I begynnelsen var ordet?

Halvard Leiras Utenrikspolitikkens opprinnelse reiser et interessant spørsmål: Eksisterte utenrikspolitikk før man hadde et ord for det? Leira viser tydelig hvordan begrepsfestingen av utenrikspolitikk på andre halvdel av 1800-tallet sammenfalt med fremveksten av dette politikkområdet slik vi kjenner det i dag. Men sammenhengen mellom den språklige og den historiske utviklingen forblir noe uavklart, og bokens hovedtese om at utenrikspolitikk er et rent moderne fenomen kan diskuteres.

Med Utenrikspolitikkens opprinnelse (2020) har Halvard Leira skrevet en liten men slagkraftig bok om utenrikspolitikkens tilblivelse, delvis basert på hans doktoravhandling fra 2011. Boken er en slags prolog til standardverket Norsk utenrikspolitisk idéhistorie (2016), som Leira forfattet sammen med Torbjørn Knutsen og Iver Neumann, og tar for seg den historiske fremveksten av utenrikspolitikk fra vikingtid til slutten av 1800-tallet. Utenrikspolitikkens opprinnelse er et arbeid innen sjangeren begrepshistorie, hvor språk spiller en langt større rolle enn i konvensjonelle historiske arbeider. Dette gir boken en spennende kritisk brodd til begrepsbruk i historieforskning, som kommer i tillegg til en ganske ambisiøs teori om utenrikspolitikk. Denne kompleksiteten truer til tider med å sprenge bokens rammer, men Leira veier opp for dette med en pedagogisk, medrivende og til tider litt provokativ stil.

For en anmelder vekker boken både begeistring og hodebry. Alle spørsmålene Leira tar opp stimulerer til ettertanke: Hva er egentlig utenrikspolitikk? Når oppstod det? Og kan man snakke om utenrikspolitikk i historiske epoker hvor selve begrepet «utenrikspolitikk» ville vært fremmed? Det er egentlig vanskelig å vite hvor man skal begynne, ikke minst fordi alt dette henger nært sammen i Leiras fremstilling. Dette er ikke en bok hvor tilnærming og substans kan skilles ad, noe jeg har forsøkt å reflektere i omtalen. Av den grunn håper jeg leseren tilgir meg noen avstikkere og omveier inn i grunnlagstematikk underveis. Etter mitt syn er det for øvrig en styrke ved boken at den inviterer til refleksjon over dens egne metodologiske betingelser på denne måten.

«Utenrikspolitikkens» historie

Leira har en begrepshistorisk tilnærming til utenrikspolitikkens opprinnelse.¹ Det vil si at utenrikspolitikkens historie i stor grad behandles som historien til begrepet «utenrikspolitikk», og at spørsmålet om utenrikspolitikkens opprinnelse «i hvert fall delvis [er] et spørsmål om når noen begynte å snakke og skrive om utenrikspolitikk».² Det siste handler om hvorvidt «utenrikspolitikk» i en bestemt historisk epoke kan regnes som et «praksisbegrep»: et begrep som de historiske aktørene selv brukte og ville kjent igjen. Praksisbegreper kan, ifølge Leira, skilles fra «analytiske begreper» som brukes av dem som studerer samfunn og historie, for «å kategorisere og sette ord på fenomener, ut over den mening som finnes i vanlig språkbruk».³

For å komplisere dette ytterligere kan samme begrep, for eksempel «utenrikspolitikk», opptre både som praksisbegrep (hos dem som bedriver utenrikspolitikk) og som analytiske begrep (hos dem som studerer utenrikspolitikk). Og til slutt: innenfor sistnevnte kategori kan man skille mellom «konvensjonelle undersøkelser» og «begrepshistoriske undersøkelser». Konvensjonelle undersøkelser bruker analytiske begreper uten hensyn til om begrepet eksisterer som praksisbegrep i den historiske epoken som undersøkes, mens en «begrepshistorisk analyse» tar utgangspunkt i begrepets utvikling som praksisbegrep.⁴ For eksempel, dersom det ikke fantes noe begrep for utenrikspolitikk i vikingtiden (kap. 2), vil en begrepshistoriker heller ikke bruke dette begrepet for å studere vikingtiden.

