Den sanselige erkjennelse

BOKUTDRAG: Baumgarten gis ofte æren for å ha funnet opp ordet «estetikk». Men hva innebærer i grunn hans filosofiske forståelse av estetikk?

I dag er 300 år siden Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) ble født. Salongen har i den anledning gleden av å overbringe et utdrag fra Aesthetica (1750), som er oversatt til norsk av Arnfinn Bo-Rygg og publisert i en lengre utgave i Estetisk teori. En antologi (2008).

Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) blir gjerne betraktet som grunnlegger av estetikken. Med en viss rett kan man si at det var ordet «estetikk» (av gresk aisthesis, sansning, fornemmelse) Baumgarten oppfant, men at begrepet (og emnet) lenge hadde vært i spill hos engelske og franske kritikere (Shaftesbury, Addison, Hutcheson; Crousaz, du Bos). Den nye disiplinen skulle for Baumgarten være «vitenskapen om den sanselige erkjennelse». Uansett er det på 1700-tallet at konstellasjonen mellom det sanselige, smaken, det skjønne og kunsten oppstår og blir konstituerende for estetikken. Når man i dag taler om et utvidet estetikkbegrep, den «nye estetikken» eller en «aistetikk» (Böhme), er det momentet av sanselig erkjennelse hos Baumgarten som aktualiseres.

Fra Aesthetica

De følgende avsnittene er alle hentet fra kapittelet «Heuristikk» i verkets første del, «Teoretisk estetikk».

1. avsnitt: Erkjennelsens skjønnhet

§ 14 Estetikkens mål er fullkommengjøringen av den sanselige erkjennelse som sådan. Men dermed menes skjønnheten. Tilsvarende gjelder det å unngå ufullkommenheten til den sanselige erkjennelse som sådan, det vil si hesligheten.

§ 15 Om de fullkommenheter ved den sanselige erkjennelse som er så dypt gjemt at de forblir dunkle for oss overhodet, eller som vi bare kan betrakte med tanken, bekymrer estetikeren som sådan seg ikke.

§ 16 Om de ufullkommenheter ved den sanselige erkjennelse som er så dypt gjemt at de forblir dunkle for oss overhodet, eller som bare kan bringes frem i lyset gjennom den dømmende tenkning, bekymrer estetikeren som sådan seg ikke.

§ 17 Den sanselige erkjennelse er som betegnelsen sier, helheten av forestillinger under terskelen til den strengt logiske differensiering. Hvis vi nå, slik som en betrakter med utdannet smak ville gjøre, ønsket et forstandens overblikk over hvordan skjønnheten og elegansen, og tillike hesligheten i den tilsynekommende sanselige erkjennelse ser ut i hvert enkelt tilfelle, så ville den kritiske sans som for dette vitenskapelige forehavendet er uomgjengelig, snart bli trett. Den ville så å si tynges ned av et vell av almene skjønnheter og deformeringer, slik de opptrer i forskjellige klasser, og av deres særegenheter og detaljer. Derfor utprøver vi først det universelle og almengyldige skjønnhetsbegrepet, for såvidt som det er felles for nesten alle muligheter av skjønn sanselig erkjennelse, og likeledes utprøver vi motbegrepet.

§ 18 Den sanselige erkjennelses almene skjønnhet er 1) tankenes overensstemmelse seg i mellom, for såvidt som vi ennå ser bort fra deres orden og uttrykksmidler, til en enhet, som kalles tilsynekomsten. Dette vil si saksforholdenes og tankenes skjønnhet, som vel må skilles fra erkjennelsens egen skjønnhet, hvis første og viktigste del den fremstiller, og likeledes (må skilles) fra gjenstandenes og materiens skjønnhet, med hvilken den på grunn av «sakens» alment antatte betydning ofte, men uriktig, forveksles. Heslige ting kan som sådanne tenkes skjønne, og skjønnere ting kan tenkes heslig.

§ 19 Den sanselige erkjennelsens almene skjønnhet er, siden det ikke fins noen fullkommenhet uten orden, 2) overensstemmelsen i ordenen, i hvilken vi tenker over de skjønt tenkte saksforhold, med seg selv og med saksforholdene, for såvidt som de kommer tilsyne, dvs. skjønnheten i ordenen og disposisjonen.

§ 20 Den sanselige erkjennelsens almene skjønnhet er, siden vi ikke kan fatte det betegnede uten tegn, 3) tegnenes (uttrykksmidlenes) overensstemmelse seg imellom og med ordenen og saksforholdene, for såvidt som de kommer tilsyne, dvs. uttrykkets skjønnhet, for eksempel formuleringen eller stilen, når uttryksmidlet er talen eller drøftelsen, og foredraget, når drøftelsen er muntlig. Dermed er de tre alment gyldige fortrinn ved erkjennelsen nevnt.

