Hvite negre

«The White Negro» er en tekst av Norman Mailer fra 1957. Mailer vil forklare hva beatgenerasjonen står for. Og hva jazz har med saken å gjøre. Det begynner med Auschwitz, atombomber og morderiske sider ved Vestens sivilisasjon.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Den andre trettiårskrigen

Historikere har antydet at det kan være fornuftig å se første og andre verdenskrig under ett, som én, stor, europeisk krig. Altså at europeerne (og USA) var i masseslagsmål i en eller annen form fra 1914 til august 1945 da bombene falt over Hiroshima og Nagasaki.

Fornuften i denne synsmåten ligger først og fremst i at man ikke kommer unna de sterke morderiske kreftene i vestens sivilisasjon. Etter den første trettiårskrigen, i 1618–48, kom erkjennelsen om at «sånn kan vi ikke ha det» – og om de dyrekjøpte og blodige erfaringene som befordret prinsippene om toleranse, religionsfrihet og menneskerettigheter. (Hume, Spinoza, Locke, Hobbes og så videre.)

Mailer leser beatgenerasjonen eller hipsteren inn i en slik kontekst, en ny amerikansk eksistensialisme, hvis jeg forstår ham rett. Men hvorfor tittelen «The White Negro»?

The White Negro

I totalitære, repressive samfunn er det farlig å være kritisk. Å stille spørsmål ved ledernes kunnskap og motiver er risikabelt. Mailer hevder videre at Amerikas afroamerikanske befolkning har levd i et demokrati med totalitære tendenser i mer enn to hundre år – i USA. Totalitær med tanke på raseskillepolitikk i et Amerika som feirer ideene om frihet og likhet.

Derfor er det ikke rart at da den generasjonen som var gammel nok til å kjøpe seg en drink under andre verdenskrig ble møtt av et umotivert krav om konformitet og tilpasning på femtitallet ble nysgjerrig på hva amerikanske negre hadde å tilby av eksistensielt tankegods. Jazz, rythm and blues og rock hørte jo sammen med drinken.

J.F. Kennedy

I 1963, et år før han ble myrdet, talte daværende president i USA, J.F. Kennedy for ny lovgiving om amerikaneres borgerrettigheter:

Vi amerikanere snakker om frihet over hele verden, og vi hyller vår egen frihet her hjemme, men skal vi si til verden – og til oss selv, at Amerika er frihetens land, unntatt for negrene? At vi ikke har noen annenrangs borgere her i landet – unntatt negrene? At vi ikke har klasse eller kastesystem i USA, ingen gettoer, intet Herrefolk, unntatt for negrene?

Det oppsto et ideologisk trekantforhold i de store byene i Amerika: Rotløs ungdom, arbeidsledige afroamerikanere og eventyrlystne bohemer og intellektuelle møttes – og så ble hipsteren født. Hipsteren er i følge Norman Mailer «the White Negro».

Hipsteren og jazzen

Marijuana var bryllupsgaven, babyen var det nye, hippe språket. Men den viktigste medgiften var det negeren som ga: Ingen svarte kan spasere nedover gata i full visshet om ikke å støte på vold. «Hjemmets trygge arne» med far og mor og jobb og hage er en vits for millioner av afroamerikanere, og dette kommer til uttrykk i musikken:

«Et kick på lørdagskvelden, sinne, sorg, lidenskap, klynking, hyl og desperasjon og orgasme – alt kommer fram i jazzen.» En selvforståelse a la Hemingway: «Det som får meg til å føle meg bra er det identisk med Det gode.» (Mailer, the White Negro, s 3)