Oppgjør med Foucault

Den franske filosofen og idéhistorikeren er en av de tiltalte i striden mot den angivelige relativismen i norsk akademia. Morgenbladet tar det ene oppgjøret etter det andre med Foucault.

Gjennom sin teori om diskursens orden, viste han at verden slik vi kjenner den er en kulturell konstruksjon av tanke- og talemønstre. Derfor er det ingenting som ligger fast, og ingenting som ikke kan endres. Mennesket er ikke bestemt av sine biologiske betingelser, men har ubegrenset mulighet til overskridelse. Kulturelle betingelser kan alltid være annerledes.

Det er finurlig hvordan «biologiske betingelser» tydeligvis er det eneste «faste» disse kulturkritikerne kan forestille seg. Det ender som et ekko av Asle Tojes uttalelser i sommer:

Dette er problemet med å diskutere med konstruktivister, det er aldri noe fast punkt.

Uten å redegjøre for hvordan dette egentlig har foregått, og nøyaktiv hvem som er påvirket av hvem, setter Morgenbladet Foucault i sammenheng med de nå så konvensjonelle «opposisjonsvitenskapene»:

Opposisjonsvitenskapene er variasjoner over samme tema som feminismen, for så vidt som de tar den svakere parts parti og legger like mye vekt på medlidenhet som på rasjonalitet. Ettersom objektive kriterier er satt ut av spill, er det følelser og sentimenter som står igjen. I dette perspektivet fremstår opposisjonsvitenskapene først og fremst som statsfinansierte produsenter av rette meninger, som en skjerm mot kritisk tenkning og mot commonsensisk tilnærming til vitenskap.

For de som ikke husker helt hvem Foucalt var: Plinus la nylig ut en fin oversikt over informasjon om Foucault på nettet.