Engler, dharma og jazz

STUDIO SOKRATES: Da USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki, mistet mange unge amerikanere troen på at politikerne kunne bøte på menneskelig elendighet med enda flere våpen. En generasjon ungdommer på frenetisk jakt etter kicks snudde ryggen til «the establishment» og lette etter himmelriket i verdslige gleder. Dette var beatgenerasjonen.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Religionskritikk i On the Road

Jack Kerouac (1922–69) var en av disse sannhetssøkerne. Hans litterære gjennombrudd, On the Road (1957), er en reise på kryss og tvers i USA på leting etter kicks og den eksistensielle holdningen til jakten på eventyr og gleden over det uventede kaller han Beat.

Kerouacs biograf Gerald Nicosia legger vekt på at Kerouac hele tiden søkte etter opplevelse av det religiøse på sin ville ferd over det amerikanske kontinentet. Nicosia:

Selv om han [Kerouac i On the Road bruker ord og vendinger vi vanligvis kjenner fra gudstjenesten, ser vi at han også gjør litterære krumspring som ligger hinsides vanlig liturgi: «Veien til himmelen» begynner for eksempel på en smal betongstripe i Denver, på vei til San Francisco, himmelen viser seg å være i Mexico, Gud selv dukker opp forkledd som George Shearing; Slim Gaillard og Neal Cassady beskrives både som Gud, djevel, engel og profet, mens ei lita mexicansk jente de møter i veikanten er jomfu Maria.

Uten å være respektløs kritiserer Kerouac forestillingen om at de hellige mysterier er forbeholdt prester og pastorer. Kerouac leverer religionen tilbake til massene… (Memory Babe, s. 347, min oversettelse)

Dharma og jazz

Dharma er buddhistenes begrep om sannhet, det bærende eller tilgrunnliggende prinsipp i altet. Når man tenker seg om, er det ganske nærliggende å se for seg at folk som mister troen på at politikk kan endre samfunnet til det bedre begynner å lete etter mening i andre sammenhenger. Buddhistisk filosofi fikk ny status i amerikansk ungdomskultur. Det samme gjorde jazz og jakten på kicks. Nicosia:

Man ble begeistret for følelsene som oppsto etter et kick. Følelsen av «beatness». I jazzkretser dukket det opp folk som avviste de etablerte samfunnsnormene på en måte som ikke var politisk i det hele tatt. Å lytte til jazz ble en mulighet til å krysse grenser – å oppdage en ny verden. Magien i den improviserte musikken føltes som et mirakel, en plutselig velsignelse.

Det var stunder da vi lyttet til Bird [Charlie Parker] i 1948, eller vi hørte totalt ukjente musikanter spille i Little Harlem – at vi rent ut sagt ble løftet opp til stjernene. (s. 366)

All you need is Love

Å være på vei, eller «on the road», er et uttrykk for en merkverdig optimisme: Ikke bare fordi man kommer ut i ukjente farvann og må mestre utfordringer man ikke har tenkt på. Språket Kerouac bruker er gatas slang. Kerouac skriver som en som kjenner misbrukerens metafysikk. Landstrykere og boms er de som best kjenner samfunnets urettferdighet på kroppen – og de kan fortelle om det. Ikke ett nedsettende ord om boms og lasaroner i On the Road.

Slik gjorde også Mark Twain leserne oppmerksomme på at, selv om slaveriet var brakt til opphør i USA, så vitner Tom Sawyer som flykter med den rømte slaven Jim nedover Mississippi om at ingen ting er forandret. Den amerikanske borgerkrigen brakte ikke rettferdighet til de fattigste, til de navnløse og nederste på samfunnsstigen.

Både Kerouac, Mark Twain og Walt Whitman gjør vandringen til en utfoldelse av kjærlighet. Til syvende og slutt er det kjærlighet det dreier seg om for oss tobeinte skapninger uten fjær.

Lennon og Kerouac

Derfor var det interessant å lese at John Lennon var fan av Jack Kerouac og at han skal ha ringt Kerouac og beklaget at han ikke fikk til et besøk da The Beatles spilte sin første store konsert på Shea Stadium i New York i 1965. Han fortalte at bandnavnet The Beatles var inspirert av Kerouacs beatfilosofi. På selsomt vis er ringen sluttet med Lennons All you need is Love fra 1967.