Utenrikspolitikkens begrepshistorie er noe Leira har befattet seg mye med siden doktorgraden, senest i artikkelen «The emergence of foreign policy», publisert i det svært anerkjente tidsskriftet International Studies Quarterly i 2019. I Utenrikspolitikkens opprinnelse er han således på hjemmebane, og det merkes. Leira er en stødig guide gjennom det svært lange historiske strekket boken dekker. Selv om teksten tidvis blir noe nidkjær med sine dypdykk i etymologi og diskursanalyser av lite kjente offentlige debatter flere hundre år tilbake i tid (noen som husker Bodø-saken fra 1818?), så er hovedpoengene som regel meget klare. Som en innføring i fremveksten av moderne utenrikspolitikk som (praksis)begrep har Leiras bok få konkurrenter i norsk språkdrakt, og det er udelt positivt at denne historien nå formidles til et norsk publikum.

Lest på begrepshistoriske premisser er det egentlig lite å utsette på Utenrikspolitikkens opprinnelse. Spørsmålet er om disse premissene holder. Dette er et viktig spørsmål. Antakelsen om den tette sammenhengen mellom utenrikspolitikk og begrepet «utenrikspolitikk» er nemlig både førende for hele analysen og en tese i seg selv. Denne tesen er todelt, og består av ett historisk og ett erkjennelsesteoretisk aspekt:

• Historisk påstand: «utenrikspolitikk» er et moderne begrep, som i norsk sammenheng ikke finner sin endelige form som praksisbegrep før på slutten av 1800-tallet. Derfor er også utenrikspolitikk et moderne fenomen.
• Erkjennelsesteoretisk kritikk: ved å bruke «utenrikspolitikk» som et ahistorisk, analytisk begrep, også om perioder før begrepet finnes som praksisbegrep, har historikere og statsvitere underspilt og tildekket utenrikspolitikkens modernitet.

Slik jeg ser det er disse to påstandene kjernen i Leiras prosjekt. La oss begynne med den historiske påstanden om at utenrikspolitikk er et moderne fenomen, muliggjort av visse historiske prosesser som (i det minste for Norges del) ikke var ferdige før på slutten av 1800-tallet. Én måte å lese Utenrikspolitikkens opprinnelse på er som historien om disse prosessene, som Leira refererer til som «differensieringer». Differensiering vil si at det trekkes skiller på steder det ikke tidligere ble ansett som naturlig, for eksempel mellom innenriks- og utenrikspolitikk. Slike skiller er konstituerende i den forstand at dersom noe skal være utenrikspolitikk, så må det også finnes innenrikspolitikk og vice versa. På denne måten skaper differensieringer nye former for historisk praksis.

Det er særlig tre betingelser som må være til stede for at skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk – og dermed selve begrepet «utenrikspolitikk» – skal gi mening, ifølge Leira:  politisk suverenitet må være territoriell slik at stater får en tydelig geografisk innside og utside, statsmakten må være upersonlig med et klart skille mellom den offentlige og den private sfære, og det må råde formell likhet mellom stater.⁵ At disse betingelsene ikke gjelder langt bakover i historien er velkjent, og Leira gjør en god jobb med å vise hvordan dette gjenspeiles i begrepsbruken som til enhver tid var gjengs i periodene han studerer.

Fra vikingtiden til middelalderen, for eksempel, var knapt noen av forutsetningene til stede: «skillene mellom innside og utside var uklare, lojalitet fulgte person heller enn grenser, grenser hadde ikke samme geografiske betydning som i dag, og både krig og «diplomati» var aktiviteter som ikke var forbeholdt kongen».⁶ Etter hvert som vi beveger oss mot moderne tid kommer flere og flere av betingelsene på plass, før vi til slutt ender opp med utenrikspolitikkens historiske hjemsted i form av den moderne territorialstaten. Denne historien er i hovedsak gjenfortalt gjennom språket som til enhver tid benyttes i de bestemte historiske epokene av samtidige tenkere og praktikere.