4. avsnitt: Den estetiske lære

§ 62 For å utvikle de almene vesenstrekk hos en vellykket estetiker, kreves det III)¹ en estetisk undervisning og en estetisk lære. Her siktes det til teorien om den nærmere innflytelse på den skjønne erkjennelsens stoff og form, som er mer fullkommen enn dette ville være mulig ut fra naturen og kan nås gjennom den blotte øvelse av naturtalentet. Denne teorien må nedfelle seg i praksis, gjennom øvelser, som må gjennomføres meget strengt, slik at den kunstneriske ferdighet av fra uvitenhet og uvisshet ikke kommer bort fra tenkningens gjenstander eller reglene og deres forhold, eller ender i vilkårlig tenkning eller slik at ingen blir avskrekket av utøvelsen av den skjønne tenkning, fordi de tror at alle ville merke de feilene som de selv ikke kjenner.

27. avsnitt: Den estetiske sannhet

§ 423 Den tredje oppgave² innen den skjønne tenkning er sannheten, nemlig den estetiske, dvs.: sannheten for såvidt som den er sanselig erkjennbar …

§ 424 Den metafysiske sannhet kunne man kalle for objektiv, forestillingen om det objektivt sanne i en bestemt sjel for subjektiv sannhet. Eller vi vil, fordi det er lettere forståelig og i overensstemmelse med de fleste filosofer, kalle den logisk i vid forstand. For at vi skal vare saklig enige, minner vi om disse sammenhengene. Jeg tror nemlig at følgende står entydig fast: Den metafysiske sannhet – eller om man heller vil kalle den objektiv – som tar form i en bestemt sjel slik at den logiske sannhet i videre forstand – eller den åndelige og subjektive – vokser, viser seg på den ene side for forstanden i ren åndelig betydning, nemlig når den er inneholdt i de av forstanden tydelig forestilte objekter; vi kaller den da også den logiske sannhet i snevrere betydning; og på den annen side er den gjenstand for den til fornuften analoge tenkning og de lavere erkjennelsesevner, utelukkende eller bare i hovedsak; da kaller vi den den estetiske sannhet.

34. avsnitt: Den ubetingede estetiske streben etter sannhet

§ 555 Jo rikere det uoverskuelige spektrum av estetisk sannhet og sannsynlighet, dikterisk oppfinnelse og fortellinger er – en skog som den skjønt tenkende estetiker kan slentre gjennom – desto mer må det i hver enkelt forfinet personlighet med en slik begavelse og ånd vekkes en ekstraordinær iver i strebenen etter sannhet, slik at han ikke vilkårlig går seg vill i denne rikdommen, men antar at de andre vil se de feil som forårsaker en fordreid virkning. Begrepet om denne streben etter sannhet innebærer ikke bare en almen begavelse, men også en begavelse som har utdannet seg under store anstrengelser og er blitt fortrolig med metodene til erkjennelsen av estetikkologisk sannhet. Heller ikke innebærer denne streben bare en eller annen tilbøyelse, men et fast forsett om å bringe så mye sannhet gjeldende i de forberedende overlegninger som lar seg avstemme med skjønnheten i det hele. Den åndelige holdning som jeg betrakter som en uunnværlig forutsetning for all skjønn tenkning, vil vi kalle den ubetingede, uinnskrenkede streben etter sannhet.

§ 556 De samme konsekvenser kan avledes ut fra begrepet om den absolutte verdighet, nemlig for dem som vet at flere ikke ubetydelige filosofer begrunner enhver menneskelig verdi i kjærligheten til sannheten. En av de fremste engelske kjennere av den gode smak uttaler at «all skjønnhet er identisk med sannhet, og det nettopp i diktningen, der alt er oppfunnet, likevel dominerer sannheten, noe som bevirker fullkommenheten i helheten.»³ Men det er nå antydet hvordan trinnene i den estetikkologiske sannhetserkjennelsen kan utarbeides mer detaljert hos den som elsker sannheten i streng forstand: Den minste sannhet er den minste erkjennelse av den minste metafysiske sannhet. Altsa 1) jo rikere, 2) jo mer betydelig og adekvat, 3) jo mer eksakt, 4) jo klarere og tydeligere, 5) jo mer vederheftig og solid, 6) desto mer lysende er forestillingen om en gjenstand, 7) jo flere, 8) betydeligere og viktigere enkeltheter denne inneholder, 9) jo sterkere relasjonene er som disse enkelthetene sammenholdes ved, 10) jo bedre alt passer sammen i det gjenstanden inneholder, desto mer betydelig er den estetikkologiske sannhet.

Noter

¹ De to første grunntrekk er den medfødte, naturlige estetikk (2. avsnitt) og viljen til å øve (3.

avsnitt). O.a.

² De to første er den «estetiske rikdom» (§ 115) og den «estetiske storhet» (§ 177).

³ A.E. Shaftesbury: Men, Manners, Opinions, Times, vol. I (London 1733), 142.