikke noe introduksjonskurs.»

Táíwò mener at det å gjennomgå traumer på sitt beste er å oppleve en sårbarhet som knytter deg sammen med de fleste andre på kloden. «Det er ikke», skriver han, «det som gir meg en egen rett til å uttale meg, til å evaluere eller beslutte noe for en gruppe.» Han mener at valoriseringen av traumer fører til en politikk for selvutfoldelse fremfor sosiale endringer.

Jeg som uttaler meg fra venstresidens perspektiv, ville ha foretrukket om vi kunne gå tilbake til en modell der krav om autoritet bygger på hva du har gjort her i verden, ikke hva verden har gjort mot deg. Det sender ikke ofrene tilbake til historiens askehaug. Det gjør det mulig for oss å se ivaretakelse av ofre som en dyd, uten å påstå at det å være et offer også er det. Bryan Stevenson, som var med på å opprette den ideelle organisasjonen Equal Justice Initiative, som forsvarer dømte mordere som risikerer henrettelse, sier at alle er mye mer enn det verste de noen gang har gjort.

Ønsker vi å bli redusert til det verste som noen gang har skjedd oss?

Oversatt av Inger Sverreson Holmes