I tillegg til å være en (språk)historisk analyse, er Utenrikspolitikkens opprinnelse også en kritikk av «konvensjonelle analyser», som nettopp ikke er tilstrekkelig språksensitive og som opererer med «utenrikspolitikk» som et ahistorisk, analytisk begrep. Denne kritikken gjentas ofte gjennom boken, og får en ganske klar og nyansert oppsummering mot slutten:

At slike konvensjonelle analyser er villedende, slik Leira ser det, henger sammen med hans premiss om det nære forholdet mellom språk og historisk praksis. Akkurat hvor nært dette forholdet er adresserer Leira innledningsvis:

Denne passasjen, som er det eneste stedet Leira tar opp dette spørsmålet direkte, er litt flertydig. Mener Leira at fenomener som utenrikspolitikk ikke eksisterer før man har et ord for det, altså før det oppstår som praksisbegrep? Det er ikke helt godt å si, men det virker som om mye av analysen (og kritikken) i Utenrikspolitikkens opprinnelse hviler på nettopp en slik antakelse. For eksempel: I kapittel 2 anfører han som bevis for at det ikke gir mening å snakke om «utenrikspolitikk» i perioden før år 1500 at det i norrønt ikke finnes «noe adverb […] som refererte til det å være utenfor riket, eller noe substantiv som beskrev en person i en slik situasjon».⁹ «Riket» i seg selv var et herskerhierarki av personlige bånd fremfor en territoriell betegnelse, og kunne ikke unnslippes ved å flytte på seg geografisk: «å befinne seg ‘utenriks’ var rett og slett en begrepsmessig umulighet».¹⁰

Betyr «en begrepsmessig umulighet» at det var en historisk umulighet som sådan? Det virker i det minste på meg som den naturlige lesningen. Leira hevder selv at han har et åpent sinn på dette punktet, og at han ikke tar stilling til spørsmålet om sammenhengen mellom språk og historisk virkelighet «på abstrakt nivå, men heller undersøker det empirisk».¹¹ Men dette er ontologiske, epistemologiske og språkfilosofiske spørsmål – og kan ikke avgjøres gjennom empirisk analyse alene. Hvorvidt noe (utenrikspolitikk) eksisterer før begrepet («utenrikspolitikk») eksisterer er ikke et rent empirisk spørsmål. Dette spørsmålet handler delvis om kriteriet for å avgjøre om utenrikspolitikk eksisterer eller ikke: hva som teller som fellende empirisk bevis i denne sammenheng. Sånn sett er det et erkjennelsesteoretisk spørsmål som må avklares forut for analysen.¹²   

Leira tar ikke disse større spørsmålene om sammenhengen mellom språk og historie opp til noen egentlig drøfting i Utenrikspolitikkens historie. Dette er kanskje ikke så rart, gitt bokens rammer, men det er også litt uheldig fordi disse spørsmålene er svært relevante for Leiras prosjekt. Leira pirker borti flere faghistoriske kontroverser som bare i liten grad tas høyde for. Vi kan nevne to av de mest påfallende: Er det nødvendigvis slik at en historisk epoke best beskrives av epokens egne begreper – og at disse begrepene er analytisk uttømmende for hva som eksisterer historisk i en gitt epoke? Og er det i det hele tatt mulig å legge bort sitt eget historiske begrepsapparat når man fortolker historisk praksis – eller vil dette begrepsapparatet fortsatt operere i bakgrunnen, nå som en uavklart analytisk linse? Begge disse spørsmålene griper direkte inn i Leiras sentrale bekymring omkring historikerens egen posisjon vis-à-vis materien som studeres. Etter mitt syn står Utenrikspolitikkens opprinnelse midt i denne problematikken på en litt uavklart måte, noe som ikke er uten konsekvenser (men som heller ikke forringer dens verdi på alle områder, noe jeg kommer tilbake til).

Utenrikspolitikkens opprinnelse – eller den moderne utenrikspolitikkens opprinnelse?

