Jakten på det autentiske

BOKOMTALE: Er du i ferd med å finne deg selv ved hjelp av selvransaking, møter med fremmede kulturer og identitetsgivende, helst økologiske produkter? Glem det, mener Andrew Potter. Du finner ikke annet enn din plass i det sosiale hierarkiet.

«Historikere innrømmer å ha funnet på gresk antikk», lød overskriften på satirenettstedet The Onion tidligere i år. «For å være ærlig, trodde vi aldri at det ville gå så langt», siteres en viss Gene Haddlebury, som har tilbudt å avtre som ledende professor for hellenistiske studier ved Georgetown University. Ideen om at hele Vestens kultur hviler på en sivilisasjon som blomstret lenge før vår tidsregning, avsløres her som en kombinasjon av tankespinn, kjedsomhet og oppfinnsomhet på 1970-tallet – det hele fabrikkert i perioden 1971 til 1974. Professorene innrømmer at det hele begynte som en spøk. Én ting ledet til den andre, og snart hadde de funnet opp alt fra det gylne snitt til Iliaden («That was a bitch to write, by the way»).

«Vi var unge og førsøkte å avansere karrierene våre, så vi begynte bare å finne ting opp: Homer, Aristoteles, Sokrates, Hippokrates, retorikk, etikk, symmetri, humoralpatologi – alt! Åpenbart mye mer enn en sivilisasjon kan finne på.»

Sammen med den offentlige beklagelsen på pressekonferansen i Washington ytres et ønske om at gresk antikk kan få leve videre. Antikken er kanskje ikke fundamentet for vår kultur, men den kan ha estetisk og intellektuell egenverdi, drister de seg til å hevde.

Faking it – autentisk eller falskt?

Et lignende scenario – at en og samme kunstgjenstand endrer verdi når forhistorien endres – finner vi i den danske komiserien Klovn: Når Frank finner ut at det imponerende «munnmaleriet» han har kjøpt – et landskapsmaleri malt av en bevegelseshemmet gammel dame – ikke er malt med munnen, men med høyrehånden, vil han ha pengene tilbake.

Begge morsomhetene tangerer det kompliserte forholdet mellom verdi og autensitet. For spiller det egentlig noen rolle om kunst er ekte eller ikke, så lenge opplevelsen av den har verdi? Om en connaisseur diskvalifiserer en sanseopplevelse som inautentisk, er det lett å skamme seg over tidligere beundring.

Det er ikke bare når det gjelder kunst at vi bryr oss om varen er «ekte» eller ikke. I den kvasi-biografiske filmen 8 Mile får B-Rabbit (Eminem) publikum på sin side ved å avsløre at motparten, til tross for at han er svart og vet hvordan å strike a gangster pose, har gått på privatskole, har foreldre som fremdeles er sammen og egentlig heter Clarence. Selv høster han sympati for å være seg selv: En ekte gangster med ekte problemer.

Hva betyr det at noe er autentisk? Uttrykket kan kanskje best forstås i lys av hva det ikke er: falsk, besudlet, korrupt, uekte. At noe er autentisk er, i likhet med ‘organisk’ og ‘naturlig’, en positiv betegnelse. Det representerer noe genuint, følelsesmessig gjennomsiktig, spontant og ekte. At alt i den fysiske virkeligheten på sett og vis både er genuint og ekte, gjør det ikke enklere å sortere det autentiske fra det inautentiske. Kan for eksempel faktumet at romerne kopierte greske kunster redusere romersk antikk til inautentisk? Trolig ikke. Faking it er nemlig en av verdens eldste profesjoner, mener Andrew Potter i The Authenticity Hoax.

Markedsliberalisme skaper behov for nærhet

En hoax er nettopp, ifølge forfatteren, noe som er utgitt for å ha en annen historisk opprinnelse enn den faktisk har. Som alle humanistisk skolerte vet, kan verken mennesker eller gjenstander fri seg fra historien; nåtiden infiseres hele tiden av fortiden.

