Fokuset på totalitarisme som idé, snarere enn som fenomen, fungerer relativt godt på de europeiske ideologiene – fascisme, nazisme og kommunisme. Her kjenner både leserne og forfatteren konteksten godt. Dessverre virker dette grepet mot sin hensikt når det kommer til islamisme, hvor forfatteren ikke kan konteksten.
Av Jørgen Jensehaugen, midtøstenhistoriker
I Drømmen om det fullkomne samfunn forsøker Øystein Sørensen å bidra med noe nytt i totalitarismeforskningen. For det første, mener han, er det mer fruktbart å studere ideene, heller enn de historiske fenomenene. For det andre søker han å koble islamisme inn i den infame treenigheten fascisme, nazisme og kommunisme.
Når det gjelder den første delen av prosjektet, å løfte debatten opp på idéplan, lykkes han når det gjelder de tre europeiske ideologiene. Disse kjenner både han og den jevne leser godt. Forfatteren slipper unna med en noe rotete stil i fremstillingen av kommunisme, ettersom de fleste av digresjonene er morsom lesning. Den andre delen av prosjektet, der islamisme blandes inn, mislykkes fordi verken forfatteren eller den jevne leser kan konteksten.
Islamismedelen er faktisk så svak at man kan mistenke at hele poenget med å løfte forskningen opp på idéplan er at forfatteren skal slippe å sette seg inn i konteksten og faglitteraturen på feltet.
Forfatteren søker å vise at islamisme er totalitær ved å definere den som totalitær, nemlig som «en religiøs ideologi med en holistisk forståelse av islam og med det endelige mål å erobre hele verden ved hjelp av alle midler».
Det kommer ikke frem om dette er en avgrensning – når islamisme diskuteres i denne boken, diskuteres bare de retningene av islamisme som kan defineres slik; eller om det er en total definisjon – alle islamistgrupper faller inn under denne definisjonen.
Islamisme og salafisme
Hvis definisjonen er avgrensende, gjør forfatteren en dårlig jobb med å avklare dette. Og hvis den er total, er det en grov forenkling av en virkelighet som dekker en myriade av politiske bevegelser og ideologier.
Det nærmeste forfatteren kommer en avgrensning er følgende: «islamisme som politisk ideologi [vil] som oftest hente religiøs legitimering i den salafistiske formen for islam». Det kan synes som om forfatteren har definert islamisme til å gjelde salafisme, noe som i og for seg er en merkelig avgrensning, siden det absolutte mindretall av islamister er salafister. Men det er enda merkeligere at av de eksemplene forfatteren bruker (Khomeini, det muslimske brorskap, Hamas, Hizb ut-Tahrir, al-Qaida og Jama’at-i-Islami) er det bare al-Qaida (noen vil også påstå Hizb ut-Tahrir) som er salafistisk. Forfatteren har altså valgt et utvalg som ikke stemmer overens med hans egen framstilling.
Mot autokrater
Ved å gjøre minimal bruk av historisk kontekst slipper forfatteren også ekstremt billig unna når det gjelder islamisme. Han lyver ikke ved å hevde at islamisme, som alle totalitære ideologier, er mot vestlige liberale-demokratiske verdier. Men det er en total underkommunisering av at islamisme i de aller fleste tilfeller agerer mot lokale autokrater.
Øystein Sørensens siste bok har vakt debatt i høst. (Foto: Aschehoug)
Forfatteren har unektelig rett i at Hamas og Khomeini, for å nevne noen, har en ekstrem antivestlig og antikolonial tankeverden. Men å si dette uten å nevne at den iranske revolusjonen var mot en autoritær sjah som var innsatt med stor støtte fra Vesten, eller at Hamas ble opprettet under israelsk okkupasjon og i starten av den første intifadaen, er svak historieformidling. Forfatteren behandler altså antikolonialisme som en ren forestilling – og ikke som reaksjon på en faktisk kolonialisme.
Få nyanser
I den brede islamismeforskningen blir det gjort stadige forsøk på å nyansere hva islamisme omfatter. Man opererer gjerne med begreper som salafi-jihadisme, om grupper som al-Qaida, på den ene enden av skalaen – og islamistpartier som deltar i demokratisk politikk i den andre enden. Man snakker også om vekkelsesgrupper (da’wa), som gjerne er apolitiske, for å nevne noen slike nyanseringer.
Sørensen velger å ikke forholde seg til disse nyansene og hopper bukk over mesteparten av den relevante litteraturen. Dermed kan det virke som regjeringspartiet i Tyrkia har den samme ideologien som al-Qaida.
Det nærmeste man kommer en nyanse når det gjelder islamisme er når Sørensen postulerer at det er mulig at enkelte islamister vil bli mer demokratiske når de deltar i demokratiske prosesser. Vel og bra. Dessverre setter han også opp et så bastant krav om hva dette betyr at det blir meningsløst:
Den sikreste måten å teste den ut på er å la bevegelsen vise hva de egentlig mener når de får makt. Og for testens skyld vil det være best om det er snakk om makt der bevegelsen ikke trenger å ta nevneverdige hensyn til andre – verken hjemlige institusjoner (som eksempelvis hæren i Tyrkia) eller allierte i andre land – men har reell mulighet til å forsøke å realisere sine mål.
I praksis betyr dette at Sørensens anklage står ved lag uansett, med mindre islamistene først tar over all makt og så viser seg å være demokratiske.