Leira påpeker at hans begrepshistoriske tilnærming ikke tillater noen «entydig definisjon av utenrikspolitikk». Det er imidlertid nødvendig, argumenterer han, med en forståelse av «hva utenrikspolitikk betegner i dag, så vi […] kan drøfte om fortidige begreper sammenfaller i større eller mindre grad med dagens begrep».¹³ Utenrikspolitikk defineres således som

I tillegg er det et krav at denne formen for politikk «foregår mellom [formelt] likeverdige parter».¹⁵ Siden dette bygger en moderne territorialstat, et eget fagfelt og prinsipiell likhet mellom stater inn i selve definisjonen av «utenrikspolitikk», blir også utenrikspolitikk per definisjon moderne. Dette gjør at bokens empiriske underbygning av utenrikspolitikkens modernitet strengt tatt er litt unødvendig. Med denne definisjonen blir bokens hovedtese nærmest en tautologi hvor konklusjonen er bygget inn fra starten av: Beviset på at utenrikspolitikk er moderne er basert på en moderne definisjon av utenrikspolitikk.

En litt paradoksal konsekvens av denne tilnærmingen til utenrikspolitikk-begrepet for Leiras del, som eksplisitt ønsker å unngå anakronistiske analytiske begreper, er at Utenrikspolitikkens opprinnelse blir en øvelse i å måle historien opp mot et begrep hentet fra én bestemt historisk epoke. Dermed virker det som om Leira gjør akkurat det han beskylder konvensjonelle historikere for å gjøre. Det er naturligvis en forskjell i selve konklusjonen av analysen: der konvensjonelle historikere skriver som om vikingkonger og eneveldige monarker hadde utenrikspolitikk, mener Leira at de ikke hadde det. Men følger denne forskjellen i konklusjon av at Leira leser historien «forlengs» i motsetning til «baklengs», og at han opererer med praksisbegreper fremfor analytiske begreper?

Ved å legge til grunn en moderne forståelse av utenrikspolitikk leser Leira historien i høyeste grad baklengs fra nåtidens standpunkt. Hans definisjon av utenrikspolitikk, selv om den også er et praksisbegrep (i dag), fungerer som et analytisk begrep i boken, etter hans egne definisjoner. Forskjellen mellom Leira og de historikere han kritiserer virker å ligge et annet sted, nemlig i grad av refleksivitet knyttet til «utenrikspolitikk» som analytisk begrep og hva som anses som utenrikspolitikkens essens. På det første punktet går Leira uten tvil de fleste andre en høy gang. Hans forståelse av utenrikspolitikk er krystallklar, noe som setter ham i stand til å analysere dette fenomenet med nærmest kirurgisk presisjon.

Ta for eksempel spørsmålet om de eneveldige monarkiene hadde utenrikspolitikk. Nei, kan Leira argumentere, fordi kriteriet om en upersonlig statsmakt ikke var oppfylt. I stedet rådet et «organisk syn på staten som et statslegeme» hvor relasjoner mellom monarker var «i form av vennskap og/eller fiendskap mellom fyrster, ikke som et politisk forhold mellom stater».¹⁶ Den ganske sterke konklusjonen er at utenrikspolitikk «kunne rett og slett ikke gi mening under eneveldets styringslogikk».¹⁷ Dersom vi legger Leiras definisjon av utenrikspolitikk til grunn står denne konklusjonen støtt. Spørsmålet vi må stille er om denne definisjonen er rimelig eller om den er for streng.

En pussighet med Utenrikspolitikkens opprinnelse er at definisjonen av «utenrikspolitikk» aldri settes under lupen. Leira gir oss en definisjon av moderne utenrikspolitikk, men uten å drøfte (i) hvorvidt dette er en god forståelse av moderne utenrikspolitikk eller (ii) om moderne utenrikspolitikk nødvendigvis er synonymt med utenrikspolitikk som sådan. Det er en mengde ting å problematisere her. Hvor viktig er det egentlig at mellomstatlige relasjoner er upersonlige eller at partene er formelt likeverdige for at utenrikspolitikk skal finne sted? Og hvorfor må den være forankret i et eget fagfelt? Disse spørsmålene kan ikke besvares rent empirisk. Dette er teoretiske spørsmål som omhandler utenrikspolitikkens essens.