Jakten på autensitet, hevder Potter, må ses i sammenheng med den moderne verdens grunnpilarer – avfortrylling, politisk liberalisme og markedsøkonomi – og kritikken av den. I en gudløs verden, der selve konseptene penger, børs og finans gjerne blir oppfattet som fremmedgjørende, blir autensitet spesielt viktig, hevder forfatteren.

Slik blir Oprah Winfrey et av mange svar på behovet for en genuin relasjon til de «naturlige» delene av omverden. I narrativene Oprah-industrien serverer, får seeren (konsumenten) en sannferdig refleksjon av hovedpersonens søken etter sitt indre, sanne jeg. Men når fortiden rekonstrueres i følelsenes vold, og ubehag og smerte bare er relevant dersom det leder mot et større mål, må virkeligheten ofte vike for kravet om autensitet. «Det viktigste var at jeg lærte av dette og ble et bedre menneske», svarte James Frey da han ble konfrontert for å ha helfabrikkert en bestselger til Oprahs bokklubb.

Under overflaten av våre tilsynelatende omgivelser truer dissonansen mellom «ekte» indre sjelsliv og «falsk» ytre fremtoning. Fordi både personer og gjenstander kan sorteres under den flytende motsetningen «falsk» og «ekte», er selv det å «være seg selv» blitt et strategisk knep. Både regisserte deltagere i virkelighets-TV og politikere med manus vil insistere på at den ytre fremtoningen er en fullverdig representasjon av ekte intensjoner (eksemplene er amerikanske: «I’m just a regular hockey mom from Alaska»).

Autensitet gir sosial status

Tesen er at autensitet er attråverdig fordi det gir sosial status. I et moderne samfunn der nedarvet status er begrenset, søker mennesker mot toppen av det sosiale hierarkiet på egenhånd. «Autentiske» varer tilbyr nærhet til naturen og holder samtidig tingliggjøringen av egen identitet på avstand. Paradokset er at jo mer vi krever ekte følelser og ubesmittede ferieparadis, desto vanskeligere blir de å oppdrive. Originalitet må nødvendigvis være et knapphetsgode for å ha verdi i et ekskluderende sosialt hierarki.

Ferien – opprinnelig tilhørende den arbeidende klasse, senere adoptert av alle samfunnslag (selv forfattere, som i fravær av arbeidslivets rammer heller aldri er fullbyrdige feriegjester) – er et eksempel på dette. Enten de ferierende reiser til den andre siden av kloden for å oppleve en mild angst (som antas å være karakterbyggende) eller for å «koble av», er kravet om autentiske omgivelser påfallende. Siden det i forrige århundre gikk inflasjon i feriekonseptet, er det selvsagt bare den ekte kulturen som gir sosial status.

Det autentiske, som opprinnelig var noe som ble truet av kommersialismen, viser seg altså å være noe mange ønsker å bruke mye penger på.

Etterspørselen besvares med museale kulturkonstruksjoner, bærekraftig opplevelsesproduksjon og regisserte, autentiske kulisser. I en moderne verden uten større sammenheng har jakten på autensitet antatt bibelske proporsjoner, mener forfatteren. Strukturen er velkjent: I begynnelsen levde mennesker i fredelig pakt med naturen før harmonien ble brutt og mennesket ble separert fra naturen, fra samfunnet, ja, til og med seg selv. Å klandre Potter for at erstatningslogikken ikke er særlig original, ville vært upassende i denne sammenheng. Den fungerer uansett godt i sin hensikt, som er å avsløre at ideen om at naturen – i motsetning til teknologi og vitenskap – har likhetstegn til autentisitet, er falsk.

I selvpolemikkens hete kommer han imidlertid til å ta motsatte standpunkt: Potter kommer til å argumentere for at menneskeheten ikke bare stadig gjør teknologiske, men også moralske fremskritt. Dessverre har han latt seg blende av sin egen enten-eller-logikk. Progressiv humanisme blir ikke mer sant av at fortidssøkende naturromantisering ikke er det.

Dette innlegget var først publisert i Klassekampen 26.8.2011.