Det er et gammelt filosofisk prinsipp å skille mellom det som er nødvendig for at noe skal være en bestemt ting – tingens essens – og det som ikke er essensielt. Vi kan kalle dette prinsippet for «essensialisme»,¹⁸ og det er grunnlaget for å snakke om vesensforskjeller fremfor det som bare er forskjeller. For eksempel er det mange forskjeller mellom Norge og Nord-Koreas utenrikspolitikk, men i den grad vi refererer til begge to som «utenrikspolitikk» har vi også implisitt vedgått at disse forskjellene ikke er vesensforskjeller (i akkurat denne forstand): De er begge former for utenrikspolitikk, de tilhører samme genus.¹⁹ På samme måte kan man tenke seg at forskjeller på tvers av historiske kontekster, for eksempel mellom Norge og Danmark-Norges politikk overfor andre politiske enheter, heller ikke trenger å være vesensforskjeller.

Essensialisme er lite fasjonabelt i dag – ikke minst blant begrepshistorikere²⁰ – siden det assosieres med forestillinger om evige, uforanderlige størrelser i historien. Det er nettopp en form for essensialismekritikk Leira ganske effektivt bedriver når han påpeker hvordan historikere har brukt begrepet «utenrikspolitikk» for å beskrive historiske praksiser som er svært annerledes enn det vi i dag tenker på som utenrikspolitikk – som om «utenrikspolitikk» var én ting på tvers av historiske kontekster. Denne kritikken er på sin plass i den forstand at den avdekker noe som tidligere var tilslørt (i hvert fall til en viss grad) av ukritisk begrepsbruk. I det øyeblikk essensialismekritikken absolutteres kan den derimot fort virke analytisk hemmende og nærmest bli en tvangstrøye.

Et rent anti-essensialistisk standpunkt, hvor man anser spørsmålet om utenrikspolitikkens essens som meningsløst, gjør det nemlig umulig å trekke skiller mellom forskjeller og vesensforskjeller. Det betyr ikke at slike skiller ikke fortsatt opererer som betingelser for analysen, men de blir vanskeligere å drøfte. Om anti-essensialisme er problemet i Utenrikspolitikkens opprinnelse er litt vanskelig å svare definitivt på, men selve spørsmålet om hva som egentlig er utenrikspolitikkens vesen står uansett som et uavklart grunnspørsmål for bokens argument. Er dette en (ide)historie om den moderne utenrikspolitikkens opprinnelse – eller om utenrikspolitikkens opprinnelse? Bare en konseptuell drøfting av hvorvidt «utenrikspolitikk» og «moderne utenrikspolitikk» er synonymer (noe som i så fall ville gjort det siste begrepet unødvendig) kan avklare dette.

La oss ta en kjapp titt på en alternativ og mye brukt definisjon av utenrikspolitikk: «foreign policy is the sum of official external relations conducted by an independent actor (usually but not exclusively a state) in international relations».²¹ Med denne definisjonen åpner Christopher Hill blant annet opp for at politiske enheter som ikke er stater – han bruker Hizbollah som eksempel – også kan ha utenrikspolitikk. Dette er et forsøk på å gjøre det motsatte av det Leira gjør, nemlig å utvide den horisonten for hva utenrikspolitikk kan være utover den moderne territorialstaten.

Dersom vi legger Hills definisjon til grunn er det ikke like åpenbart at utenrikspolitikk var en umulighet for middelalderens kongedømmer, selv om det naturligvis ikke var utenrikspolitikk i nøyaktig samme forstand som i dag. Eller med språkbruken jeg introduserte ovenfor: med Hills definisjon vil (den betydelige) forskjellen mellom hvordan middelalder-kongedømmer forholdt seg til hverandre og hvordan moderne stater forholder seg til hverandre ikke nødvendigvis være en vesensforskjell.

Jeg sier ikke at Hills definisjon nødvendigvis er bedre enn Leiras – eller at Leira ikke har rett i at det er en vesensforskjell her, og at begrepet utenrikspolitikk ikke burde brukes som en analytisk ramme når vi studerer relasjoner mellom politiske enheter i middelalderen. Dette må avgjøres gjennom en konseptuell drøfting hvor det blant annet må avklares hvor viktig det er at den politiske utsiden er en klart definert geografisk utside. Kanskje er det avgjørende, kanskje ikke. Det samme spørsmålet kan vi rette til de andre komponentene i Leiras definisjon: kravene om formell likhet mellom enhetene og at utenrikssaker må anerkjennes som et eget kunnskapsfelt.

Mine ankepunkter mot Utenrikspolitikkens opprinnelse er at denne drøftingen ikke er gjort, og at drøfting av betingelsene i prinsippet utelukkes gjennom ambisjonen om ikke å bruke utenrikspolitikk som et analytisk begrep. Utfordringen for Leira er, slik jeg ser det, at selv om begrepshistorie i utgangspunktet skal basere seg på praksisbegreper, opererer «utenrikspolitikk» i denne boken som et analytisk begrep. Dette virker uunngåelig all den tid prosjektet er å måle historien opp mot én definisjon av (moderne) utenrikspolitikk. Hvis dette stemmer har den begrepshistoriske tilnærmingen en blindsone. Og denne blindsonen har konsekvenser i den forstand at man ikke kan drøfte sine egne analytiske begreper som nettopp analytiske begreper.  

Er det så farlig?

En rimelig innvending mot min kritikk er at Leiras interesse ligger et litt annet sted, nemlig i utviklingen av moderne utenrikspolitikk som en distinkt praksis det er mulig å skille ut som et eget politikkområde. Det er denne spesifikke historiske prosessen som fremfor noe er portrettert i Utenrikspolitikkens opprinnelse. At dette kanskje ikke er så vesensforskjellig fra konvensjonell historieskriving som Leira tidvis gir inntrykk av – eller at kritikken av «utenrikspolitikk» som analytisk begrep biter seg selv litt i halen – tar ikke nødvendigvis så mye bort fra dette prosjektet. Men disse tilsynelatende abstrakte spørsmålene har konsekvenser også for fortellingen om den moderne utenrikspolitikkens fremvekst. Det gjelder kanskje særlig den litt snevre forståelsen av moderne utenrikspolitikk som setter de historiske grensene for dette fenomenet helt mot slutten av 1800-tallet.

Som Leira påpeker var politikk rettet utad mot andre stater allerede i middelalderen og enevoldstiden i stor grad skilt ut som et eget politikkfelt, hvor egne regler gjaldt. Og for Norges del ble dette skillet særlig skarpt allerede fra 1814 med en konstitusjonell ordning som sikret internt selvstyre og plasserte eksterne relasjoner til andre stater hos kongen og hans råd i Stockholm. Dette var en ordning som forholdsvis tidlig ble satt under press fra Norge, som ønsket å sikre norske interesser overfor fremmede makter. Ta følgende sitat fra en stortingsproposisjon fra 1842 som er gjengitt i boken:

Dersom man nå påstår at Stortinget her er opptatt av «utenrikspolitikk» – til tross for at selve begrepet «utenrikspolitikk» ikke var et etablert praksisbegrep i 1842 – ville man da begått et analytisk overtramp? Leiras argument for at man ikke kan snakke om «utenrikspolitikk» i denne perioden er at politikk overfor andre stater ikke ble klart definert som et eget felt i den norske offentlige debatten – adskilt fra for eksempel unionspolitikk generelt – og grunnet i kunnskap om internasjonale forhold.²³ Men hvor viktige er egentlig disse forbeholdene? Dersom de ikke er avgjørende, kan man godt argumentere for at utenrikspolitikk eksisterte i norsk offentlig bevissthet allerede i 1842, selv om man ikke hadde et fast ord for det. Alt avhenger til syvende og sist av hva man anser som vesentlig.

Etter mitt syn er Leiras datering av utenrikspolitikkens tilblivelse – også om vi tolker det som den moderne utenrikspolitikkens tilblivelse – noe som kan debatteres. Men at det skjer viktige historiske endringer i forståelsen og praktiseringen av utenrikspolitikk på siste halvdel av 1800-tallet og fremover er jeg helt med på. For Norges del var det naturligvis særlig viktig at man stadig fikk mer innflytelse på utenrikspolitiske saker slik at spørsmålet om Norges forhold til omverdenen (inkludert unionsforholdet til Sverige) kom på banen, ikke bare som enkeltsaker, men også i mer overordnet forstand. Denne utviklingen er flott redegjort for av Leira i bokens kanskje beste del (kap. 6).

Dessverre stopper fremstillingen allerede i 1871, med den begrunnelse at begrepsfestingen da var gjennomført i norsk kontekst.²⁴ Dette virker kanskje ikke helt overbevisende med tanke på at forståelsen av utenrikspolitikk som et eget kunnskapsfelt da bare var i sin spede begynnelse. Selv om det hadde medført litt overlapp med Norsk utenrikspolitisk idehistorie, kunne Leira gjerne fortsatt denne historien i det minste frem til Norge får sin første utenriksminister i 1905, som virker som et mer naturlig sluttpunkt (vi får riktignok noen frempek helt mot slutten).

Men alt i alt er Utenrikspolitikkens opprinnelse et ambisiøst og friskt bidrag til vår forståelse av den moderne utenrikspolitikkens forhistorie. Boken har to nært forbundne aspekter: det er en kritikk av «utenrikspolitikk» som analytisk begrep og en idehistorisk/språkhistorisk analyse av dette begrepets utvikling til sin moderne form. Det første er mest påtakelig i starten og det andre dominerer de siste kapitlene. Begge har både styrker og svakheter jeg i denne anmeldelsen har forsøkt å se i sammenheng. Det er imidlertid ingen tvil om at Utenrikspolitikkens opprinnelse, i likhet med Leiras øvrige arbeider,vil være standardreferanser hva gjelder begge disse temaene i norsk sammenheng – og det med rette.       

Noter

1. Et grunnskrift i denne tradisjonen er Reinhart Koselleck, The practice of conceptual history: Timing history, spacing concepts (Stanford: Stanford University Press, 2002). Se også i Iver B. Neumann, Concepts of International Relations, for Students and Other Smarties (Ann Arbor: University of Michigan Press, 2019) for en enkel innføring.
2. Halvard Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse: Norge og verden (Oslo: Universitetsforlaget, 2020), s. 21.
3. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 17.
4. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 19. Dette siste skillet er også, ifølge Leira, et skille mellom å lese historien «baklengs», på historikerens premisser, og å lese historien «forlengs», på de studerte aktørenes premisser (s. 25).
5. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 162, se også nedenfor.
6. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 35.
7. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 162.
8. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 21.
9. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 39.
10. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 39.
11. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 21.
12. Det er tilforlatelig å tenke at dersom man lurer på om noe eksisterer eller ikke, så får man gå empirisk til verks og se om man finner det. Men hva man finner (og ikke finner) avhenger i stor grad av hva premisset for letingen er. For eksempel: Dersom premisset er at ingenting eksisterer før det eksisterer som språk (altså som praksisbegrep i Leiras terminologi), så vil man naturligvis lete i språket for å avgjøre om noe (e.g. utenrikspolitikk) eksisterer eller ikke, slik Leira gjør i denne boken. Konklusjonen av en slik leting kan være så mangt, men aldri at noe eksisterte før man hadde et begrep for det. En slik konklusjon ville sprengt rammene for den empiriske analysen, og vært en stillingtagen til et høyreordensspørsmål om forhold mellom språk og historisk virkelighet.
13. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 25.
14. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 28.
15. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 28.
16. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 82 og 83.
17. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 83.
18. Dette er naturligvis i seg selv en essensialistisk definisjon
19. Det er nok de som vil hevde at essensialisme feiler i dette eksempelet, og at det er, for eksempel, «eurosentrisk» å snakke om utenrikspolitikk i Asia.
20. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 26. Se også kap. 1 i Iver B. Neumann, Concepts of International Relations, for Students and Other Smarties (Ann Arbor: University of Michigan Press, 2009).
21. Christopher Hill, Foreign Relations in the twenty-first century (London: Macmillan, 2015), s. 4.
22. Gjengitt i Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 129.
23. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 130.
24. Leira, Utenrikspolitikkens opprinnelse, s. 168.